Velg en side
Las Vegas – Byen som aldri sover

Las Vegas – Byen som aldri sover


Etter  å ha kjørt 2787 miles (4485 km) gjennom ti stater og tre tidssoner var vår bobiltur i USA over på selveste 17. Mai. Vi valgte å ta vår siste natt i USA for denne gang på hotell i Las Vegas.

Det er ikke vanskelig å finne seg et krypinn for natten i Las Vegas. Totalt har byen 124.270 hotellrom, hvor halvparten ligger på “The Strip”, eller Las Vegas Boulevard som er det ofisielle navnet.  Det er på denne 6,8 km lange hovedgaten der de fleste hoteller og casinoer ligger. Fjorten av verdens største hoteller ligger på “The Strip”

Siden vi synes det er moro å slå litt på stortromma når vi er på tur, hadde vi bestilt rom på Caesars Palace (må ikke forveksles med Hotel Cæsar på TV. 😉 Dette er ett av de mest prestisjefulle hotellene på “The Strip”, og kjent som arena for mange store boksekamper, og konserter med store stjerner. Frank Sinatra, Dean Martin, Sammy Davis jr, Elton John, Diana Ross, Bette Midler og Cher er noen av artistene som har stått på scenen i den store konserthallen Colloseum. Akkurat nå var det Celine Dion som hadde show der, men med billettpriser på et par hundre dollar gjorde at vi sto over det. Vi prioriterte heller å få med oss stemningen ute på byen.

Utsikt fra rommet vårt

Vi fikk rom i 29. etasje Augustus Tower med utsikt mot nabohotellet Bellagio og dens flotte parkanlegg og fontenedam. Rett over gata lå Paris, med en modell av Eiffeltårnet i halv størrelse som blikkfang. Rommet var på 60 m2 med to store dobbeltsenger med et halvt dusin puter i hver seng. Her skulle det bli greit å slappe av, men først var det ut på byen for å suge inn stemningen.

Resepsjonen på “Hotel Cæsar”

Las Vegas er så perverst overdådig og stort at man ikke tror det før man står midt oppi det og får se med egne øyne. Jeg var her i 1998, men kunne knapt nok kjenne meg igjen nå. Lysreklamer og musikk slår mot en overalt, og det kryr av folk. Foruten byens drøye 2 millioner innbyggere besøkes Las Vegas av 36,7 millioner besøkende hvert år. Det er Casinoene som er motoren i byen, og selv om bare 5% av de besøkende sier de kommer til byen for å gamle, er det nesten 90% som ender opp med å bruke noen dollars på en de 197.144 enarmede bandittene eller andre tilbud i byens 1700 casinoer og spillesteder.

Her spilles det bort millioner av dollar hver kveld

Ellers er det et rikt tilbud for dem som ønsker å lette lommeboka si. Et utall av show og konserter, spisesteder og ulike aktiviteter tilbys på store reklameplakater eller på små lastebiler som kjører frem og tilbake i gatene. Prisnivået er forholdsvis høyt, i hvert fall i det sentrale Las Vegas der vi oppholdt oss. Støynivået er også høyt, med musikk fra alle kanter. Du hører svert sjelden bare en melodi der du går langs gatene.

Her er noen av inntrykkene våre langs “The Strip”

Lysreklamer i glorete farger er det mye av i Las Vegas

High Roller er verdens største pariserhjul og rager 167 meter over bakken

Paris Las Vegas, med bl.a. en kopi av Eiffeltårnet i halv størrelse (164,6 meter)

På “The Strip” finner du alt fra strippere til predikanter

Også på dagtid er “The Strip” en selsom opplevelse. Ikke så overveldende lysreklamer, men minst like mye folk og biler. I stedet for fotgjengerfelt er det i mange kryss bygd broen over gatene. Med rulletrapp og heis opp og ned, og direkte gjennomgang til hotellene med butikker og casinoer er fristelsene mange.

Hard Rock Café med den store gitaren som blikkfang.

