Velg en side
Hytta Ocean Hope på Storesand - Hvaler

Hytta Ocean Hope på Storesand – Hvaler

Sommeren 2011 hadde jeg et vikariat i Skjærgårdstjenesten her på Hvaler. Det var en nyttig erfaring å ta med seg videre. Foruten at det var en trivelig arbeidsplass ble jeg godt kjent i skjærgården, og lærte mye om forvaltningen av vår kystnatur.

En viktig arbeidsoppgave var å rydde strendene for skrot som var drevet i land i løpet av høst og vinter. Med en kystlinje på hele 691 km sier det seg selv at vi ikke kunne rekke over alt, så det ble fokusert på bukter hvor man erfaringsmessig vet at det samler seg mye skrot. Spesielt fokus hadde vi på nasjonalparken, og friområder med mye besøk. I løpet av noen uker på våren samlet vi inn ca 500 sekker med småavfall, og en betydelig mengde større gjenstander som oljekanner, fiskekasser og garnrester.

Det er mange kilder til forsøpling. Noe kommer i kloakken som går ut i vassdragene, noe blåser ut fra land, men mesteparten kommer nok fra aktivitet på og ved sjøen. Det kan være lett å hive en tomflaske eller et engangsbestikk over bord, men få tenker over hvor mye det blir av dette til slutt. Heller ikke hvor lang tid det bruker på å brytes ned. Her er det spesielt plast som er et problem. Plasten brytes aldri helt ned, men slites etter hvert opp i små partikler. Dette betegnes som mikroplast, og havner før eller senere som mat til fisk og sjøfugl. Siden plasten ikke kan fordøyes blir det ofte liggende i mage- og tarmsystemet og fører til forstoppelse og død. Plast inneholder også mange farlige kjemikalier, som ikke bare skader de skapningene som først får det i seg. Det går videre i næringskjeden og finnes igjen i maten som kommer på ditt og mitt bord.

For å sette fokus på marin forsøpling har det i vår blitt bygd en hytte midt på Hvalers fineste badestrand, Storesand. Den er utelukkende bygd av skrot som har drevet i land på strendene her på Hvaler, og for en stor del samlet inn av mine tidligere kolleger i Skjærgårdstjenesten. Reisverket er av rekved, tak og vegger er dekket av oppskårne plastkanner, og ellers er hytta dekorert med et utall små og store gjenstander.  Det er kunstneren Solveig Egeland som står bak prosjektet, som er en av foreløpig 3 slike hytter. Hun har hatt god hjelp av skoleklasser og andre frivillige til å sortere og tilpasse materialene. Tanken er at folk skal kunne besøke hyttene, og kanskje overnatte i dem. I fred og ro kan de reflektere over hvor søppelet kommer fra, og hva som skjer med det. Hvem eide denne skoen som henger på veggen? Hvor falt denne fiskekassen over bord? Hvor lenge har denne oljekanna drevet rundt i havet? Forhåpentligvis blir vi mer obs på hvor vi kaster fra oss søpla, selv om mye havner i havet uten at vi er klar over det.Det er faktisk bare rundt 15% av avfallet som til slutt havner på land. En tilsvarende mengde flyter rundt i havet, mens resten synker ned på havbunnen. Det er beregnet at 36000 tonn søppel havner i havet hvert år, bare i Norge. På verdensbasis anslår man 6,5 millioner tonn. Dette er allerede et problem, og noe må gjøres før det er for sent. Allerede nå dør eller skades rundt 100.000 sjøpattedyr, en million sjøfugl og et stort antall fisk rundt om i verdens hav. Mange av dem med store smerter.

Selv om man etter hvert begynner å sette fokus på marin forsøpling er det naivt å tro at man skal bli kvitt denne forsøplingen. Det må settes fokus på produksjonen av blant annet emballasje. Her må man finne materialer som lettere kan brytes ned i naturen, og som ikke innholder giftige stoffer. Man må tenke lengre enn at produktene skal fylle sin opprinnelige oppgave, men også at de skal kunne destrueres eller gjenvinnes. Også den delen av søppelet som ikke havner i ordinær avfallshåndtering. Plast bruker flere hundre år på å brytes ned, og bør unngås i produkter som kan tenkes å havne ute i naturen.

Selv om bare en liten del av søppelet er ting som jeg og du kaster fra oss på bryggekanten eller ute i båten, betyr det ikke at vi skal ta lett på problemet. En sigarettsneip for eksempel bruker inntil 5 år på å brytes ned, og inneholder stoffer som er farlige for en eventuell fisk som tror det er mat. Plastposen som blåste over bord under frokosten bruker 10-20 år på å brytes ned, og plastflasken inntil 450 år. Hvis alle gjør en liten innsats så nytter det.