Velg en side
Der tiden har stått stille

Der tiden har stått stille

DSC_6718-2

Byen Oradour-sur-Glane var åsted for en av de grusomste hendelsene under andre verdenskrig. Hele 642 mennesker ble drept, og byen ble satt fyr på. Nå står ruinene der som et minnesmerke over de omkomne og den grusomhet som ble vist.

Den 10. Juni 1944 var en helt vanlig lørdag i den lille byen Oradour-sur-Glane i regionen Liomousin vest i Frankrike. Været var fint og mange av byens innbyggere var utendørs. Også flere av bøndene i området hadde tatt turen inn til byen for å selge eller bytte varer og høre siste nytt
Frankrike var okkupert av tyskerne, men folket ante nå et lite håp etter at de allierte styrkene hadde gått i land i Normandie noen dager tidligere.

Oradour var en forholdsvis moderne by, med blant annet sporvei

Oradour var en forholdsvis moderne by, med blant annet sporvei

Litt lengre sør var et kompani fra Waffen SS på vei for å stoppe den allierte fremgangen. Den franske motstandsbevegelsen var aktiv i dette området, og skapte mye bry for de tyske styrkene. Når lederen for de tyske troppene SS-Sturmbannführer Adolf Diekmann fikk høre at en SS-offiser var tatt til fange av motstandsbevegelsen bestemte han seg for å statuere et eksempel. Dette skulle være hevn for motstandsbevegelsens aktivitet og kidnappingen av SS-offiseren. De tyske styrkene omringet byen og samlet sammen alle innbyggerne og andre som tilfeldigvis befant seg der på byens torg. Alle måtte vise legitimasjon og kvinner og barn ble ført til kirken. Mennene ble ført til seks låver og skur, der maskingeværene ventet. Etter å ha meiet ned alle menn ble de strødd høy over og dynket med bensin. Så gikk soldatene videre til kirken der det ble satt inn en brannbombe. Når den gikk av prøvde noen å flykte, men ble skutt ned av soldatene som ventet utenfor. 350 kvinner og barn endte sine liv inne i denne kirken. Kun en dame, den 47 år gamle Marguerite Rouffanche klarte å komme seg unna og gjemte seg i et kratt. Hennes vitnesbyrd ble viktig for å få klarhet i hva som skjedde. Totalt var det 30 personer som klarte å unnslippe massakren. De fleste rømte når de så tyskerne komme, mens andre gjemte seg i utkanten av byen.

Kirken, der 350 kvinner og barn ble drept

Kirken, der 350 kvinner og barn ble drept

Etter å ha drept innbyggerne ble byen plyndret og satt fyr på. Øyenvitner kunne fortelle at brannen var synlig på lang avstand. Man hørte også musikk og skråling fra de tyske soldatene som hadde plyndret byens vinhandel. Morgenen etter hadde tyskerne begravd en del av de døde i massegraver, men det var likevel et grufullt syn som møtte de første som kom inn i byen utpå dagen den 11. Juni. Forkullede kropper, noen tydelig sammeklynget i skrekk. Små barnelik i mødrenes armer er andre beskrivelser fra de første øyenvitnene. Identifisering var nærmest umulig, og bare 52 av de 642 drepte ble sikkert identifisert. Kroppene ble begravd på byens kirkegård som ligger helt øverst i byen.

Kirkegården der de drepte ble begravet er fortsatt i bruk

Kirkegården der de drepte ble begravet er fortsatt i bruk

Den brutale massakren vakte også oppsikt i den tyske militære ledelsen, og de ansvarlige offiserer fikk reprimander for å ha gått langt ut over sine fullmakter. Mange av dem som deltok fikk også strenge straffer i rettsoppgjørene etter krigen. En sersjant ble dømt til døden, og flere andre ble dømt til langvarig tvangsarbeid. Den siste dommen ble avsagt i 1983. Obersturmführer Heinz Barth hadde søkt tilflukt i Øst-tyskland, men ble oppdaget i 1981 og dømt til livsvarig fengsel i 1983. SS-Sturmbannführer Adolf Diekmann som var øverste ansvarlig falt i kamp ved Normandie den 29. Juni 1944.

