Denne uken har vi fått litt mere frihet her i Spania, men gleden over friheten gikk fort over til bekymring om fremtiden.

Det har nå gått to måneder siden det meste av Spania stoppet opp, og vi ble i praksis satt i husarrest. For to uker siden kunne vi få lov til å gå en liten tur i nærområdet, og denne uken har vi kunnet bevege oss forholdsvis fritt. En del butikker og serveringssteder har også fått åpne, med visse begrensinger. Barer og restauranter med uteservering kan bruke 50% av kapasiteten utendørs, med minst to meters avstand mellom bordene.

Det var veldig hyggelig å endelig kunne ta et glass øl i godt selskap.

Det var hyggelig å kjøre gjennom Albir og Alfaz på mandag formiddag. Endelig var det litt folk å se langs gatene, og det var allerede en del folk å se på de serveringsstedene som hadde åpnet. Jeg anslår at en tredjedel av dem som hadde mulighet til det åpnet mandag. Jeg hadde avtalt å møte en venninne, og på stedet vi valgte var det helt fullt, så vi måtte vente på ledig bord. Før vi fikk sette oss ble bord og stoler grundig rengjort, så her var smittevern i fokus. Det var en herlig følelse å endelig kunne møtes over et glass øl og en matbit. Rundt oss gikk praten livlig, og det var tydelig at mange satte pris på å igjen kunne gå ut.

Kun to av uterestaurantene ved strandpromenaden i Albir har åpnet. og det er ingen trengsel.

Utover i uka har jeg vært litt omkring i distriktet, og det jeg har sett har gjort meg bekymret. Allerede tirsdag var det merkbart mindre folk å se, både gatelangs og på serveringsstedene. Selv med redusert kapasitet var det mange ledige bord å se. I Altea var det bare et fåtall av stedene langs strandpromenaden som hadde åpent. I Benidorm var det enda roligere. Jeg kjørte gjennom det engelske kvarteret, som normalt syder av liv nærmest døgnet rundt. På den kilometerlange gaten var det kun tre serveringssteder som hadde åpent, og der var det heller ikke på langt nær fullt.

Ingen turister i Guadelest, og slik blir det nok en stund.

Jeg kjørte også en tur opp til Guadelest, et svært populært turistmål med over 2 millioner besøkende hvert år. Der var det helt dødt. Kun et par butikker så ut til å ha åpne dører, og parkeringsplassen var nesten tom. På veien nedover igjen til Collosa d’en Sarrià, en strekning på litt over en mil, møtte jeg kun to biler. Det hyggelige var at naturen så mye friskere ut. Grønt, fint og rent. Mindre aktivitet gir mindre forurensing, noe som man ser er merkbart over hele verden. Aldri så galt at det ikke er godt for noe, men ingen kan leve av bare frisk luft og vakker natur.

Mange ledige bord også på Tutti Quanti, en av de mest populære uteserveringene i Albir.

Jeg valgte å ta lunsjen min på Tutti Quanti, en av favorittene i Albir. På den store terrassen var det fjernet flere bord for å oppnå de foreskrevne to meters avstand. Likevel var over halvparten av bordene ledig. Normalt er det fire-fem servitører der, men nå var det bare en. De fleste som jobber der er nepalske jenter som møter oss med et hyggelig smil. Nå var et eventuelt smil skjult av en ansiktsmaske, og de brune øynene som tittet på meg over masken hadde ikke den samme gløden som før. Bekymringene overskygget nok gleden av å kunne være på jobb igjen.

Maten var god, men det var et måltid med bismak.

Det var hverken duk eller pynt på bordet, og menykartet var erstattet av et papirark som ble kastet etter bruk. Her skulle det ikke kunne spres smitte, noe som er vel og bra. Men samtidig var kosen ved å gå på restaurant borte. Mange av gjestene satt med munnbind, noen hadde også hansker. Det samme med folk som gikk forbi på gaten. Jeg synes også folk går med mer tunge skritt om dagen, det er ikke den samme energien som jeg er vant til å se hos spanjolene. Mange har nok tunge dager, og flere har vært uten jobb og inntekt i to måneder nå.

Det blir nok en god stund til denne stranda fylles med folk.

Turisme er en viktig næring her i området, både direkte og indirekte. Mange utlendinger bor her deler av året, men de fleste av dem har nå dratt tilbake til sine hjemland. Når de kan komme tilbake er usikkert. De mest optimistiske sier Juni/Juli, de mest pessimistiske sier neste år. Men det er heller ikke sikkert alle vil komme tilbake selv om de kan heller. Frykten for viruset sitter sterkt i mange, og ikke uten grunn. Men skal vi virkelig være nødt til å leve i denne frykten fremover? Selv om dette viruset blir borte, eller vi får medisiner og vaksiner, vil det sikkert komme nye.

Vi kan glede oss over ren luft og friske farger, men det gir ikke mat på bordet.

Jeg frykter at det vi ser nå er den nye virkeligheten. Skal munnbind, hansker og antibac være med oss i årene som kommer? Vil folk reise mindre? Hvor mange av de 3,8 millioner arbeidsledige spanjolene vil komme i jobb igjen? Enn så lenge velger jeg å være optimist, men det spørs hvor lenge det varer. Det Spania som jeg har blitt så glad i og gjort til mitt nye hjemland er ikke til å kjenne igjen. De kommende uker og måneder vil gi oss svaret, men jeg er ganske sikker på at om denne situasjonen varer lenge vil det bli vanskelig å få landet på fote igjen. Det er ihvertfall viktig at vi utlendinger som bor her benytter oss av de tilbud som er, og dermed hjelper til å få hjulene i gang igjen. En måte å hjelpe på er å støtte dugnaden vi i magasinet Din Reportasje har dratt i gang. Du kan lese mer om den her:
https://dinreportasje.es/dugnaddinreportasje/

 

Forrige innlegg
Neste innlegg