Med broer over gatene får trafikken gå uhindret, og publikum blir lokket inn i nye fristelser

Inne i casinoene er det fullt kjør nærmest døgnet rundt

Luxor var hotellet jeg bodde på sist jeg var her, og ett av de få stedene jeg kjente igjen

New York er ett av de mest spesielle hotellene, bygd som en kopi av 40-tallets New York skyline.

Excalibur er bygd som et eventyrslott

Ja, inntrykkene var mange i Las Vegas, i likhet med resten av turen vår. Det vil nok ta en stund før alle inntrykk er fordøyd, og det kommer sikkert noen flere reportasjer utover sommeren. Men for denne gang sier jeg takk til dere som har fulgt med oss på bloggen og facebook, og en spesiell takk til mitt reisefølge Sigmund. Med denne filmen fra fontenen på Bellagio sier jeg takk for turen i denne omgang. Slå på fullskjerm og full lyd. Se og nyt.

 

 

 

 

Get your kicks – on Route 66

Get your kicks – on Route 66

I dag har vi vært på historisk grunn. Vi kjørte den gamle Route 66 fra Ash Fork til Kingman, en strekning på 111 miles som en gang var hovedveien mellom øst og vest i USA.

Route 66 ble grunnlagt i 1926. Den begynte i Chicago, Illinois, gikk gjennom Missouri, Kansas, Oklahoma, Texas, New Mexico, Arizona og California frem til Los Angeles, hvor den sluttet. Veien hadde opprinnelig en samlet lengde på 3.939 km. Langs veien blomstret det opp flere små steder der folk levde av å tilby varer og tjenester til de reisende. Butikker, restauranter, moteller, bensinstasjoner og verksteder dukket opp på løpende bånd.

utover på 60-tallet startet byggingen av det nye motorveinettet i USA, Interstate Highways. Veien ble rettet ut og lagt utenom tettstedene. Noen steder benyttet man samme trasé som den gamle Route 66, men for det meste ble det bygd helt nytt. Den siste byen som fikk lagt veien utenom seg var Williams, der vi lå i natt. En liten by som bærer tydelig preg av sin Route 66 historie. Souvenirbutikker og lignende krydde det av, og mange hadde en gammel bil stående utenfor som blikkfang.

Mange av veiene ble overlatt til lokale myndigheter eller private. Noe er forfalt, men andre strekninger er vedlikeholdt. Det antas at 3/4 av den opprinnelige Route 66 fortsatt eksisterer, dog med varierende kvalitet. En av de mest autentiske strekningene er den vi kjørte i dag. Den første byen vi kom til, Seligman, er tydelig basert på den økende turismen langs ruten. All slags staffasje er stilt ut, og her finner vi også den berømte Roadkill Cafe. Vi stoppet ikke og fotograferte her, men skled sakte gjennom byen og samlet inntrykk. De beste bildene lagrer man nemlig i hodet og ikke på en minnebrikke.

Derimot stoppet vi ved en nedlagt bensinstasjon lengre vest. Der var det mye rart å se, og jeg deler noen bilder med dere.

En hotrod pickup var det første blikkfanget

Sheriffen har parkert for godt

Big mistake – many make – rely on horn – instead of brake

Verksted med kranbil

En gammel Ford har rullet sine siste meter

Bar inne i butikken, med Elvis på jukeboxen

 

Røffere landskap

Røffere landskap

Med noen få unntak var vår rute gjennom Colorado nesten like flat og kjedelig som i Dakota. Derfor var det en sann glede å se at terrenget endret seg når vi kom lengre sør-vest i staten.

Over Wolf Creek Pass, et stykke etter at vi forlot South Fork var vi på turens høyeste punkt. Etter flere mil med stigning der V10-motoren jobbet hardere og hardere for å puste kunne vi registrere en høyde over 3300 meter, 900 meter høyere enn Galdhøpiggen. Så høyt hadde ingen av oss vært med bil før.