Hvorfor nettopp Oradour-sur-Glane ble valgt er det ulike oppfatninger av. At det var rettet mot motstandsbevegelsen er det liten tvil om, men deres aktivitet var større i andre omkringliggende byer. SS-troppene hadde som hovedoppgave å spore opp og utslette disse grupperingene. Flere byer ble invadert og både medlemmer av motstandsbevegelsen og uskyldige sivile fikk føle tyskernes vrede. Represalier mot sivilbefolkningen ble gjerne brukt når man ikke klarte å spore opp medlemmene av motstandsbevegelsen.

Flere gjenstander som lå igjen i byen eter massakren ble samlet sammen og er utstilt i minnesenteret

Flere gjenstander som lå igjen i byen eter massakren ble samlet sammen og er utstilt i minnesenteret

Den tidligere nevnte SS-offiseren som var tatt til fange var imidlertid i den nærliggende byen Oradour-sur-Vayres. Muligens hadde Diekmann forvekslet disse to byene. En annen teori er at byen ble valgt på grunn av sin beliggenhet og oppbygning, slik at det var lett å omringe byen og isolere befolkningen.

Vegetasjonen tar stadig større grep, men sårene etter massakren vil aldri gro

Vegetasjonen tar stadig større grep, men sårene etter massakren vil aldri gro

De overlevende ble innkvartert i midlertidige brakker i utkanten av byen, og etter krigen var det ingen som orket tanken på å gå inn i ruinene og bygge opp igjen byen. Det ble derfor bestemt å bygge opp en ny by ved siden av den ødelagte. Ruinene av den ødelagte byen skulle få stå i fred i respekt for de drepte og som et minnesmerke for den brutalitet som man ikke skulle tro at mennesker var i stand til å utføre. Det var en spesiell stemning i den nybygde byen. Alle innbyggerne hadde mistet store deler av sin familie, og sorgen var til å ta og føle på. I mange år ble barnedåp, bryllup og andre store anledninger markert i stillhet, og fargerike klær var et sjeldent syn. Etter hvert som nye folk flyttet til og nye generasjoner kom til ble stemningen litt lettere, men fortsatt er det en spesiell ro over byen.

Ved kirken i den nye byen er det også et minnesmerke over dem som falt i strid under første verdenskrig. Byen ble hardt rammet også den gang

Ved kirken i den nye byen er det også et minnesmerke over dem som falt i strid under første verdenskrig. Byen ble hardt rammet også den gang

Utover 80-tallet ble det økt interesse for byen og den historie. Nye generasjoner skulle lære om krigens grusomheter, og behovet for tilrettelagt informasjon var økende. Idéen og et minnesenter ble lansert, og i 1999 ble Village Martyr åpnet av President Jaques Chirac. Senteret utgjør inngangen til den ødelagte byen og inneholder en utstilling som forteller om massakren og historien rundt. Det er skaffet til veie bilder av svært mange av de 642 ofrene, og disse blir vist på en storskjerm mens navn og alder blir lest opp. Ved kirkegården øverst i byen er et underjordisk bygg med flere utstillingsmontre som inneholder gjenstander og eiendeler som ble plukket opp fra ruinene i tiden etter massakren. Det gir et sterkt inntrykk å gå rundt blant disse ruinene og samtidig bli vist bilder av ofrene og deres personlige eiendeler.

Bildespillet der navn og alder til alle de drepte blir lest opp gir et mektig inntrykk

Bildespillet der navn og alder til alle de drepte blir lest opp gir et mektig inntrykk

En norsk prinsesse i Spania

En norsk prinsesse i Spania

DSC_6522
At nordmenn flytter til Spania er ikke noe nytt. Den første vi kjenner til dro for over 750 år siden, og dette ble starten på et utstrakt samarbeid mellom Norge og Spania

Det var Prinsesse Kristina av Tunsberg som dro den lange veien til Spania, og fant sitt siste hvilested i den lille byen Covarrubias. Et sted som nå over 750 år senere er et viktig kultursentrum for kontakten mellom Norge og Spania.

Prinsesse Kristina var datter av Kong Håkon Håkonsson som regjerte fra 1217 til 1263. Kong Håkon var en foregangsmann når det gjaldt utenrikspolitikk, og pleiet nær kontakt med de europeiske kongehus. En av de nærmeste allierte var kong Alfonso X, konge av Castilla, som var ett av de mektigste kongedømmene i Spania. For å pleie dette forholdet ble det bestemt at Kristina skulle gifte seg med en av kongens ugifte brødre. Hun skulle selv få velge hvilken av dem som skulle bli hennes ektemann. I Håkon Håkonssons saga, skrevet av islendingen Sturla Tordsson kun to år etter kongens død, finnes flere kapitler som handler om denne begivenheten. Sagaen anses som en av de mest troverdige av alle kongesagaene siden forfatteren hadde direkte tilgang til samtidige kilder.

