Velg en side
Fem år i Spania

Fem år i Spania

Denne uka var det fem år siden jeg ankom Albir i bobil. Et opphold som var tenkt å vare et par uker skulle vise seg å bli langvarig.

Når jeg solgte leiligheten på Hvaler våren 2015 visste jeg lite om hva fremtiden ville bringe. Jeg kjøpte bobil, og så for meg et liv på hjul. Men hvilken vei hjulene skulle trille var langt fra fastlagt. Etter å ha kjørt halve Norge rundt etter innfalsmetoden gjennom sommeren ble kursen satt sørover en sen septemberdag. Målet var Spania, men jeg tok meg god tid på turen dit. Turen gikk gjennom Danmark og Tyskland, en svipptur innom Tsjekkia, over Alpene via både Østerrike og Sveits til Italia. Videre vestover via Monaco, Frankrike og Andorra, før jeg ankom Spania litt uti november.

Et lite søskenbarntreff i Barcelona høsten 2015.

Planen var å ta det med ro nedover kysten. Se meg om og finne fine plasser å tilbring litt tid på. Første stopp var litt utenfor Girona der jeg lå et par uker på en koselig campingplass, men i et stille og kjedelig område. Rastløsheten tok overhånd, og turen gikk videre via Barcelona og Valencia. Jeg visste at det var mange nordmenn som overvintret i bobil i Spania, og spurte på en Facebookgruppe for bobilfolk om hvor disse holdt til. Jeg fikk raskt svar fra noen om at det var mange norske på Camping La Colina i Albir. Dette navnet hadde jeg hørt før, fra en bobilist jeg møtte ved Kristiansund om sommeren. OK, da fikk jeg dra dit og se hva dette var.

Overraskelsen var stor når jeg ankom La Colina. De campingplassene jeg hadde vært innom til nå hadde knapt vært halvfulle, men her var det fullt. Manuel, som hadde vakt i resepsjonen sa at de hadde bare en ledig plass nå, og der skulle det komme folk om et par dager. Men jeg kunne jo få stå der til de kom. Jeg slo til, og tenkte at det fikk holde. Jeg hadde tross alt planer om å bevege meg lengre sørover, og finne en plass rundt Malaga-området for resten av vinteren.

Jeg fikk mange nye venner på La Colina, og vi hadde mange artige sammenkomster.

Det viste seg at de som hadde bestilt kunne få en annen plass som plutselig hadde blitt ledig, så da kunne jeg få være litt lengre. Jeg tenkte først et par uker. Så ble det forlenget til jul, og etter hvert som jeg fant meg til rette og fikk flere venner ble avreisen utsatt gang på gang. Det endte med at jeg ble værende til over påske. Noen av mine venner hadde bestemt seg for å bytte bobil i campingvogn og ha fast plass på La Colina. Dette fristet meg også, og jeg hadde sett meg ut en fin plass ved siden av mine venner. Denne plassen var opptatt, men en god plass skulle jeg få uansett lovte vertinnen Laura. Jeg hadde ikke helt bestemt meg, og det var jo litt dumt å selge bobilen etter bare ett år. Jeg hadde sett for meg tre år for å kjøre rundt og se meg om. Derfor bestilte jeg ikke noe, men sa vi fikk holde kontakten når jeg hadde tatt avgjørelsen.

Jeg tok den store runden rundt den Iberiske halvøy. Her på Europas sør-vestligste punkt. Sagres i Portugal.

Nå fortsatte turen slik jeg opprinnelig hadde tenkt. Videre nedover kysten, og innom flere steder jeg hadde hørt om. Videre inn i Portugal og opp langs kysten der. Jeg ble etter hvert klar på at det var Albir og La Colina som skulle være mitt vinterkvarter. Når jeg var godt oppe i Tyskland fikk jeg telefon fra Laura på La Colina om at plassen ved siden av mine venner hadde blitt ledig, og at jeg kunne få den. Avgjørelsen ble tatt i løpet av sekunder. – Jeg kommer 1. september med campingvogn sa jeg.

Bobil ble byttet i Campingvogn, og sommeren 2016 ble tilbrakt ved barndomshjemmet, som nå er revet.

Vel tilbake i Norge startet prosessen med å selge bobilen. Det var mange interesserte kjøpere, men ingen som ikke hadde noe de ville bytte inn eller selge først. Jeg var rundt og så på flere vogner, og hos Hagen Bil på Gjøvik fant jeg en vogn som var slik jeg ønsket. Ikke nok med det, de ville ta bobilen i innbytte også. Vi ble enige om pris og tid for overtakelse, slik at jeg fikk ta en siste rundtur med bobilen før jeg leverte den fra meg. Etter å ha gjort denne turen var jeg ganske klar på at jeg hadde gjort det riktige. Å farte rundt alene i bobil ble for ensomt. Jeg lengtet allerede tilbake til La Colina og fellesskapet vi hadde der.

På vei til Spania. Ekspresstur med overnatting på en rasteplass i Frankrike.