På vei ned fra Wolf Creek Pass ble vi møtt av denne utsikten på ca 2500 meters høyde

Når vi kom inn i Arizona dukket det fort opp flere av de karakteristiske røde fjellsidene. Sandstein som før en ekstra glød når solen står på dem

Typisk røde fjellsider i Arizona

Man kan undres på hvordan et slik fjell har blitt til

Litt lengre inn møtte vi disse formasjonene, omtrent som en velkomstportal inn til Navajo-indianernes rike.

Siden vi bestemte oss for å sløyfe besøket i Yellowstone var det Grand Canyon som sto på programmet. Et helt unikt område som er skapt av at Colorado RIver har gravd seg lengre og lengre ned gjennom 6 millioner år.

Elven slenger seg gjennom Grand Canyon i en lengde på 445 km, altså tilsvarende avstanden mellom Oslo og Bergen. Vi snakker derfor om et enormt område som det tar uker å gå gjennom. Vi brukte et par dager der, og fikk både gått et stykke langs kanten, og fikk lærerik informasjon på besøkssenteret.

Fine asfalterte stier gjør det enkelt å rusle langs kanten.

I området rundt besøkssenteret er det anlagt stier og utsiktspunkt slik at det er lett og trygt for besøkende å oppleve dette naturfenomenet på nært hold. Det finnes også flere spisesteder og overnattingsmuligheter i dette området.

De ulike bergartene ligger lagvis i sidene på canyonene

 

Det unike med Grand Canyon er at her er det eksponert bergarter som er skapt gjennom milliarder av år. På en del av stien er det lagd en tidslinje der hvert skritt vi tar symboliserer en million år i utviklingen av området. Det ble først skapt ved at kontinentene beveget seg og presset opp det såkalte Colorado-platået som i en stor grad ligger rundt 2000 moh. Vulkanutbrudd og erosjon har lagt lagvis med ulike bergarter som forskere med stor grad av nøyaktighet har funnet alderen på.

Sandstein er ett av de øverste og yngste lagene i Grand Canyon, “bare” 285 millioner år gammelt

For hver meter vi gikk tilsvarte det en million år i den geologiske utviklingen av Grand Canyon.

Grand Canyon er på det bredeste 29 km, og på det smaleste 500 meter. Dybden fra kanten og ned til elva i bunnen er på jevnt over 1,6 km. Det er derfor en strabasiøs tur å bevege seg ned i bunnen og opp igjen, men det er mange som tar turen ned og overnatter i en liten bosetning nede i bunnen. Det er stier til og fra dalbunnen på begge sider av besøkssenteret, med ca 3 km avstand mellom de to.

Platået langs sørkanten av Grand Canyon er drøye 2000 meter over havet.

Det er vanskelig å få frem høyden på bildet, men her er det altså drøyt halvannen km ned.

Flere steder langs kanten er det satt opp informasjonstavler der man kal se og lære mer om parken. Det er også rør man kan se gjennom, og finne spesielle områder i dalen

Sigmund peiler seg inn på en spesiell formasjon i det fjerne

Selve nasjonalparken er bare en liten del av Grand Canyon, men den dekker likevel et område på 4927 km2. Altså like stort som Akershus fylke. Det er et rikt dyre- og planteliv i parken, med mange sjeldne arter som kun finnes her. Blant annet Kondoren, en flott fugl som på det nærmeste var utryddet for noen år siden.

Muldyrene som beiter langs veien er blant de dyrene som er lettest å møte på i nasjonalparken.

Ett av de mange informasjonsstedene der man kunne få grundig informasjon. Både gjennom plansjer og modeller, og av kunnskapsrike rangere som svarte villig på spørsmål

Det er mye å fortelle om Grand Canyon, men for å få det rette inntrykket må man oppleve det i virkeligheten. Ingen bilder eller film kan erstatte inntrykkene av å være fysisk til stede. Jeg fyller likevel på med noen bilder før vi leger i vei til nye mål på vår vei.

