Velg en side

Etter sju uker med portforbud ser vi nå en nedgang i coronasmitten. Like gledelig er nyheten om at vi igjen kan få komme ut i det fri igjen. Riktignok med visse begrensinger.

Når beskjeden om unntakstilstand og portforbud kom i midten av mars hadde jeg problemer med å ta det innover meg. Dette var så fjernt fra vår vante virkelighet, og noe jeg bare hadde hørt eldre folk fortelle om fra krigens dager. Nå sto verden i en ny krig, denne gang mot en usynlig men minst like farlig fiende.

De fleste av oss har merket lite av denne krigen. Vi hadde jo portforbud og kom oss ikke ut. Det eneste var en tur på butikken, og det var der situasjonen gikk opp for meg. Utdeling av plasthansker og antibac, og folk med ansiktsmasker over alt gjorde at jeg følte meg hensatt til en dårlig skrekkfilm. Men bortsett fra dette var det portforbudet som hadde størst innvirkning på meg. Å ikke kunne gå fritt omkring var uvant, men det skulle jo bare være for to uker ble det sagt, og det skulle jeg da klare.

Er det noe rart man savner å kunne gå tur i slike omgivelser?

Etter som ukene gikk og unntakstilstanden ble forlenget gang på gang, ble situasjonen mer og mer plagsom. Jeg prøvde å trøste meg med at jeg tross alt var heldig. Bodde i en romslig leilighet med både hage og privat terrasse å boltre meg på. Hvordan en familie i en trang leilighet uten utearealer hadde det kan jeg vanskelig forestille meg. Men vi er jo alle oss selv nærmest, og etter hvert ble savnet av å komme ut og gå sterkere og sterkere. Det føltes også litt urettferdig, siden jeg bor i en urbanisasjon med bare rundt 200 hus, der de fleste er ferieboliger. Nå står mange tomme, og sjansen for å komme så tett på noen at det utgjør en smittefare er mikroskopisk. Det er mere frykten for at politiet skal gi meg bot som holder meg innenfor porten.

Herlig å kunne kjenne på skogens lukter og solens varme.

Det eneste jeg føler meg trygg til er å gå til containeren med søppel, og jeg må innrømme at jeg sjelden venter til posen er full. Dermed har jeg fått en luftetur på et par hundre meter annenhver dag. Men det er jo lite for en som pleier å runde de daglig anbefalte 10.000 skritt. Jeg kompenserte litt med å gå flere turer opp og ned fra takterrassen, men savnet etter å komme seg ut i skog og mark ble bare sterkere og sterkere. Gleden var derfor stor når det begynte å komme meldinger om lettelser i portforbudet. Det var sprikende nyheter, ikke minst på sosiale medier der mange hadde hørt rykter og lest litt i spanske medier med varierende kvalitet på oversettelser. Men før helga fikk vi de endelige reglene. For min del innebærer det en tur pr dag, innen en radius på én kilometer fra hjemme. Dette kan skje mellom klokka 6 og 10 om morgenen, eller mellom klokka 20 og 23 på kvelden. I går kveld ble turskoene plukket frem fra sin dvale i skohylla, og fikk tørket av seg støvet. I morgen skulle de endelig få komme ut på tur igjen.

En vakker soloppgang etter årets første tropenatt.

I dag tidlig var jeg våken litt over klokka 6, og med en kopp nytraktet kaffe gikk jeg opp på takterrassen for å nyte soloppgangen. Så fort sola hadde begynt å få tak knyttet jeg på meg skoene og låste opp porten. Jeg har en liten rundtur jeg har pleid å gå, og etter en sjekk på kartet kunne jeg fastslå at den var innenfor den lovlige avstanden fra hjemme. Nødvendig legitimasjon lå klart i lomma, så endelig var det klart for den første gåturen i frihet på sju uker.

Nydelige blomster i nabolaget.

Jeg har heldigvis bare et lite stykke langs gata før jeg er ute i appelsinlundene som omkranser området her. Følelsen av å endelig ha noe annet enn asfalt under skoene var herlig, og føttene gikk lett bortover stien. Selv om vi hadde hatt årets første tropenatt var det fortsatt kjølig i skyggene, men der det var litt åpent kjente jeg en varm vind mot kroppen. Fuglene kvitret og blomstene var i ferd med å åpne seg. Det var som om hele naturen våknet til liv. Plutselig pilte en hare over veien, noe jeg aldri har sett her før. Det er tydelig at denne rolige perioden har hatt innvirkning på dyrelivet også.

Disse syntes nok også det var moro å se folk igjen, så de ønsket velkommen med kraftige kykkeliky.

Jeg tror jeg aldri har satt så stor pris på en gåtur som i dag. Det å kunne gå en tur hvor og når man vil er jo noe man har sett på som en selvfølge. Disse ukene har vist at man ikke kan gjøre det. Det er med friheten som med mye annet. Man vet ikke hvor viktig det er før man har mistet det. Nå er det bare å håpe at ting normaliserer seg, og at vi snart kan leve noenlunde slik vi gjorde før. Selv om jeg har savnet mine gåturer, er det nok det sosiale livet jeg savner mest. Å kunne gå ut og nyte et måltid eller noe godt å drikke sammen med gode venner, eller bare sitte på en fortauscafé og se på folk som passerer forbi. Om alt går som det skal vil vi nok snart kunne gjøre det også, men vi må være forberedt på at ikke alt blir som før. I mellomtiden nyter jeg solen, og ser frem til i morgen tidlig, da skal jeg på tur igjen.

Forrige innlegg
Neste innlegg