Etter å ha tilbrakt sommermånedene ved barndomshjemmet på Selsverket ble turen satt mot Spania igjen i slutten av august. Nå var savnet etter Spania stort, og fra jeg kjørte av ferga i Kiel tok det bare to døgn før jeg var parkert på plass 30 på La Colina. Fortelt ble innkjøpt og jeg fikk meg et veldig greit bosted der. Fikk flere nye venner, og begynte å føle meg hjemme. Med egen personbil ble det også mange turer rundt i distriktet, og jeg fant mange fine steder å oppsøke. Vinteren ble til vår, og etter et avbrekk med bobiltur i USA i mai ble våren til sommer før jeg satte kursen nordover.

Å farte rundt i området mad Cabriolet var herlig, og jeg fikk oppleve snødekte topper en gang også.

Den neste vinteren ble oppholdet enda lengre. Jeg dro nedover igjen i august, og bortsett fra noen korte turer med fly var jeg ikke tilbake i Norge igjen før vi bladde kalenderen over til juli. Nå hadde tanken om et mere permanent opphold vokst seg større, og da en kamerat ønsket å kjøpe campingvogna mi var det på tide å gå videre til neste kapittel i livet. Jeg dro nedover igjen i slutten av august, tømte campingvogna og flyttet inn i andre etasje i huset til en av de som jobbet på campingen. En stor villa sentralt i Albir med fine utearealer og svømmebaseng. Etter tre år som campingturist var det godt å komme inn i hus igjen. Et skikkelig bad og kjøkken var det jeg hadde savnet mest denne tiden.

Etter tre år som campingturist var det helt greit å flytte inn her.

Å flytte i leilighet betydde også at jeg ikke lengre hadde den tette kontakten med andre som jeg hadde på campingen. Jeg var derfor klar over at jeg måtte bygge meg et nytt nettverk. Jeg møtte flere fastboende nordmenn, deriblant redaktøren for magasinet Din Reportasje som ikke bare ga meg noen skriveoppdrag, men også introduserte meg for mange som etter hvert har blitt gode venner. Jeg ble stadig mer sikker på at jeg hadde tatt et riktig valg, og satte i gang prosessen med å formelt melde flytting. En omstendelig prosess, som jeg nå heldigvis har fått det meste på plass med.

Å sitte på takterrassen en varm sommerkveld og se fullmånen stige opp fra havet er en drøm som har blitt virkelighet.

I fjor høst fant jeg også et nytt bosted, bare tre kilometer fra huset i Albir, men med en fantastisk utsikt og naturen rett utenfor døra. At det var nesten halv pris gjorde heller ikke noe. Når koronaen gjorde sitt inntog i vår med påfølgende portforbud og strenge restriksjoner var det veldig godt å bo her. Her kunne man faktisk lure seg ut en liten tur uten å risikere å bli bøtelagt av en streng politimann. Og nå når det er krav om munnbind også utendørs går det greit å bevege seg rundt uten her oppe. Jeg møter svært sjelden andre når jeg er ute og går tur.

Jeg føler abolutt jeg har havnet “in the right area”

Det har vært fem år med mange opplevelser siden jeg valgte å bryte opp fra en trygg tilværelse på Hvaler og reise ut på oppdagelsesferd. Selv om det etter hvert ble mindre reising har jeg opplevd mye. Fått mange gode venner, og er på vei til å skape meg et nytt liv her under palmene. Selv om jeg savner Norge med slekt og venner, føler jeg meg absolutt hjemme her nå. Når det en gang blir normale tider er de bare noen få timers flytur unna. Enn så lenge får jeg holde meg her, og holde kontakt på andre måter. Så får vi se hva de neste fem årene bringer. Jeg tror ikke det skal bli trist og kjedelig da heller.

 

Deutsche Alpenstrasse – en vakker reiserute

Deutsche Alpenstrasse – en vakker reiserute

Når det snakkes om Tyskland som reisemål er det ofte Rhin- og Moseldalen som blir trukket frem. Men Tyskland er så mye mer enn det. De Bayerske Alpene for eksempel.

 

Deutsche Alpenstrasse slynger seg av gårde i vakker natur. Veistandarden er god.

Bayern, den sørøstligste av Tysklands delstater har en vakker natur, spesielt i sør mot Østerrike der vi finner høye fjell og et frodig landskap. I dette området går en veirute som ble etablert på 30-tallet når bilturismen var i sin spede begynnelse. Ruten som går på nordsiden av Alpene fra Bodensee i vest til Königssee i øst fikk navnet Deutsche Alpenstrasse. I dag er dette en veirute som kjøres av titusener av turister. Både med privatbil og overnatting på dedikerte hoteller, eller med bobil eller campingvogn med overnatting på campingplasser og stellplasser. Ruten er ca 450 km, og går på gode veier via en rekke flotte byer og historiske steder. Det anbefales å ta seg god tid på denne ruten. Kanskje gå noen fjellturer, besøke et utall av slott og muséer eller rett og slett nyte den tyske gjestfriheten.

