Velg en side

kongoFoto: Dagbladet

Denne uka falt dommen i rettsaken mot Joshua French.  Han ble dømt til livsvarig fengsel for drapet på sin cellekamerat Tjostolv Moland. En rettsak som for de fleste av oss minnet om et absurd sirkus.

Saken har blitt fulgt tett av norske medier, og ikke minst har myndighetene engasjert seg sterkt i saken. Foruten norsk advokat har en av våre fremste diplomater nå oppholdt seg i Kongo i lang tid. I tillegg har spesialister fra Kripos vært i Kongo både under etterforskningen og som vitner i rettsaken. Hva dette har kostet av ressurser er det vanskelig å forestille seg, men allerede før saken eskalerte med dødsfallet til Moland hadde reiseutgiftene for UD kommet opp i over 1,7 millioner kroner ifølge NRK. Det er vel ingen sak tidligere som har medført så stor konsulær innsats og kostnad som denne saken. Men hvorfor skal den norske stat skal bruke så store ressurser på å hjelpe nordmenn som selvforskyldt har havnet i uføre i et fremmed land?

Et sammendrag av saken.

En vårdag i 2009 kom Moland og French til Kongo. De to hadde et par år tidligere blitt bedt om å slutte i det norske forsvaret, på grunn av at de hadde rekruttert personell til private sikkerhetsselskaper. Det var også som sikkerhetsvakter de to hadde livnært seg etter bruddet med det norske forsvaret. Via sitt eget sikkerhetsselskap i Uganda hadde de blant annet jobbet som piratjegere utenfor Somalia. Hensikten med besøket i Kongo skulle være å kartlegge mulighetene for å utvide virksomheten sin hit. Offisielt som en event-arrangør med ekstremturer for velstående mennesker.

De leide en bil med sjåfør og hjelpemann, og sammen med en annen passasjer skulle de dra fra Kisangani til en annen by lengre nord i landet. Hva som skjedde underveis er det bare noen få som vet sannheten om, men faktum er at sjåføren ble drept. Ifølge vitneutsagn fra de to øvrige passasjerene ble også de forsøkt drept, men klarte å rømme inn i bushen. Etter noen dager ble French arrestert, og en snau uke senere overga Moland seg. I rettsaken som fulgte ble det lagt vekt på deres militære bakgrunn, og at de hadde ID-kort fra det norske forsvaret. Derfor ble de også tiltalt for spionasje. Etter to ankeomganger ble de to dømt til firedobbelt dødsstraff, og idømt erstatninger til de etterlatte på til sammen 5 millioner dollar. I tillegg ble de dømt til en erstatning til den Kongolesiske stat ilagt en erstatning på 500 millioner dollar for spionasje. I alle erstatningsspørsmål er den Norske stat stilt solidarisk ansvarlig med de to, i det retten mener de to var på spionasjeoppdrag for Norge.

Etter drøyt 4 år i fengsel blir så Moland funnet død på cellen. Til tross for at rapporter fra både Kongolesiske og Norske etterforskere kommer til at det dreier seg om selvmord blir French tiltalt for drap på kameraten, og det var dette han fikk sin femte dødsdom for denne uken.

Faktiske forhold

Mange har ment at hele dommen og rettsprosessen har vært en farse, og det er ikke vanskelig å være enig i det ut fra det vi har sett i media. Ikke minst aktors teatralske fremtoning i den siste rettsaken.  Men man må også legge vekt på de åpenbare fakta i saken. Moland og Frenchs bakgrunn som lelesoldater/sikkerhetsvakter. Deres ID-kort fra forsvaret, og at de hadde med ulovlige våpen. De to vitnenes utsagn om hva som skjedde der ute i bushen, og det velkjente bildet av en flirende Moland som tørker bort sjåførens blod fra bilen. Moland har også skriftlig tilstått å ha drept sjåføren, dog skjedde det mens han var innlagt på sykehus med malaria. De har også ved hjelp av Predikant Rune Edvardsen fremforhandlet en avtale om erstatning til den drepte sjåførens enke. Alt dette tyder på at de er skyldige. Når det gjelder Molands dødsfall så er det heller ikke usannsynlig at French står bak. Det var Moland som etablerte seg i Afrika, og fikk French med seg til Kongo. Ifølge vitneutsagn og dommen (og den omstridte tilståelsen) var det Moland som drepte sjåføren. Han var altså årsaken til at French satt på fente året i fengsel med en firedobbel dødsdom over seg. Folk har blitt drept for mindre enn det.

Norsk innsats

Mange har ment at Norske myndigheter må sørge for å få de to frigitt, og spesielt nå etter Molands død har dette blitt forsterket. Innsatsen har også blitt betydelig oppgradert. Norsk politi obduserte Moland og etterforsket dødsfallet sammen med Kongolesisk politi. Både utenriksministeren og statsministeren har hatt samtaler med kongolesiske styresmakter, og UD’s spesialutsending Kai Eide har nå med korte avbrudd vært i Kongo siden før jul. Siden French også har Britisk statsborgerskap har også Britisk UD engasjert seg i saken. Hvor mye dette totalt har kostet skattebetalerne er det vel ingen som vet. Moland og Frenchs familier har samlet inn en del penger, men det blir nok en dråpe i havet når det endelige regnestykket skal gjøres opp.

Hvorfor?

Hvorfor setter norske myndigheter nå inn så sterkt trykk på denne saken? Det sitter jo mange nordmenn fengslet i utlandet som knapt nok blir ofret en tanke fra myndighetene. Det kan synes underlig om de to skulle være på et oppdrag fra Norge, men hvorfor bar de da ID-kort fra det norske forsvaret? Siden den Norske stat på bakgrunn av ID-kortene er stilt solidarisk ansvarlig for erstatningsbeløpet er jo det grunn god nok i seg selv. 500 millioner dollar er mye penger, selv om realitetene i dette kravet er ytterst tvilsomt. Medias søkelys har nok også bidratt sterkt til engasjementet. Og det er jo også slik at bordet fanger. Når man først har satt i gang en prosess er det vanskelig å stoppe.

Er det riktig?

Om man ser bort fra de eventuelle årsakene til Norske engasjement nevnt ovenfor. Er det riktig å bruke så mye ressurser på slike saker? Ressurser som kanskje kunne kommet mange flere til gode. Hvor mye skal vi forlange at staten stiller opp og ordner for oss når vi har dummet oss ut i et fremmed land? Disse to dro med vitende og vilje inn i ett av de farligste land i verden. Mye tyder på at de har skyld i drapet på sjåføren. Selv om rettsprosessen synes merkelig så er det faktisk slik det er i Kongo. Vi mener jo at folk som kommer hit skal rette seg etter våre lover og regler, og da må vi jo forutsette at det også gjelder motsatt når vi er i andre land. Jeg mener de to kunne tatt sin straff. Om de mot formodning skulle være uskyldige, ja så er det begått justismord. Det kan skje også i Norge. Jeg mener at Norsk bistand i slike tilfeller skal begrense seg til å observere, og om nødvendig gi bistand til å sørge for at man får en normal rettergang etter lokale forhold.

For å snu det hele på hodet. Hva ville skjedd om to Kongolesere kom hit til landet, leide en drosje og sjåføren ble funnet drept i veikanten på Hardangervidda?