Ivanssons-13

I Värmlands dype skoger, ikke langt fra grensen til Norge ligger en bilskrot som det knapt finnes maken til i hele Europa.

Jeg hørte om denne for mange år siden, og har lenge tenkt at jeg skulle ta en tur. Til tross for at det er bare et par timers biltur herfra skulle det gå helt til nå i høst før jeg tok turen. Etter å ha svingt av E-18 i Tøcksfors var det et par mil på stadig dårligere vei før jeg nådde frem. Underveis hadde jeg flere ganger lurt på om jeg var på rett vei, men nå var all tvil borte. Langs veikanten sto det rustne biler i lange rekker, og foran meg lå et stort jorde med nærmere 100 biler.

Ivanssons Bilskrot
Det var på begynnelsen av 50-tallet brødrene Rune og Tore Ivansson etablerte sitt bilverksted her, og utvidet snart virksomheten til å omfatte kjøp og salg av biler og bildeler. På den tiden var velstanden stor i Sverige, og stadig flere så seg i stand til å kjøpe egen bil. I løpet av 2 tiår ble bilparken i Sverige nær tidoblet. Datidens biler var ikke av så god kvalitet som vi i dag liker å tro. Mange hadde store rustskader etter få år, og motorene holdt sjelden 100.000 km. Sverige innførte også tidlig obligatorisk bilkontroll. Velstående svensker valgte da ofte å skrote bilen og kjøpe ny hvis den ikke passerte Bilprovningens kontroll. Brødrene kjøpte også mange skadete biler fra forsikringsselskap.

Ivanssons-20
I Norge var økonomien trangere og bilene dyrere. Derfor måtte bilene holdes lengre i drift, og da var behovet for deler stort. Med sin beliggenhet like ved den norske grensen var brødrene Ivansson et naturlig reisemål for nordmenn på jakt etter bildeler. Ivansson trålet hele Värmland og nærliggende områder på jakt etter kasserte biler som de dro hjem til Båstnäs. Der ble de plassert rundt på eiendommen og solgt hele eller i deler. Det går mange historier om hvordan mange på kreativt vis kom seg forbi den lille tollstasjonen mellom Aremark og Ørje. Mange demonterte bilene og tok de over i deler, mens de dristigste tok med seg skilter fra en norsk bil. Disse ble skrudd på bilen de kjøpte hos Ivansson, og kjørt over grensen. Svært ofte gikk det bra.

Ivanssons-27

Det var en spesiell stemning å gå inn mellom de rustne og mosegrodde bilene. Brorparten var fra 50- og 60-tallet, og dermed biler som fortsatt var vanlig langs veien når jeg vokste opp. Nå er det sjelden du ser en Volvo PV eller Amazon, tidlig Ford Taunus og Cortina, Saab totakter eller folkevognbuss langs veien. Her sto de på rekke og rad. Noen var ribbet og mosegrodd, andre var røde av rust. I den lave høstsolen var det et fabelaktig fargespill, og kameraet ble flittig brukt.

 

Ivanssons-26
Skroten ble lagt ned på 80-tallet, og brødrene har for lengst flyttet fra stedet. Husene står tomme, og det som en gang var butikk og kontor har fått dører og vinduer spikret igjen. Mange har i årenes løp brutt seg inn for å se og rote i delene som ligger der. Derfor har eierne hengt opp et skilt som advarer mot at det er satt opp feller, og at du kan bli skadet eller drept om du tar deg inn. For å understreke alvoret har de til slutt skrevet: ”Remember, in this place no one can hear you scream”

Ivanssons-1
Innover i skogen åpenbarer det seg ennå flere biler. Ofte er det stablet to og tre i høyden. Mange av dem er så angrepet av rust at den underste bilen har bukket under av vekten den bærer på taket. Den gamle verkstedbygningen står også og forfaller, med en gammel kranbil utenfor. Det er åpenbart at brødrene har hatt et system i lagringen sin, for det er ofte biler av samme modell som er lagret sammen.