Lindau ved Bodensee er utgangspunkt om du starter vestfra. En idyllisk by som ligger delvis ute på en øy. (Foto: Tysklands Turistkontor)

Turistvei

I denne artikkelen vil jeg lose dere gjennom ruten fra vest til øst og starter i Lindau, en koselig by som ligger dels på fastland og dels på en øy ute i Bodensee. Byen ble først nevnt i skrifter fra 882, så dette er en svært gammel by. Bodensee danner grense mellom Tyskland, Sveits og Østerrike, så om du kjører rundt sjøen får du med deg tre land. Med en liten avstikker kan du besøke Liechtenstein også. Det ligger en campingplass litt sør for byen, rett ved grensen mot Østerrike. Derfra er det grei sykkelavstand inn til byen. Det anbefales å ta turen ut på øya og kanskje nyte et godt måltid på en av byens restauranter.

Høststemning ved Ovberstdorf. (Foto Oberstdorf.de)

Vintersport

Når vi starter på turen østover kjører vi inn i Allgäu-regionen. For oss nordmenn som er interessert i vintersport er dette kjente trakter. Oberstdorf har vært arena for mange norske triumfer gjennom tidene, og kan være verdt et besøk. Byen blir en liten avstikker på 12-15 km fra ruten vår, men er det fint vær kan det være fint med en slik avstikker kombinert med en tur med gondolbanen opp til Nebelhorn, 2224 moh. En fantastisk panoramautsikt.

Tilbake på ruten kommer vi straks til Oberjoch-passet. Dette er en handelsrute som ble brukt helt tilbake i middelalderen. Hovedsakelig som transport av salt fra saltgruvene lengre øst i Bayern. I skrifter fra 1662 står det at i løpet av året ble det fraktet 15.850 tønner med salt (hver på ca 280 kg) over dette passet. Hele 300 hester gikk over passet hver dag. Dagens vei ble bygd i 1895 og svinger seg opp de 300 høydemetrene i hele 106 svinger. Dette er en av de få delene av Deutsche Alpenstrasse som ikke er anbefalt for campingvogner. Med bobil går det greit å kjøre, og har du ikke alt for stor vogn bør også det gå greit.

Kveldsstemning ved klosteret i Füssen. (Foto: Tysklands Turistkontor)

Grenseby

Neste større by vi kommer til er Füssen, Bayerns høyest beliggende by. En gammel grenseby med et kloster der biskopen krevde inn skatt fra de reisende. Klosteret er i dag bymuseum, og vel verdt et besøk. En rusletur i den gamle byen er alltid trivelig, og med flere gode spisesteder er det ingen grunn til å dra sulten derfra. Landskapet rundt Füssen er veldig vakkert med store flate jordbruksområder omkranset av høye fjell. Derfor var det et yndet sted for de kongelige og andre velstående å oppholde seg i området. Kong Maxmillian II oppholdt seg mye på Schloss Hohenschwangau, like øst for byen. Men selv om det er et flott slott blekner det mot det hans sønn, Kong Ludwig II lot bygge like bortenfor. Ludwig som tilbrakte mye av oppveksten på Hohenschwangau, ble kronet til konge bare 18 år gammel etter at faren døde brått i 1864

Neuschwanstein ligger som et eventyrslott på en høyde nord for Füssen, nede til høyre skimter vi Hohenschwangau der Kong Ludwig vokste opp.
(Foto: Tysklands Turistkontor)

Eventyrkongen

Ludwig II ble kalt ”eventyrkongen” fordi han på mange måter levde i sin egen fantasiverden. Han brukte store summer på å bygge slott, og ett av dem var Neuschwanstein som ble bygd på ruinene av en gammel borg. Hans pengebruk og manglende interesse for sine kongelige plikter ble etter hvert et problem for Bayern, og bare 40 år gammel ble han erklært sinnssyk og fjernet fra tronen. Han hadde da satt hele formuen over styr, og pådratt seg en gjeld på 14 millioner mark. Noen dager senere ble han funnet død under mystiske og uavklarte omstendigheter. Da hadde han bodd bare 177 dager på Neuschwanstein, og rakk aldri å se det helt ferdig. Etter hans død ble slottet åpnet for publikum slik at folket selv kunne se hvordan kongen forvaltet sine midler. Schloss Neuschwanstein er nå en av Tysklands mest besøkte turistattraksjon med ca 1,3 millioner besøkende hvert år. Slottet har også stått modell til slottene i Walt Disneys univers.

Pasjonsspillet i Oberammergau spilles hvert tiende år foran et stort publikum. (Foto: Tysklands Turistkontor)

Pasjonsspillbyen

Fra Füssen går turen videre i en bue mot nord og øst. En av byene vi kommer til er Oberammergau, en by med en spesiell tradisjon. I 1633 herjet en byllepest i regionen, og en stor del av befolkningen døde. Innbyggerne i Oberammergau ba til Gud om at hvis de ble spart skulle de lage og fremføre et pasjonsspill til ære for Jesus liv og død. Etter dette gikk pesten tilbake, og innbyggerne holdt det de lovde. Et Pasjonsspill som omhandler Jesus siste måneder ble skrevet, basert på gamle skrifter. Det ble første gang fremført i 1634, og fremføres i dag hvert tiende år. Neste gang blir i 2020, og det er forestillinger gjennom hele sommeren. I 2010 ble det gjennomført 102 forestillinger og hver forestilling varte i fem timer, inkludert matpause. Hele produksjonen krever ca 2000 personer, og bortsett fra et par innleide profesjonelle aktører er alle innbyggere i Oberammergau. De fleste mannlige aktørene lar hår og skjegg gro frem til spillet, så man kan godt se på innbyggerne at tiden for spill nærmer seg. Spillet fremføres i et stort amfi med skyvbart tak, slik at når været tillater det spilles det under åpen himmel. Amfiet har plass for 4700 tilskuere, og er fullt ved hver forestilling. Billetter selges som regel i pakker inkludert overnatting på hotellene i området, og har stor økonomisk betydning for byen. Oberammergau er også kjent for sine rike treskjærertradisjoner, ofte figurer med religiøst tilsnitt. Byen har flere utsalg av slik vakkert håndverk.

