Velg en side

For 50 dager siden bladde vi kalenderen over fra februar til vårmåneden mars. Lite visste vi da at dette skulle bli en vår vi sikkert aldri vil glemme.

Betraktninger etter fem ukers «husarrest».

Vinteren var forholdsvis mild i Spania i år. Selv i januar og februar som normalt er de kaldeste månedene var det sjelden vi så temperaturer under 10 grader. Allerede i begynnelsen av februar var det så varmt at vi kunne ta frem shorts og t-skjorte. Mange fant også veien til strendene.

Når vi gikk inn i mars hadde det begynt å komme nyheter om et farlig virus. Jeg tok ikke noe særlig notis av dette, og tenkte at dette var bare enda en influensaomgang som vi har hatt flere av de siste årene. Svineinfluensa, fugleinfluensa og gud vet hva de het alle sammen. Det hadde vært mye skriverier og skremselshistorier, men få hadde blitt alvorlig syke. Det ville nok gå over denne gangen også. En avis meldte om at 56 personer var smittet av dette corona-viruset i Spania. Ikke noe skremmende tall i et land med nesten 50 millioner innbyggere. Vi hadde også sett i nyhetene om mange syke og døde i Kina, men det er jo på andre siden av kloden og ikke noe å bry seg om. Trodde vi.

Februar var mild og fin, og det blomstret godt i marka.

Dagene gikk, og livet var som normalt. Jeg hadde begynt å glede meg til å få besøk av min bror, som skulle komme mot slutten av måneden. Når vi begynte på den andre uka i mars hadde de første meldingene om alvorlig sykdom kommet, og norske myndigheter hadde satt i verk tiltak mot smittespredning. Blant annet at folk som hadde vært utenlands måtte i karantene når de kom tilbake. Her i Spania var det ikke gjort så mye ennå, men det hadde kommet meldinger om at mange var syke. Spesielt i Madrid-området hadde det begynt å fylles opp på sykehusene og de første dødsfallene var også registrert.

På grunn av usikkerheten og karantenebestemmelsene i Norge valgte min bror å avlyse sitt besøk, noe som viste seg å være smart. Denne uka gikk det opp for mange at dette var en langt alvorligere situasjon enn vi hadde sett for oss for et par uker siden. Utover uka kom det meldinger om at flyselskaper innstilte flyvninger, hotellene begynte å få avbestillinger og mange nordmenn begynte å snakke om å dra hjem. Nyhetene handlet mer og mer om coronaviruset, og mot slutten av uka kunne vi lese at antall døde hadde passert 100.

Uterestauranter med tomme bord og stoler. Hvor lenge blir de stående slik?

Fredag kom meldingen om at alle restauranter og barer skulle stenges fra midnatt. Jeg valgte da å ta en tur ut og spise, for nå ville det gå et par uker før det var mulig igjen. Det var lite folk ute den kvelden, og serveringsdamen var tydelig bekymret for hva som ville skje. Hun visste bare at fra i morgen ville hun og hennes kolleger stå uten jobb og inntekt. Noe som ville være ille nok for et par uker, men hun fryktet det skulle ta lengre tid. Nå vet vi at hun fikk rett i det, og jeg lurer på hvordan hun og de andre hyggelige restaurantarbeiderne har det nå.

Rødt flagg og politiets sperrebånd møtte dem som hadde tenkt seg på stranden lørdag 14. mars.

Lørdag var jeg en tur i byen, og der så jeg politiet gikk og satte opp sperrebånd mot stranda. Det var nå først jeg virkelig skjønte at dette var en alvorlig situasjon. Denne helga fikk vi også beskjed om at Spania ville erklære unntakstilstand, noe som hadde skjedd kun en gang tidligere siden Franco-regimet. Alle butikker unntatt matbutikker, apotek og enkelte spesielle forretninger skulle stenges. Alle arrangementer ble avlyst og folk skulle få gå ut kun for å gjøre nødvendige innkjøp. Nå hadde frykten nådd store deler av befolkningen, og mange var redd for at butikkene skulle gå tom for varer. Det gjorde de også til en viss grad, på grunn av folks hamstring. Heldigvis har forsyningskjeden fungert, og butikkene ble raskt fylt opp igjen.

Utover i den tredje mars-uka begynte vi å merke hvordan tiltakene ble håndhevet. Politiet patruljerte i gatene og stoppet både gående og kjørende for å sjekke at de var ute i lovlig ærende. De som ikke hadde noen gyldig grunn ble bøtelagt. Her var det ikke noe kjære mor. Utenfor butikkene sto det folk og passet på at det ikke var for mange inne om gangen, og vi fikk utlevert plasthansker. Det var også satt opp sperringer foran ferskvarediskene, og alle bakervarer var nå innpakket i plast. Mange hadde også begynt å gå med munnbind. Dette var slik vi tidligere bare hadde sett på film, men nå var det vår virkelighet.