Ivanssons-17
Noe som forundrer meg der jeg rusler rundt er hvor hele de fleste bilene er, Kun et fåtall har større skader. Det tyder på at de aller fleste har kommet hit på egne hjul. Det beviser at velstanden var høy i Sverige på 60-tallet. Samtidig gikk utviklingen av bilene så raskt at en bil var umoderne og lite attraktive etter få år. Det faktum at mange komplette biler forsvant over grensa til Norge gir også en pekepinn på forskjellene mellom disse to nabolandene. Nå har situasjonen snudd. For meg som ferdes mye i grensetraktene ser jeg nå en betydelig høyere standard på bilparken på den norske siden av grensa.

Ivanssons-29
Det er anslagsvis 1000 biler som står på den store eiendommen, og det er delte meninger om hva som er deres fremtid. At det er en utfordring for miljøet er opplagt. Sakte men sikkert forvitrer bilene. Lakken tæres bort, rusten vaskes av regnet og føres ned i grunnen. Plast og andre materialer har lang nedbrytningstid. En total renovering av området vil være meget krevende. En ting er å fjerne alle bilene, men man må også bytte ut flere tusen kubikkmeter masse. Tatt i betraktning at bilene har stått der i 30 til 60 år har nok det meste av oljer og væsker for lengst lekket ut og forsvunnet ned i grunnen og spredd seg over store områder. Slik sett har kanskje den mest kritiske forurensingen skjedd, og er ikke mulig å rense uansett.

Ivanssons-23
Mange mener at den kulturhistoriske verdien er langt større enn miljøpåvirkningen. En slik samling av biler i denne tilstanden er unik. Folk fra hele verden kommer hit for å se. Mange er genuint bilinteresserte, andre er fotografer som finner mange spennende motiver. For Tøcksfors kommune som ellers er mest kjent for sin grensehandel er ”skrotturismen” en viktig aktivitet. Det er en jevn strøm av tilreisende gjennom hele året. Selv når jeg var på besøk en fuktig høstdag var det rundt 10 personer som gikk omkring på området. Som bilinteressert har jeg vært på en mengde museum og sett sjeldne og skinnende biler, noe som i og for seg er svært interessant. Men den stemningen jeg opplevde her denne dagen har satt sine spor. Selv nå noen måneder tenker jeg ofte tilbake på denne opplevelsen og tar nok snart en tur igjen.

Ivanssons-24
Om det var at de fleste bilene var typiske hverdagsbiler, slike som sjelden blir tatt vare på, var nok en viktig faktor. En annen unik ting var å se hvordan de døde bilene og den levende naturen kjempet mot hverandre. Ett sted vokste et tre opp gjennom et tomt motorrom og løftet panseret. Et annet sted vokste et tre opp gjennom gulvet og bøyde seg rundt rattet før det fant veien ut sidevinduet. I mange av bilene lå det fortsatt ting som minnet om tiden de var i bruk. Tomflasker med falmede etiketter i bagasjerommet i en raggarbil, og en dukke som et barn hadde glemt igjen i ei gammel folkevogn. Inntrykkene var mange

Ivanssons-22
Et besøk på denne bilskroten er absolutt å anbefale, enten du er bilinteressert eller ei. Fargespillet i rust og mose kan ikke gjengis på noe bilde. Stemningen på området må bare oppleves. Det jobbes med å frede området som kulturminne, mens miljøvernere helst vil ha området ryddet. Hva som skjer er uvisst, men enn så lenge består skroten. Som et monument over bilismens fremgang og den friheten som bilen ga folket på 50- og 60-tallet. Samtidig er den et symbol på at i kampen mot det menneskeskapte er naturen overlegen. Det er nå 30 år siden naturen begynte å ta tilbake området. Det er tydelig hvem som har overtaket, og om 30 nye år er kanskje bilene bare som noen mosegrodde tuer bortover i skogen. Sakte men sikkert går området tilbake til naturen. En fascinerende opplevelse vil det uansett være for besøkende i tiden fremover.

Ivanssons-21

Ivanssons-25

Ivanssons-18

Ivanssons-16

Ivanssons-15

Ivanssons-2