 

I Venusgrotten satte kongen opp flere av Wagners opera. Kor og orkester på scenen til høyre, mens kongen satt enten i båten ute på innsjøen, eller i losjen til venstre i bildet.

Wagner

Om du ikke besøkte slottet Neuschwanstein kan du nå ta en avstikker til Linderhof. Det minste slottet som Kong Ludwig bygde, og det eneste han rakk å se ferdig. Han bodde der de siste årene av sitt korte liv, før det siste halve året ble tilbrakt på Neuschwanstein. Linderhof er bygd med inspirasjon fra Versailles, slottet til ”Solkongen” Ludvig XIV, dog i mindre målestokk. Slottet er omkranset av et flott parkanlegg, der spesielt området foran slottet er rikt utsmykket. Det er bygd rundt et basseng med en fontene som får vanntrykk fra langt oppe i åsen bak slottet. Når vannet settes på hver halve time står vannsøylen inntil 22 meter til værs.

Men det mest spektakulære ved Linderhof er Venusgrotten som ligger bak slottet. Grotten er kunstig bygd, og er et resultat av Ludwigs fascinasjon for komponisten Richard Wagner. Han satte opp flere av Wagners operaer inne i grotten med fullt kor og orkester. Som regel med kun kongen som tilhører. Enten i en båt på den anlagte innsjøen, eller i en egen losje på motsatt side av scenen.

Hoppbakken i Garmisch-Partenkirchen kjenner vi fra blant annet nyttårshopprennet.

Olympiaby

Noen kilometer lengre sør kommer vi til Garmisch-Partenkirchen, nok et kjent navn for de som er interessert i vintersport. Dette er egentlig to byer som har vokst sammen, og derfor det todelte navnet. Vinter-OL ble arrangert her i 1936, og hvert år arrangeres det tradisjonelle nyttårshopprennet som mange nordmenn følger på TV-skjermen. Et besøk på Olympiastadion med hoppbakkene er obligatorisk når man er her. Ta gjerne også en tur med den lille gondolbanen rett ved. En fin tur med utsikt over byen mens du nyter et lite måltid med øl og pølse. Vil du ha mer spektakulær utsikt kjører du litt utenfor byen og tar toget eller gondolbanen opp på Zugspitze, Tysklands høyeste fjell 2962 moh.

Gasthof Fraundorfer er ett av mange hus i Bayern som er rikt dekorert.

Inne i byen (eller byene) kan du rusle i gatene og se på de flotte veggmaleriene som pryder mange av husene. Disse har gjerne motiver som viser noe om dem som bor i husene. Tradisjonene holdes godt ved like i Garmisch-Partenkirchen, og du kan ofte møte på lokale folk i tradisjonelle drakter. På Gasthof Fraundorfer kan du få servert god bayersk tradisjonskost, ledsaget av trekkspillmusikk, jodling og den tradisjonelle dansen Schuhplattlern.

 

: Vakre innsjøer er det mange av langs ruten. Ofte godt tilrettelagt for en spasertur

Innsjøer

Videre fra Garmisch-Partenkirchen kommer vi til noen flotte innsjøer, Walchensee og Kochelsee. Mellom disse to er det en høydeforskjell på 240 meter, og mellom sjøene er det et kraftverk som utnytter høydeforskjellen mellom disse to sjøene. Et naturskjønt område som er vel verdt en stopp. Veien mellom de to sjøene ble i tidligere tider brukt til bil-og motorsykkelrace. I dag er den 9 km lange veistrekningen med 14 svinger populær blant både bil-og motorsykkelentusiaster. Spesielt i helgene på sommeren kan man møte mange flotte kjøretøy på denne ruten.

Kirkerommet i Benediktbeuern er imponerende, foran alteret finner vi relikviet St. Benedikts arm.

Kloster

Nord for disse sjøene finner vi det gamle klosteret Benediktbeuern. Siden år 739 har det vært kloster her, og det er fortsatt i drift både som kloster og teologisk høyskole. Klosteret er åpent for besøkende og det er guidet omvisning hver ettermiddag. Deretter kommer vi til Bad Tölz, en gammel by som deles i to av elven Isar. På østsiden ligger den pittoreske gamlebyen, med smale gater, flott dekorerte hus og livlige butikker og markeder. På våren i Mai-Juni arrangeres en stor hage- og rosefestival, og i November arrangeres Leonhardifahrt, en prosesjon med rikt dekorerte hester og vogner.

Typisk for Bayern er små låver ute på jordene som bøndene lagrer høyet i.