De førte dagene var det hamstring, og slik så det ut på Mercadona på ettermiddagen 14. mars.

Det var litt uklart hva disse nye reglene innebar, spesielt for oss som ikke behersker språket så godt. De ulike norske og engelske avisene skrev noe, og på sosiale medier var det mye usikkerhet. Etter hvert ble det klart for alle at friheten nå var betydelig innskrenket. Vi skal holde oss hjemme, enten innendørs eller i privat hage. Vi har kun lov til å gå ut i helt nødvendige ærender som å kjøpe mat og medisiner. Man skal også handle for flere dager om gangen, for å begrense antall handleturer til et minimum. De som har hund kan få lov til å lufte den, men bare i nærheten av boligen. 50 til 100 meter er nevnt som akseptabel avstand. Man har kun lov til å være to personer i en bil hvis det er strengt nødvendig, som å kjøre noen til lege eller lignende. Passasjeren skal da sitte i baksetet på motsatt side av sjåføren. Det samme i taxi.

Benzen står bare og støver ned i dagen. Aldri har en bensintank vart så lenge.

Mot sutten av måneden kom det stadig flere skremmende rapporter fra sykehusene. De var overfylte, og det ble noen dager meldt om opp mot tusen døde. Flere land stengte grensene og de fleste utlendinger som har vinteropphold her i Spania satte kursen hjem. Vi fikk også beskjed om at unntakstilstanden ville bli forlenget til over påske. Dette var forståelig siden påsken er en spesiell høytid i Norge med mange opptog og arrangementer som medfører stor smittefare. Nå skulle også flere virksomheter stenges ned i to uker. Fabrikker, byggeplasser og andre virksomheter ble stengt. Spania sto på det nærmeste stille.

Det har vært mange gråværsdager de siste ukene.

Det virket også som at værgudene hadde slått seg sammen med viruset. Det har vært mye gråvær, regn og sur vind. På mine snart fem år i Spania har jeg ikke opplevd så mange sammenhengende gråværsdager som denne våren. Det gjorde jo ikke hjemmetilværelsen noe særlig bedre. Heldigvis har jeg litt å drive med, så dagene går jo på et vis, men jeg savner å komme meg ut. Normalt går jeg opp mot ei mil hver dag, men nå tør jeg knapt nok å gå utenfor porten i frykt for å bli bøtelagt. Jeg bor i et lite byggefelt, og med skog og appelsinlunder rett bak huset. Vi har søppelcontainer hundre meter nede i gata, og noen ganger har jeg gått en liten tur i skogen samtidig som jeg har kastet søppel. En dag jeg var på tur dit kom Guardia Civil kjørende ut fra appelsinlundene når jeg var nesten nede ved containeren. De stoppet og rygget mot meg. Da løftet jeg opp søppelposen og pekte på containeren. De nikket og ga tommel opp. Hadde jeg vært ute ett minutt tidligere hadde jeg møtt dem i appelsinlunden, og da hadde de nok ikke vært like blide.

De hundre meterne ned til søppelcontaineren er det lengste jeg får lov å gå.

Når vi bladde over til April hadde det vært en skremmende utvikling av Coronaviruset i Spania. Vi hadde over 100.000 bekreftede smittetilfeller og antall døde passerte 10.000. I påskeuken kom også beskjeden om at en nær slektning i Norge hadde tapt kampen mot viruset. Tragisk nok smittet etter et besøk her i Spania. Man får en ekstra nærhet til denne sykdommen når det rammer ens egne. Heldigvis er ikke noen andre i nær familie eller omgangskrets rammet av det foreløpig, og jeg håper det går bra i tiden fremover også.

På butikken står det en vekter og passer på at alle holder avstand og bruker plasthansker. Betjeningen bruker munnbind, og har en glassvegg mellom seg og kundene.

Påska kom og gikk, heldigvis med noen fine dager. Jeg er så heldig å ha en stor takterrasse, der jeg nyter solen og koser meg. Jeg fikk også tatt i bruk grillen og hadde egentlig en fin påske i eget selskap. Jeg er jo heldigvis godt vant med å være alene, men savner kontakten med andre mennesker. Jeg snakker jo en del med han som bor i den andre delen av huset her, men andre mennesker har jeg ikke møtt nå på fem uker. Jeg hadde håpet på en lettelse i portforbudet nå etter påske, men det ble ikke noe av. Nå er det bestemt at det skal gjelde frem til 11. mai. Det skal muligens bli lov for barn å gå ut i følge med en voksen, men heller ikke det er bekreftet. Vi får jo håpe det for barnas skyld. Jeg kjenner jo på hva dette gjør med meg som tross alt har god plass og en hage å gå i. Men for en familie med små barn å være inne i en trang blokkleilighet flere uker i strekk må være umenneskelig.