Panorama over en liten del av Grand Canyon

Ett av de mest spektakulære utsiktspunktene

Det var langt ned synes Sigmund

Mange merkelige formasjoner

Langt der nede i dalbunnen ligger det en liten Ranch der man kan leie husrom for natten

Å sitte helt stille og se utover landskapet er en flott måte å ta inn inntrykkene på

Gudenes hage

Gudenes hage


I dag har vi besøkt et fantastisk sted. Gardens of the Gods, ved Colorado Springs. Et stort område med spektakulære fjellformasjoner og kolossal utsikt.

Etter å ha kjørt gjennom de flate områdene i Dakota var det en sann glede å komme til Colorado.Her ble det fort litt mer “bakkar og berg”, selv om veiene var like snorrette. Derimot ble været dårligere, så når vi hadde passert Denver fant vi det best å slå leir. Det regnet kraftig, så vi parkerte ved et kjøpesenter og tok en rådslagning mens vi sjekket værvarselet. Det så bedre ut på ettermiddagen neste dag, så da tok vi det med ro. Formiddagen gikk med til å sjekke ut et kjempestort outlet-senter med over 200 butikker, før vi la i vei sørover igjen. Nå hadde det klarnet opp, og når vi kom frem til dagens mål var det lett skydekke og sol.

Utsikt fra informasjonssenteret. Pikes Peak (4302 moh) i bakgrunnen

Vi var kommet til Gardens of the Gods, en av Colorados store attraksjoner. Vakkert beliggende rett mot Pikes Peak, som med sine 4302 meter er det høyeste på denne delen av Rocky Mountains. Området er kjent for sine bratte sandsteinsklipper med merkelige formasjoner. Området ble flittig brukt av Indianerne både på grunn av de gode jaktmulighetene, og at de fant ly for været under klippene. Området ble kjøpt av Charles Elliott Perkins i 1879. Han bestemte at området for all fremtid skulle være gratis tilgjengelig for befolkningen. Etter hans død i 1909 donerte hans etterkommere området til byen Colorado Springs. Siden har området blitt holdt ved like og gjort tilgjengelig for publikum. I 1994 ble det opprettet et fond som skulle finansiere en oppgradering og drift av parken. Året etter ble det åpnet et informasjonssenter ved hovedveien som går forbi. Der er det informasjonssenter med kafe og souvenirbutikk. Også der er det gratis inngang, men inntektene fra salget går til fondet.

I informansjonssenteret er det en monter med flott utstoppede dyr. Blant annet denne fjelløven

Det er fin asfaltert vei rundt i parken, for en stor del enveiskjørt som en rundtur. Flere parkeringsplasser som er utgangspunkt for turer til fots. Dessverre er det få av plassene som er tilrettelangt for 10 meter med bobil, så det var ikke så mange steder vi fikk stoppet og tatt bilder, men minnene vi har i hodet lever vi lenge på.
Her er noen bilder fra vår tur i parken.

Balancing Rock, en av de mest kjente formasjonene i parken

Sigmund prøvde å velte den, men selv han ble for lett der.

Mektige formasjoner

Et spesielt landskap

Utsikt fra det høyeste punktet langs veien.

Andre veien så det slik ut.

Nå har vi slått oss til ro i Walsenburg, en liten gruveby grunnlagt av tyskeren Fred Walsen i 1873. Herfra skal vi bevege oss sakte men sikkert over Rocky Mountains og ned mot Grand Canyon.

 

Fra slektstreff til presidentmøte

Fra slektstreff til presidentmøte


De siste dagene har vært både begivenhetsrike og kjedelige. Fra et møte med mine slektninger i Fergus Falls, via endeløse sletter i Dakota til den enorme skulpturen i Mount Rushmore

Jeg har lenge visst at jeg hadde noe slekt i USA. Flere av min oldemors og bestemors søsken dro over på slutten av 1800- og starten av 1900 tallet. Jeg visste navnene på dem, og at noen av dem var i Fergus Falls vest i Minnesota. Siden denne turen ble bestemt har jeg brukt tiden til å lete meg frem til flere av dem. Jeg fikk kontakt, og vi avtalte å treffes. Det ble et hyggelig møte, men detaljene rundt det ser jeg ingen grunn til å utbrodere her på nettsiden. Men et bilde av oss kan jeg jo vise frem.