Karikaturmuseum

Fra Bad Tölz går veien langs bredden av Isar før den igjen svinger nord- og østover mot flere vakre insjøer. En av dem er Tegernsee. Spesielt interessant for nordmenn er Olaf Gulbransson Museum som ligger i byen Tegernsee. Gulbransson er spesielt kjent for sine karikaturer og bokillustrasjoner, og er regnet som Norges beste karikaturtegner. 30 år gammel flyttet han til Tyskland i 1902 og ble boende der ved Tegernsee til sin død i 1958. Det er lett å forstå at Gulbransson trivdes her. Et naturskjønt område med vann omkranset av høye fjell, absolutt verdt et lite opphold. Kombiner gjerne med en båttur på sjøen, eller en fottur i høyden.

Fra Kampenwandseilbahn har du god utsikt over Chiemsee, med Kong Ludwigs uferdige Versailles-kopi på den store øya.

Gondolbane

Videre på vår ferd på Deutsche Alpenstrasse kjører vi gjennom den vakre Inntal som har navnet sitt etter elven Inn som passerer gjennom dalen på sin vei fra de St Moritz i Sveits, via Innsbruck og til den renner ut i Donau ved Passau. Deretter nærmer vi oss Chiemsee, Bayerns største innsjø. Før man kommer til sjøen kan det anbefales en tur med Kampenwandseilbahn, en gondolbane som tar deg opp til et platå ca 1500 moh. Derfra har du en nydelig panoramautsikt over Alpene og Chiemsee. Dette er et perfekt utgangspunkt for en fottur, eller du kan nyte et godt måltid på restauranten på toppen.

Bad Tölz ved elven Isar har mange flotte bygninger.

Versailles-kopi

I Chiemsee finner vi øya Herreninsel, som rommer det som kunne bli tidligere nevnte kong Ludwigs mest spektakulære slott. Siden det ikke var mulig å bygge en kopi av Versailles ved Linderhof bestemte han seg for å bygge det på eiendommen til et tidligere kloster på denne øya. På grunn av kongens tidlige død ble aldri prosjektet fullført. Bare hovedbygget, Neues Schloss, ble oppført i tillegg til en del av parkanlegget. Neues Schloss overgår på flere måter forbildet i Versailles. Ikke bare er det større, men på grunn av at det er bygd 200 år senere er det også mer moderne med blant annet innlagt vann. Kun 20 av de totalt 70 rom i slottet ble ferdigstilt og står nå som et monument over en eksentrisk konge.

Selv om det er mange høye fjell i Alpene er det også mange gode muligheter for sykling. Har du ikke med egen sykkel er det mange som driver med utleie, også av el-sykler.

Kortspillgevinst

Noen kilometer sør for Chiemsee kommer vi til Reit im Winkl. Også et kjent navn for dem som følger med på skisport. Området ligger tett på grensen til Østerrike, og historien forteller at Reit im Winkl ble uteglemt når grensene ble strukket etter Napoleonskrigene i 1815. For å bestemme hvilket rike dette ”ingenmannsland” skulle tilhøre møttes kongene av Tyrol, Bayern og Salzburg. De ble enige om å avgjøre det med kortspill, og kongen av Bayern vant spillet med ruterknekten. Derfor kan man flere steder i byen se ruterknekten som et symbol. Også dette området er velegnet for utflukter, enten til fots eller på sykkel. Ved Seegatterl litt øst for byen kan du parkere på en stellplass like ved gondolbanen som tar deg opp til Winklmoos Alm som er et flott utgangspunkt for turer. Fra Reit im Winkl er det også kurant å besøke andre kjente steder som Kitzbühel, Grossglockner og Zell am See. Videre østover på ruten passerer du Ruhpolding og Inzell, også kjente vintersportsteder.

Edelweiss er nasjonalblomst i Sveits, og finnes flere steder i Alpene. Disse karene har som hobby å spikke Edelweiss av trepinner.

Endestasjonen

Da nærmer vi oss Königssee som er endestasjon for Deutsche Alpenstrasse, men først må vi innom Berchtesgaden, et svært spesielt sted med en mørk historie. Obersahlsberg med Kehlsteinhaus var nazistenes hovedkvarter under verdenskrigen. Før vi avslutter kan vi også ta en runde på Rossfeld Panoramastrasse. En rundtur på 15,4 km med en høydeforskjell på ca 1100 meter. Det er flere utsiktspunkter langs veien med utsikt i flere retninger. Veien er bomvei, og det koster 8 Euro. Veien er bred og fin, men med inntil 13% stigning er det ikke anbefalt med campingvogn på slep. På 60-tallet ble det ofte arrangert bil-og motorsykkelrace på veien, og hver høst arrangeres det nå et historisk paradeløp her.

Lederhosen er et populært plagg i Alpene, og det er hardt arbeid å brodere mønster på tykt lær.