Det skal bli godt å kunne få gå tur i dette vakre området igjen.

Hva som skjer etter 11. mai er ikke godt å vite. Mest trolig vil mange av tiltakene bli videreført, men om smittetallene fortsetter å gå ned kan det nok gradvis lettes på noe. For egen del er det portforbudet som plager meg mest. Behovet for en frisør var også sterkt, siden jeg ikke har klipt meg siden rett på nyåret. Det lot seg imidlertid løse ved at nettbutikkene er åpne. Gleden var stor når postmannen kom med min nyinnkjøpte hårklipper. Det var imidlertid ikke så enkelt å klippe seg selv, så etter noen mislykkede forsøk på å beholde en viss hårlengde på toppen ble det en skikkelig sommersveis. Vi får trøste oss med at det vokser fort ut igjen.

Etter å ha fått gro fritt i over tre måneder var det på tide å få bort noe hår.

Det som er sikkert er at det vil ta tid før det spanske samfunnet kommer seg på fote igjen. Landet har bare såvidt kommet seg etter finanskrisen i 2008, og nå kom dette. En undersøkelse viser at over halvparten av spanjolene er redde for å miste jobben. Her langs kysten er reiselivet viktig, og er den bransjen som vil få den største utfordringen. Normalt er påsken starten på sommersesongen, men nå er alt stengt. I Benidorm meldes det om at flere hoteller ikke vil åpne igjen før til neste påske. Forhåpentligvis vil det bli litt aktivitet i August når spanjolene har sommerferie, men har ikke folk jobb har de heller ikke råd til å feriere. De mest optimistiske tror at det kan åpnes opp for utenlandske turister tidlig på høsten, men heller ikke det er sikkert.

Jeg har heldigvis en takterrasse jeg kan sitte på, og en hage å bevege meg fritt rundt i. Det er et privilegium i disse tider.

Det er ingen tvil om at det blir store forandringer i tiden som kommer. Det vil nok bli vanskelige tider for mange. Her i området er reiseliv en viktig næring, og mange vil stå uten jobb i lang tid fremover. Her er det ikke de samme gode støtteordninger med dagpenger som i Norge, og mange har heller ikke hatt ordnede arbeidsforhold. Uten jobb er det ingen inntekt, og når folk ikke har tak over hodet og mat på bordet kan tilværelsen bli brutal. Samtidig er spanjolene et raust folkeslag som har stått i kriser før. Det så vi senest etter flomkatastrofene som var sist høst. Man hjelper hverandre og gir en hjelpende hånd selv om man har mer enn nok med sine egne problemer.

Det skal bli herlig å komme ut på tur igjen. Gjerne en morgentur til fyret.

Forhåpentligvis er pandemien på retur snart, så man kan endre fokus fra smittebekjempelse til å få samfunnet i gang igjen. Noen bransjer vil nok være i tilnærmet full drift om kort tid, men andre vil trenge drahjelp. Jeg skal ihvertfall gjøre mitt for at hjulene skal begynne å rulle. Så er det bare å håpe at viruset svekkes og de strenge tiltakene oppheves. Jeg har mange norske venner som pleier å tilbringe vinteren her, og jeg håper jeg får se dem igjen utpå høsten. Nå den 20. april meldes det om de laveste dødstallene pr døgn siden 22. mars. Men over 20.000 har mistet livet, og over 200.000 er registrert smittet. Men bar de som er blitt alvorlig syke blir testet, så det anslås at flere millioner er smittet, og at det vil bygge immunitet. På onsdag skal det komme vedtak om hvilke tiltak som blir videreført, men det ligger i kortene at unntakstilstanden med portforbud vil vare frem til og med 9. mai. Muligens skal små barn få lov å komme ut i følge med en voksen. Hvis situasjonen tilsier det ser man for seg at tiltakene vil lettes utover mot slutten av mai. Det er bare å holde ut. Vi er ferdige med fem uker i isolasjon, og skal nok klare tre til. Men da håper og tror jeg at vi kan få slippe ut. Og kanskje få ta en tur på restaurant og treffe folk igjen utover sommeren.

Til slutt vil jeg dele med dere en liten film som jeg filmet på bilturen hjem fra butikken påskeaften.

 

 

Forrige innlegg
Neste innlegg