Statuen av Prinsesse Kristina på slottsfjellet i Tønsberg, skuer utover byen hun forlot i 1257. Maken statue står utenfor kirken i Covarrubias. (Bildet øverst)

Statuen av Prinsesse Kristina på slottsfjellet i Tønsberg, skuer utover byen hun forlot i 1257. Maken statue står utenfor kirken i Covarrubias. (Bildet øverst)

En sensommerdag i 1257 dro Kristina ut fra Tønsberg med et stort følge, rundt 100 personer. Det sies at aldri har en norsk prinsesse fått med seg mer gods og gull i medgift enn den da 24 år gamle Kristina. Ferden gikk til England og videre til Frankrike der de gikk i land i Normandie. Derfra videre til Paris der den franske kongen Ludvig IX anbefalte at de fortsatte ferden videre gjennom hans rike. Han sendte også med dem en guide som bar med seg et brev med kongens segl som skulle gi dem all den hjelp de trengte på ferden. En lang og strabasiøs reise ventet dem, og etter å ha krysset Pyrenéene ankom de kongeriket Aragon der kong Jakob (Jaume) ble svært betatt av den vakre norske prinsessen. Han hadde vært enkemann noen år, og til tross for aldersforskjellen mente han at Kristina kunne være en passende kone for ham. Han sendte brev til kong Alfonso, (som også var hans svigersønn) og ba om at Kristina kunne gifte seg med ham i stedet for kongens brødre. I samråd med Kristina ble forespørselen høflig men bestemt avslått.

Kirken i Covarrubias, der Prinsesse Kristina fikk sitt siste hvilested

Kirken i Covarrubias, der Prinsesse Kristina fikk sitt siste hvilested

Det ble kong Alfonsos yngste bror, Felipe, som Kristina valgte til sin ektemann. De ble viet den 31 Mars 1258. De flyttet så til Sevilla, der de bosatte seg. Bare 4 år senere dør Kristina, uten å ha gitt sin ektemann noen barn. Så forsvinner Kristina ut av historien, helt frem til 1952. Under restaureringen av den gamle kirken i Covarrubias ble det funnet en sarkofag som man trodde var tom, men som viste seg å inneholde et mumifisert lik. Dette var en høyrest ung kvinne med lyst hår, noe som tydet på at det ikke var en spansk kvinne. I kirkens arkiver fant sognepresten et dokument som fortalte at Prins Felipe gravla sin unge kone i Covarrubias. I 1958 ble graven igjen åpnet, denne gangen av rettsmedisinere, og resultatet av denne sammenholdt med historiske data fastslo at det var den norske prinsessen man hadde funnet.

Torget i Covarrubias

Torget i Covarrubias

Hvorfor Kristina ble gravlagt i Covarrubias, en liten by 0ver 700 kilometer fra bostedet i Sevilla kan man jo lure på. Vi vet at Prins Felipe var Abbed i klosteret i Covarrubias før han giftet seg. Kirken der Kristina ble funnet er en del av dette klosteret. Det er to teorier på hvorfor nettopp Covarrubias ble valgt som hennes siste hvilested. Den romantiske er at Felipe hadde blitt så glad i byen Covarrubias, at han mente det var det beste hvilested for sin elskede kone. Den andre teorien er at både Felipe og hans bror, Kong Alfonso følte at hennes tidlige bortgang uten at hun hadde født noe barn var et stort nederlag. Ikke minst overfor den norske kongen som hadde skjenket henne bort til spanjolene. De ville derfor gjemme henne bort langt unna. Derfor passet denne lille klosterbyen godt. Hva som var den virkelige grunnen får vi nok aldri vite.