Hyggelig møte med tre av mine tremenninger med familie i Fergus Falls

Vi overnattet på et flott parkområde i utkanten av Fergus Falls, og koste oss i det varme sommerværet mens jeg lot inntrykkene synke ned.

Vaker solnedgang over Delagoon park i Fergus Falls

Derfra dro vi inn i Nord-Dakota, der vi var innom en kirke, der flere av min oldemors søsken var begravd, sammen med mange andre utvandrete døler.

Zion Lutheran Church utenfor Leonard i Nord-Dakota er bygd av utvandrere fra Gudbrandsdalen.

Så kom den kjedelige delen, å krysse over hele Sør-Dakota. Tett oppunder 800 kilometer med flatt jordbruksland. Jeg hadde hørt at det var store gårder i Dakota, men dette  var mer enn jeg hadde forestilt meg. Endeløse vidder, med ett og annet lite skogholt med noen bygninger inni. Vi kunne gjerne kjøre over 5 kilometer før vi så et hus. Og det var helt flatt bortsett fra et par områder med noen små høydedrag.

Endeløse vidder i Sør-Dakota

Ett av dem var når vi krysset Missouri River ved byen Pierre. Litt nord for byen er det bygd opp en demning med et kraftverk som forsyner det meste av Dakota og Wyomig med strøm. Dammen er verdens femte største med et volum på over 70 millioner kubikkmeter. Vi parkerte for natten ved denne dammen og koste oss i et nydelig somervær. 26 varmegrader og frisk sønnavind ved midnatt er ikke dagligdags, selv ikke for erfarne klimaflyktninger.

Solnedgang over Oahe Dam

Etter flere mil over prærien kom vi til et veikryss der noen gamle bygninger fanget vår oppmerksomhet. Ved nærmere undersøkelse var det oppbygd en gammel westernby slik den fremsto på slutten av 1800-tallet. 1880 Town er en slags Maihaugen i Dakota. Her var det både butikk, brannstasjon, saloon og sheriffkontor. Og selvsagt hadde Wells Fargo et kontor i byen også.

Dilligencen har stoppet for godt utenfor Wells Fargo

En merkelig blanding innbyggere i 1880 Town

Saloonen var ett av de fineste husene i byen, men baren var stengt.

Dette var også en typisk turistfelle som loppet reisekassa vår får et par tidollarsedler, men det var nå artig å ha sett det. I hovedbygget var det utstilling av en mengde gamle saker, og en hel avdeling dedikert til filmen “Danser med Ulver” som ble innspilt i dette området. Etter at innspillingen var ferdig ble rekvisittene solgt på auksjon, og det meste havnet hos eierne av 1880 Town. Blant annet hesten Cisco som Kevin Costner red på. Han bodde her til han døde i 2008, og er nå utstoppet og plassert i utstillingen

Hesten Cisco fra “Danser med Ulver” har fått sitt endelige hvilested på 1880 Town

Til slutt kom vi frem til ett av reisens delmål, Mount Rushmore. En vill idé som ble til virkelighet. I perioden 1927 til 1941 jobbet 400 mann med å forme portrettene av presidentene George Washington, Thomas Jefferson, Theodore Roosevelt og Abraham Lincoln i fjellet. Et imponerende syn som var artig å ha sett med egne øyne.

Et imponerende skue. Fra venstre: Presidentene Washington, Jefferson, Roosevelt og Lincoln

Men det er litt av en turistfelle. Hoteller og butikker med overprisede suvenirer var det nok av. Og campingplassen vi har innlosjert oss på er den dyreste vi noensinne har satt våre ben på. 67 dollar for en natt er vel litt i overkant? Men vi er like blide og koser oss i vår “Minnie Winnie” likevel. I morgen er det nye eventyr.

Sigmund nyter livet under markisen på “Minnie Winnie”