Campingidyll

Fra Berchtesgaden til Königssee er det ca 5 km, og det ligger en campingplass like før du kommer til sjøen. For øvrig har jeg ikke tatt for meg flere andre campingplasser eller stellplasser, men det er mange av dem langs ruten. Slik sett er det ikke vanskelig å finne et sted å overnatte der det passer deg og ditt tempo. Jeg anbefaler å laste ned appen Campercontact på din smarttelefon eller nettbrett, der finner du det meste av info om aktuelle plasser. På nettsiden http://www.deutsche-alpenstrasse.de/ finner du ytterligere info om ruten. Det er selvsagt også mulig å kjøre motsatt vei av det jeg har beskrevet her, eller bare kjøre deler av ruten. God tur.

Det er vanskelig å forestille seg hvordan nazistene kunne pønske ut sine grusomheter i slike vakre omgivelser som her på Kehlsteinhaus.

Get your kicks – on Route 66

Get your kicks – on Route 66

I dag har vi vært på historisk grunn. Vi kjørte den gamle Route 66 fra Ash Fork til Kingman, en strekning på 111 miles som en gang var hovedveien mellom øst og vest i USA.

Route 66 ble grunnlagt i 1926. Den begynte i Chicago, Illinois, gikk gjennom Missouri, Kansas, Oklahoma, Texas, New Mexico, Arizona og California frem til Los Angeles, hvor den sluttet. Veien hadde opprinnelig en samlet lengde på 3.939 km. Langs veien blomstret det opp flere små steder der folk levde av å tilby varer og tjenester til de reisende. Butikker, restauranter, moteller, bensinstasjoner og verksteder dukket opp på løpende bånd.

utover på 60-tallet startet byggingen av det nye motorveinettet i USA, Interstate Highways. Veien ble rettet ut og lagt utenom tettstedene. Noen steder benyttet man samme trasé som den gamle Route 66, men for det meste ble det bygd helt nytt. Den siste byen som fikk lagt veien utenom seg var Williams, der vi lå i natt. En liten by som bærer tydelig preg av sin Route 66 historie. Souvenirbutikker og lignende krydde det av, og mange hadde en gammel bil stående utenfor som blikkfang.

Mange av veiene ble overlatt til lokale myndigheter eller private. Noe er forfalt, men andre strekninger er vedlikeholdt. Det antas at 3/4 av den opprinnelige Route 66 fortsatt eksisterer, dog med varierende kvalitet. En av de mest autentiske strekningene er den vi kjørte i dag. Den første byen vi kom til, Seligman, er tydelig basert på den økende turismen langs ruten. All slags staffasje er stilt ut, og her finner vi også den berømte Roadkill Cafe. Vi stoppet ikke og fotograferte her, men skled sakte gjennom byen og samlet inntrykk. De beste bildene lagrer man nemlig i hodet og ikke på en minnebrikke.

Derimot stoppet vi ved en nedlagt bensinstasjon lengre vest. Der var det mye rart å se, og jeg deler noen bilder med dere.

En hotrod pickup var det første blikkfanget

Sheriffen har parkert for godt

Big mistake – many make – rely on horn – instead of brake

Verksted med kranbil

En gammel Ford har rullet sine siste meter

Bar inne i butikken, med Elvis på jukeboxen

 

Røffere landskap

Røffere landskap

Med noen få unntak var vår rute gjennom Colorado nesten like flat og kjedelig som i Dakota. Derfor var det en sann glede å se at terrenget endret seg når vi kom lengre sør-vest i staten.

Over Wolf Creek Pass, et stykke etter at vi forlot South Fork var vi på turens høyeste punkt. Etter flere mil med stigning der V10-motoren jobbet hardere og hardere for å puste kunne vi registrere en høyde over 3300 meter, 900 meter høyere enn Galdhøpiggen. Så høyt hadde ingen av oss vært med bil før.

På vei ned fra Wolf Creek Pass ble vi møtt av denne utsikten på ca 2500 meters høyde

Når vi kom inn i Arizona dukket det fort opp flere av de karakteristiske røde fjellsidene. Sandstein som før en ekstra glød når solen står på dem

Typisk røde fjellsider i Arizona

Man kan undres på hvordan et slik fjell har blitt til

Litt lengre inn møtte vi disse formasjonene, omtrent som en velkomstportal inn til Navajo-indianernes rike.

Siden vi bestemte oss for å sløyfe besøket i Yellowstone var det Grand Canyon som sto på programmet. Et helt unikt område som er skapt av at Colorado RIver har gravd seg lengre og lengre ned gjennom 6 millioner år.

Elven slenger seg gjennom Grand Canyon i en lengde på 445 km, altså tilsvarende avstanden mellom Oslo og Bergen. Vi snakker derfor om et enormt område som det tar uker å gå gjennom. Vi brukte et par dager der, og fikk både gått et stykke langs kanten, og fikk lærerik informasjon på besøkssenteret.

Fine asfalterte stier gjør det enkelt å rusle langs kanten.

I området rundt besøkssenteret er det anlagt stier og utsiktspunkt slik at det er lett og trygt for besøkende å oppleve dette naturfenomenet på nært hold. Det finnes også flere spisesteder og overnattingsmuligheter i dette området.

De ulike bergartene ligger lagvis i sidene på canyonene

 

Det unike med Grand Canyon er at her er det eksponert bergarter som er skapt gjennom milliarder av år. På en del av stien er det lagd en tidslinje der hvert skritt vi tar symboliserer en million år i utviklingen av området. Det ble først skapt ved at kontinentene beveget seg og presset opp det såkalte Colorado-platået som i en stor grad ligger rundt 2000 moh. Vulkanutbrudd og erosjon har lagt lagvis med ulike bergarter som forskere med stor grad av nøyaktighet har funnet alderen på.

