På litt over en uke har vi blitt vitne til to store branntragedier her i landet. Først i lærdal, så i Flatanger, og i skrivende stund kommer meldingene om en ny stor brann på Frøya. I Lærdal ble over 30 hus lagt i aske, men iherdig innsats hindret brannen i å bli enda større. I Flatanger spredde brannen seg over et mye større område på grunn av sterk vind og tørr bakke.

Slike nyheter gjør at tankene mine går tilbake til den grufulle novembernatten i 2009, når jeg selv opplevde brannmarerittet. Jeg føler sterkt med innbyggerne i Lærdal og Flatanger, og kan godt forestille meg hvilken situasjon de nå står midt oppe i. Sorg over å ha mistet alt de hadde, men samtidig en lettelse for at de har liv og helse i behold. De har en hard tid foran seg med å bearbeide tapet, skaffe seg de nødvendigste ting og tenke fremover.

Sterk vind

Kombinasjonen tørt vær og sterk vind bidro sterkt til at brannene i Lærdal og Flatanger spredde seg raskt. Det var vind her også den natten det brant her, men her var retningen gunstigere. Sammen med iherdig innsats fra brannvesenet som etter hvert fikk forsterkninger fra Fredrikstad ble det kun sviskader og noen sprukne vindusruter på de to nærmeste husene. En spredning ville vært katastrofalt, her som husene står tett i tett. Det var vondt å ligge på sykehuset og ikke vite hva som skjedde. Derfor var det en lettelse når jeg utpå natta fikk vite at nabohusene var berget, selv om huset vårt hadde brent ned.

Dagen derpå

Mye omsorg

Å komme tilbake dagen etterpå og se ruinhaugen var en vond følelse. Heldigvis var det mye trøst å få både av naboer, familie og venner. Brannen hadde gjort inntrykk i lokalsamfunnet, og mange tilbydde oss både husrom og annen hjelp. Selv om jeg hadde bodd her bare noen få måneder opplevde jeg stadig at folk tok kontakt og lurte på hvordan det gikk, og om de kunne hjelpe med noe. Dette er en av de store kvalitetene med å bo i et lite lokalsamfunn. Folk tar vare på hverandre og viser omsorg i vanskelige situasjoner.

De små ting

Heldigvis gikk forsikringsoppgjør og gjenoppbygging greit, og et års tid senere kunne jeg flytte inn på nytt. Men brannen hadde helt klart gjort noe med meg. Jeg har blitt mer var for lyder og lukter, og tar mine forholdsregler før jeg går til sengs. Er veldig påpasselig om jeg brenner levende lys, og dobbeltsjekker at alt er i orden før jeg forlater et rom. Jeg passer også på å ha mobiltelefon og briller lett tilgjengelig på soverommet. En drøy uke uten briller var slett ikke enkelt.  Å miste alt man har av eiendeler er også trist, spesielt ting det knytter seg mange minner til. Det som skapte det største savnet var likevel de små tingene vi tar som en selvfølge at vi har tilgjengelig. Jeg husker godt en av de første kveldene jeg var innlosjert i min midlertidige leilighet. Jeg så at neglene mine var lange, og gikk ut på badet for å klippe dem. Der var det selvsagt ingen negleklipper, og at jeg manglet en slik ubetydelig og hverdagslig ting skapte en reaksjon. Jeg innrømmer gjerne at det kom noen tårer den kvelden. Det viser at det ikke nødvendigvis er de mest kostbare tingene man har sterkest følelser for.

Vær forberedt

Jeg håper at jeg slipper å oppleve en slik brann igjen, men det er likevel et faktum at det årlig brenner ca 1700 boliger i Norge. Mange kunne vært unngått om man tenker mer på brannsikkerhet. Mange boliger har røykvarslere som ikke virker eller er feil plassert. Noen har ikke røykvarsler i det hele tatt. En stor del av brannslukkerne i Norske hjem er ikke vedlikeholdt, og svært få har en rømmings- og slukkeplan. Jeg oppfordrer alle til å sjekke sin egen bolig, og være forberedt om det skulle oppstå en brann. Og viktigst av alt er å gjøre tiltak og vise omtanke slik at man reduserer risikoen for brann. Både her og i Lærdal gikk det bra med folk, men det er likevel rundt 60 personer som omkommer i brann her i landet hvert år. Tenk brannsikkerhet i hverdagen.