Jeg feirer nå min femte jul i Spania, og synes det er helt herlig å kunne gå rundt i t-skjorte i romjula. Spesielt med tanke på hvor mye jeg frøs i romjula for 41 år siden.

Romjula i 1978 var den kaldeste «i manns minne». Det gikk fra 10 grader julekvelden, og til over 40 nyttårskvelden. Hos Jakob Nuvstad på Sel krøp den såvidt under 50-streken.  Før jul ble jeg spurt om jeg kunne ta på meg å vikariere som kirketjener denne jula, noe jeg sa ja til. Jeg hadde hatt sommerjobb der de to siste somrene, og var godt kjent med jobben. Det eneste jeg gruet meg litt til var om det skulle bli begravelser. Dette var før gravingen ble utført maskinelt, så det var spade og hakke som gjaldt. Men heldigvis slapp jeg unna denne tunge jobben, som ville blitt ekstra tung i så sterk kulde.

Julekvelden var ikke spesielt kald. Ifølge historiske målinger fra yr.no gikk det fra 9 til 15 grader dette døgnet. Som vanlig på julekvelden var kirka fullsatt, og etter at Marit Britstuen hadde slått av orgelet, og Kjell Berg hadde hengt prestekjolen inn i skapet igjen var det tid for å ringe høytiden inn. Dette ble gjort juleaften, nyttårsaften og pinseaften fra klokka 17 til 18. Man vekselvis ringte på vanlig måte og kimte ved å slå kolven mot klokka for hånd. Jeg var godt vant med å ringe, men kime hadde jeg aldri gjort før, så far ble med meg opp i tårnet for å vise meg hvordan det skulle gjøres. Han hadde vært med på dette noen ganger før. Det er også en tung jobb når man skal holde på en hel time, så det er greit å være to. Etterpå var det tid for å rusle hjem til julemiddag. Dere som kjenner meg vet jo at vi var nærmeste nabo til kirka med bare et par hundre meter å gå.

Marit Britstuen

Marit Britstuen (1910-1996) var organist i Sel kirke fra før krigen og til langt utpå 80-tallet. Her står hun sammen med fars tante Ragnhild på tunet i Barhaugen.

Neste morgen var det tidlig opp for å fyre litt til juledagsmesse. Kirka var dårlig isolert, så det var et kaldt hus. Det var montert elektriske ovner under benkene i midtskipet, og i sideskipene var det store vedovner. Yr sier det var 15 grader denne dagen, og etter et par timer var det blitt grei nok temperatur i kirken. Utover i romjula ble det fort kaldere og tredjedag jul sank temperaturen ned til 30 grader og holdt seg der

Det var to bryllup denne romjula, jeg husker ikke nå hvilke dager, men det var muligens fjerde- og femtedag. Med 30 grader ble det fort mer krevende å fyre. Veden var i uthuset ved siden av skolen, og jeg fylte ved i striesekker og bar inn. Det gikk en halv sekk i hver ovn, og til jeg hadde fått hentet en ny var det bare å fylle på igjen. Jeg fyrte så begge ovnene var rødglødende, men likevel var det så kaldt at jeg husker bruden knapt klarte å ta av seg kåpa under vielsen.

Det var ikke gudstjeneste nyttårskvelden, men likevel skulle helga ringes inn. Da hadde det blitt enda kaldere, og da jeg skulle gå ned i kirka om ettermiddagen så far på gradestokken og kunne melde om 44 kuldegrader. «jeg tror jeg blir med deg jeg» sa han. Det var jeg glad for.

Den ene klokka i Sel Kirke er tidligere verksklokka fra Sel kopperverk. Pål Drivenes har skrevet dette i årboka for 1967. Etter søknad fra 3 navngjevne bygdemenn, truleg kyrkjeverjene, gav den daværende eigaren av verket, grev Dannenskiold-Lanevigen klokka til selskyrkja. I 1752 vart ho opphengt i kyrkjetårnet og har tona derfå til denne dag. Inskriptsjonen er grei å lesa «Anno 1647 haben die participanten des Gudbrandsdalichen Bergverks diese kloche in Kopenhagen giesen lassen»

Når vi kom inn i kirka viste gradestokken ved altertavla 14 kuldegrader, så oppe i tårnet var det friskt. Det er en spesiell teknikk å ringe med disse klokkene i Sel kirke. De har forskjellig størrelse, så for å få dem til å ringe slik de skal må man holde igjen den lille. Det skal lyde «DONG – ding dong» (begge klokkene – den lille – den store osv) Den store klokken er forøvrig den gamle verksklokken til Sel Kobberverk, som avga grunn til kirken når den ble bygd i 1742.

Jeg hadde ikke ringt lenge før jeg merket at noe ikke var som det skulle. Det gjorde far også, og kommanderte stopp. Akselen som klokkene henger i ligger i en lagerskål, og nå som det var så kaldt gjorde friksjonen at det ble varme som igjen frøs til is. Klokkene gikk dermed lettere en normalt, og det kunne være fare for at de slo rundt og hoppet ut av lagerskålene. Heldigvis hadde far vært borti dette før, og rotet rundt til han fant en boks med litt fin kvartssand. Denne strødde han på lagrene slik at isen ble borte.

Selv om vi ringte på skift ble vi veldig kalde. Vinduene i tårnet skulle jo være åpne, slik at lyden bar godt avsted. Etter en halvtimes tid syntes vi det fikk holde, og klatret ned igjen. Nede i kirken sa far: «Skal vi få det varmt til messa i morgen må vi nesten begynne å fyre nå, men vi får gå hjem og ringe til presten og høre om det blir messe» Vel inne igjen hjemme kom presten oss i forkjøpet, han ringte oss med det samme vi var kommet inn. Han hadde hørt kirkeklokkene, og var imponert over at vi hadde gjort det i denne kulden. «I morgen er det ingen som kommer til messe, så nå får dere holde dere inne og feire nyttår» sa han.

Som sagt, så gjort. Vi så på fyrverkeriet gjennom vinduet, og fyrte godt på ovnen. Heldigvis har jeg ikke opplevd slik kulde igjen, og håper jeg slipper det i fremtiden også.

 

Forrige innlegg
Neste innlegg