Sandstein er ett av de øverste og yngste lagene i Grand Canyon, “bare” 285 millioner år gammelt

For hver meter vi gikk tilsvarte det en million år i den geologiske utviklingen av Grand Canyon.

Grand Canyon er på det bredeste 29 km, og på det smaleste 500 meter. Dybden fra kanten og ned til elva i bunnen er på jevnt over 1,6 km. Det er derfor en strabasiøs tur å bevege seg ned i bunnen og opp igjen, men det er mange som tar turen ned og overnatter i en liten bosetning nede i bunnen. Det er stier til og fra dalbunnen på begge sider av besøkssenteret, med ca 3 km avstand mellom de to.

Platået langs sørkanten av Grand Canyon er drøye 2000 meter over havet.

Det er vanskelig å få frem høyden på bildet, men her er det altså drøyt halvannen km ned.

Flere steder langs kanten er det satt opp informasjonstavler der man kal se og lære mer om parken. Det er også rør man kan se gjennom, og finne spesielle områder i dalen

Sigmund peiler seg inn på en spesiell formasjon i det fjerne

Selve nasjonalparken er bare en liten del av Grand Canyon, men den dekker likevel et område på 4927 km2. Altså like stort som Akershus fylke. Det er et rikt dyre- og planteliv i parken, med mange sjeldne arter som kun finnes her. Blant annet Kondoren, en flott fugl som på det nærmeste var utryddet for noen år siden.

Muldyrene som beiter langs veien er blant de dyrene som er lettest å møte på i nasjonalparken.

Ett av de mange informasjonsstedene der man kunne få grundig informasjon. Både gjennom plansjer og modeller, og av kunnskapsrike rangere som svarte villig på spørsmål

Det er mye å fortelle om Grand Canyon, men for å få det rette inntrykket må man oppleve det i virkeligheten. Ingen bilder eller film kan erstatte inntrykkene av å være fysisk til stede. Jeg fyller likevel på med noen bilder før vi leger i vei til nye mål på vår vei.

Panorama over en liten del av Grand Canyon

Ett av de mest spektakulære utsiktspunktene

Det var langt ned synes Sigmund

Mange merkelige formasjoner

Langt der nede i dalbunnen ligger det en liten Ranch der man kan leie husrom for natten

Å sitte helt stille og se utover landskapet er en flott måte å ta inn inntrykkene på

Gudenes hage

Gudenes hage


I dag har vi besøkt et fantastisk sted. Gardens of the Gods, ved Colorado Springs. Et stort område med spektakulære fjellformasjoner og kolossal utsikt.

Etter å ha kjørt gjennom de flate områdene i Dakota var det en sann glede å komme til Colorado.Her ble det fort litt mer “bakkar og berg”, selv om veiene var like snorrette. Derimot ble været dårligere, så når vi hadde passert Denver fant vi det best å slå leir. Det regnet kraftig, så vi parkerte ved et kjøpesenter og tok en rådslagning mens vi sjekket værvarselet. Det så bedre ut på ettermiddagen neste dag, så da tok vi det med ro. Formiddagen gikk med til å sjekke ut et kjempestort outlet-senter med over 200 butikker, før vi la i vei sørover igjen. Nå hadde det klarnet opp, og når vi kom frem til dagens mål var det lett skydekke og sol.

Utsikt fra informasjonssenteret. Pikes Peak (4302 moh) i bakgrunnen

Vi var kommet til Gardens of the Gods, en av Colorados store attraksjoner. Vakkert beliggende rett mot Pikes Peak, som med sine 4302 meter er det høyeste på denne delen av Rocky Mountains. Området er kjent for sine bratte sandsteinsklipper med merkelige formasjoner. Området ble flittig brukt av Indianerne både på grunn av de gode jaktmulighetene, og at de fant ly for været under klippene. Området ble kjøpt av Charles Elliott Perkins i 1879. Han bestemte at området for all fremtid skulle være gratis tilgjengelig for befolkningen. Etter hans død i 1909 donerte hans etterkommere området til byen Colorado Springs. Siden har området blitt holdt ved like og gjort tilgjengelig for publikum. I 1994 ble det opprettet et fond som skulle finansiere en oppgradering og drift av parken. Året etter ble det åpnet et informasjonssenter ved hovedveien som går forbi. Der er det informasjonssenter med kafe og souvenirbutikk. Også der er det gratis inngang, men inntektene fra salget går til fondet.

I informansjonssenteret er det en monter med flott utstoppede dyr. Blant annet denne fjelløven

Det er fin asfaltert vei rundt i parken, for en stor del enveiskjørt som en rundtur. Flere parkeringsplasser som er utgangspunkt for turer til fots. Dessverre er det få av plassene som er tilrettelangt for 10 meter med bobil, så det var ikke så mange steder vi fikk stoppet og tatt bilder, men minnene vi har i hodet lever vi lenge på.
Her er noen bilder fra vår tur i parken.

