Velg en side
Undertegnede og min mor, påsken 1962

Undertegnede og min mor, påsken 1962

I går var det 8. Mars, den internasjonale kvinnedagen. Man kan bli fristet til å si: ”Gratulerer med vel overstått damer, i dag er det tilbake til kjøkkenbenk og vaskekjeller”.

Men temaet er for alvorlig til det. Jeg vil derfor dele noen av mine tanker om dette med likestilling, staus, arbeidsliv og familieliv.

Hvor står vi egentlig i likestillingen i dag? Jeg mener vi har kommet langt, kanskje litt for langt. Kvinner har i dag de samme mulighetene som menn på nær sagt alle felt. Vi har kvinnelige prester, soldater, brannfolk, advokater og lista er lang. Kvinner kan studere hva de vil, og gjøre hva de vil. Riktignok er det en del fysiske begrensinger på hva den jevne kvinne kan gjøre, men det er også mye en mann ikke kan. Det kan ikke endres ved politiske vedtak. Kvinnen har fra naturens side fått en viktig egenskap, nemlig å bære frem og oppdra den neste generasjon. Dette er en viktig oppgave, og innebærer et stort ansvar.

Jeg har valgt å ledsage denne artikkelen med ett av de få bildene jeg har igjen av min Mor. Det er snart 51 år gammelt, og illustrerer godt hvordan hun var som menneske. Mor var en av dem som ikke passer inn i det kvinneidealet som flere dyrker i dag. Deriblant vår egen Barne- Familie- og Likestillingsminister. Hun var nemlig hjemmeværende husmor. Selv om Mor var hjemmeværende betød ikke det at hun ikke jobbet, nei tvert i mot. Det var full aktivitet fra morgen til kveld, med til tider tungt arbeid. Hun klarte iblant å tjene litt egne penger, men det var også hos oss Far som sørget for familiens inntekt. Vi hadde ikke overflod, men følte ikke at vi savnet noe. Vi hadde også stor glede av å kunne unne oss noe ekstra en sjelden gang. Jeg tror nok også at Mor stort sett var tilfreds med situasjonen, og at hun ble respektert i samfunnet. Vi barna fikk en trygg og god oppvekst med mye omsorg, men fikk også stilt krav og måtte lære oss respekt.

I dag er det nærmest et krav at kvinner i tillegg til å føde barn også skal delta på høyt nivå ellers i samfunnet. Vi tytes ørene fulle av historier om sterke karrierekvinner som leverer barna i barnehagen før de fyker av gårde på jobb. Etter en travel arbeidsdag er det å hente i barnehagen, lage middag, kjøre barna på trening mens hun selv er på zumba, spinning eller hva det nå heter alt sammen. Vel hjemme igjen skysses ungene i seng før mor baker cupcakes, blogger litt og forbereder seg til neste dags styremøter og interessante arbeidsoppgaver. Er det et slik kvinneideal vi vil ha?

Er det ikke på tide å senke skuldrene litt og la kvinner få gjøre som de vil? Det er jo det jeg forbinder med kvinnefrigjøring. De som ønsker det har i dag gode muligheter til å gjøre karriere som det så smukt heter. Og mange gjør det også. Men la oss ikke se ned på dem som velger å ikke kaste seg på denne karusellen. Når til og med likestillingsministeren går ut og sier at det ikke gir status å være hjemmeværende er man på ville veier. Hva måler man status i? Er det på inntekt, hvor stort hus du har, hvor man drar på ferie eller hvor mange styreverv man er kvotert inn i? Hva med å måle på lykke og harmoni. Jeg ønsker meg tilbake til et samfunn der vi har fokus på det som betyr noe her i livet, nemlig å være sammen med venner og familie og ta vare på hverandre.

Takk for oppmerksomheten.