Prinsesse Kristinas sarkofag med det castillanske og norske flagget

Prinsesse Kristinas sarkofag med det castillanske og norske flagget

Sarkofagen som Kristina er begravd i ble flyttet ut i borggården på den gamle klosterkirken. Der står den med det norske og castillianske flagget og en minnetavle. Funnet av Kristinas gravsted ble starten på et kulturelt samarbeid mellom Norge og Spania. I 1971 ble en statue av prinsessen reist på Slottsfjellet i Tønsberg, og i 1978 ble en identisk statue reist utenfor kirken i Covarrubias. I 1992 ble Prinsesse Kristina Stiftelsen opprettet. Den har som formål å videreutvikle kulturell utveksling mellom Spania og Norge. Stiftelsen har gjennom mange år arrangert ulike kulturarrangementer i Covarrubias, og byen har etter hvert blitt et populært reisemål for nordmenn. Det største prosjektet for stiftelsen er å fullføre Kristinas ønske om å bygge et kapell til minne om Olav den hellige. Dette ønsket skal ha blitt fremsagt i forbindelse med bryllupet med Prins Felipe, men kapellet ble aldri bygd. Ikke før noen ildsjeler tok tak i historien og fikk overbevist stiftelsen om at dette var et prosjekt som kunne gjennomføres.

Øyvind Fossan foran Sankt Olavs Kapell

Øyvind Fossan foran Sankt Olavs Kapell

Jeg var så heldig å møte Øyvind Fossan, en av initiativtakerne og visepresident i Fundacion Princesa Kristina de Noruega. Han kunne fortelle at det var en optimisme og galskap som drev prosjektet fremover. Stiftelsen hadde jo ikke pengene som skulle til, men takket være generøse gaver fra både offentlige og private aktører og privatpersoner kunne arbeidet settes i gang. Covarrubias kommune ga stiftelsen en tomt litt utenfor byen som man fant kunne være velegnet til dette formålet. En arkitektkonkurranse ble utlyst, og blant de 32 forslagene ble prospektet fra arkitektene Pablo López Aguado og Jorge González Gallego fra Arkitekthøgskolen i Valladolid. Bygget har en spesiell utforming og kan på mangemåter minne om en borg. Et moderne uttrykk men med elementer fra det gamle. På den måten blir bygget et bindeledd mellom historie og fremtid forklarer Fossan. Kledd med stålplater får det en farge som går fra brunt til blått. Bak kapellet står det et klokketårn som er 29,7 meter høyt. Dere kan jo gruble litt på hvorfor. Klokken i tårnet er for øvrig en gave fra Tønsberg Kommune, og lagd av Olsen Nauen klokkestøperi i Tønsberg, byen Kristina forlot for over 750 år siden.

Klokketårnet er 29,7 meter høyt. En referanse til 29. Juli. Olsok - Olav den helliges dødsdag

Klokketårnet er 29,7 meter høyt. En referanse til 29. Juli. Olsok – Olav den helliges dødsdag

Kirkerommet har en scene for kirkelige aktiviteter og en for eksempelvis konserter. Døren bak kan åpnes ut mot det utendørs amfiet

Kirkerommet har en scene for kirkelige aktiviteter og en for eksempelvis konserter. Døren bak kan åpnes ut mot det utendørs amfiet

Sankt Olavs Kapell som det heter er et økunemisk kapell, og kan brukes til ulike arrangementer, også ikke-religiøse. Det er to scener i kirkerommet, det ene rommer alteret og de religøse symbolene, og den andre er til bruk for ikke-religiøse aktiviteter. Bak denne scenen er det en foldedør som kan åpnes ut mot uteområdet som består av et amfi med plass for 7-800 personer. Her arrangeres det konserter under den årlige norske kulturfestivalen og ved andre anledninger. Kapellet er også målet for den nylig anlagte pilegrimsleden «Camino de San Olav», fra Burgos til Covarrubias. Mange norske pilegrimer har allerede gått denne ruten, og flere ventes etter hvert som historien blir bedre kjent.

Kirkerommet i den gamle klosterkirken

Kirkerommet i den gamle klosterkirken

Litt av de flotte maleriene som er utstilt i det gamle klosteret.

Litt av de flotte maleriene som er utstilt i det gamle klosteret.

En flott altertavle er også utstilt

En flott altertavle er også utstilt

Et stort antall religiøse plagg er også utstilt i klosteret.

Et stort antall religiøse plagg er også utstilt i klosteret.

Et besøk i Covarrubias må også omfatte et besøk i den flotte kirken der Kristinas sarkofag står. Kirken er en del av klosteret i Covarrubias, som ble bygget på 900-tallet. Det er guidet omvisning flere ganger daglig unntatt på tirsdager. Foruten Prinsesse Kristinas sarkofag får du også se kirkens store samling av religiøse malerier og gjenstander. Ikke minst en imponerende samling av prestekapper. Covarrubias byr også på et godt utvalg spisesteder og hoteller. Rett i utkanten av sentrum er det også en større campingplass.