Balancing Rock, en av de mest kjente formasjonene i parken

Sigmund prøvde å velte den, men selv han ble for lett der.

Mektige formasjoner

Et spesielt landskap

Utsikt fra det høyeste punktet langs veien.

Andre veien så det slik ut.

Nå har vi slått oss til ro i Walsenburg, en liten gruveby grunnlagt av tyskeren Fred Walsen i 1873. Herfra skal vi bevege oss sakte men sikkert over Rocky Mountains og ned mot Grand Canyon.

 

Fra slektstreff til presidentmøte

Fra slektstreff til presidentmøte


De siste dagene har vært både begivenhetsrike og kjedelige. Fra et møte med mine slektninger i Fergus Falls, via endeløse sletter i Dakota til den enorme skulpturen i Mount Rushmore

Jeg har lenge visst at jeg hadde noe slekt i USA. Flere av min oldemors og bestemors søsken dro over på slutten av 1800- og starten av 1900 tallet. Jeg visste navnene på dem, og at noen av dem var i Fergus Falls vest i Minnesota. Siden denne turen ble bestemt har jeg brukt tiden til å lete meg frem til flere av dem. Jeg fikk kontakt, og vi avtalte å treffes. Det ble et hyggelig møte, men detaljene rundt det ser jeg ingen grunn til å utbrodere her på nettsiden. Men et bilde av oss kan jeg jo vise frem.

Hyggelig møte med tre av mine tremenninger med familie i Fergus Falls

Vi overnattet på et flott parkområde i utkanten av Fergus Falls, og koste oss i det varme sommerværet mens jeg lot inntrykkene synke ned.

Vaker solnedgang over Delagoon park i Fergus Falls

Derfra dro vi inn i Nord-Dakota, der vi var innom en kirke, der flere av min oldemors søsken var begravd, sammen med mange andre utvandrete døler.

Zion Lutheran Church utenfor Leonard i Nord-Dakota er bygd av utvandrere fra Gudbrandsdalen.

Så kom den kjedelige delen, å krysse over hele Sør-Dakota. Tett oppunder 800 kilometer med flatt jordbruksland. Jeg hadde hørt at det var store gårder i Dakota, men dette  var mer enn jeg hadde forestilt meg. Endeløse vidder, med ett og annet lite skogholt med noen bygninger inni. Vi kunne gjerne kjøre over 5 kilometer før vi så et hus. Og det var helt flatt bortsett fra et par områder med noen små høydedrag.

Endeløse vidder i Sør-Dakota

Ett av dem var når vi krysset Missouri River ved byen Pierre. Litt nord for byen er det bygd opp en demning med et kraftverk som forsyner det meste av Dakota og Wyomig med strøm. Dammen er verdens femte største med et volum på over 70 millioner kubikkmeter. Vi parkerte for natten ved denne dammen og koste oss i et nydelig somervær. 26 varmegrader og frisk sønnavind ved midnatt er ikke dagligdags, selv ikke for erfarne klimaflyktninger.

Solnedgang over Oahe Dam

Etter flere mil over prærien kom vi til et veikryss der noen gamle bygninger fanget vår oppmerksomhet. Ved nærmere undersøkelse var det oppbygd en gammel westernby slik den fremsto på slutten av 1800-tallet. 1880 Town er en slags Maihaugen i Dakota. Her var det både butikk, brannstasjon, saloon og sheriffkontor. Og selvsagt hadde Wells Fargo et kontor i byen også.

Dilligencen har stoppet for godt utenfor Wells Fargo

En merkelig blanding innbyggere i 1880 Town

Saloonen var ett av de fineste husene i byen, men baren var stengt.

Dette var også en typisk turistfelle som loppet reisekassa vår får et par tidollarsedler, men det var nå artig å ha sett det. I hovedbygget var det utstilling av en mengde gamle saker, og en hel avdeling dedikert til filmen “Danser med Ulver” som ble innspilt i dette området. Etter at innspillingen var ferdig ble rekvisittene solgt på auksjon, og det meste havnet hos eierne av 1880 Town. Blant annet hesten Cisco som Kevin Costner red på. Han bodde her til han døde i 2008, og er nå utstoppet og plassert i utstillingen

Hesten Cisco fra “Danser med Ulver” har fått sitt endelige hvilested på 1880 Town

Til slutt kom vi frem til ett av reisens delmål, Mount Rushmore. En vill idé som ble til virkelighet. I perioden 1927 til 1941 jobbet 400 mann med å forme portrettene av presidentene George Washington, Thomas Jefferson, Theodore Roosevelt og Abraham Lincoln i fjellet. Et imponerende syn som var artig å ha sett med egne øyne.

Et imponerende skue. Fra venstre: Presidentene Washington, Jefferson, Roosevelt og Lincoln

Men det er litt av en turistfelle. Hoteller og butikker med overprisede suvenirer var det nok av. Og campingplassen vi har innlosjert oss på er den dyreste vi noensinne har satt våre ben på. 67 dollar for en natt er vel litt i overkant? Men vi er like blide og koser oss i vår “Minnie Winnie” likevel. I morgen er det nye eventyr.

Sigmund nyter livet under markisen på “Minnie Winnie”