Velg en side
Dalen. Mer enn hotell og kanalbåter

Dalen. Mer enn hotell og kanalbåter

Dalen Hotell

Etter en sving innom Aust-Agder ankom jeg Dalen i Telemark på ettermiddagen andre pinsedag. Akkurat i passe tid til å innta en bedre lunsj på ærverdige Dalen Hotell. Et hotell med historie tilbake til 1894 når turistene begynte å ta seg oppover Telemarkskanalen. Etter en omfattende restaurering fremstår nå hotellet i sin fordums prakt, og er ærlig verdt et besøk.

Henrik Ibsen

Kongen på Telemarkkanalen – Henrik Ibsen

Den største turistattraksjonen i Dalen er utvilsomt kanalbåtene som trafikkerer strekningen Dalen – Skien.  Det ble ingen kanaltur på meg denne gangen, noe skal man jo ha til gode. Jeg parkerte på en tilrettelagt bobilparkering ved brygga, og neste morgen tok jeg en sykkeltur i nærområdet. Jeg endte opp på turistkontoret som deler lokale med et utsalg av bakervarer og lokale matvarer (og en nydelig hjemmelagd iskrem). Der fikk jeg flere gode tips om bygdas severdigheter, og det er litt av hvert som kan oppleves i denne trivelige bygda.

Rui-jentene

Mange har nok hørt om Rui-jentene. De to kortvokste søstrene Ingerine og Gurine Schewenius, som bodde på en litenhusmannsplass i Dalen og var utenbygds bare en gang. Da var de i Oslo og fikk besøke kongen. De to fikk Engelsk syke som små, og ble bare ca 120 cm høye. Til tross for det fortsatte de å drive gården etter at faren døde, og søsknene hadde dratt til Amerika.

Stien til Rui

Godt med en pust i bakken

Veien opp til Rui er en bratt sti som går opp fra sentrum i Dalen. Mange steder så bratt at men mer klatrer enn går, men det er helt greit å ta seg fram. Underveis er det satt opp benker og informasjonsskilt, slik at man kan ta seg en pust i bakken og bli bedre kjent med historien til stedet og jentene.

Utsikt fra tunet på Rui

Utsikt fra tunet på Rui

Gårdstunet er godt vedlikeholdt, og er et mye brukt turmål for både fastboende og turister. Når man er oppe på tunet og ser utsikten er det ikke vanskelig å skjønne at søstrene ikke kunne tenke seg å bo noe annet sted. Tungvint var det sikkert, men de to hadde nok et harmonisk liv.

Riarhammaren

Riarhammaren

Riarhammaren

Litt nord for tunet på Rui ligger Riarhammaren, et flott utsiktspunkt der man faktisk ser Dalen i fugleperspektiv. Historia sier at det var ei mektig dame som heit Åse Stålekleiv. Åse hadde tre sønner som ho ville gjøre så store og sterke som mulig. Ho fora derfor tre stuter på ulikt for. Etter ei tid lot ho stutene trekke ein stor stein for å sjå hvem som dro den lengst. Stuten som kom lengst var fora på grjon (ein slags mjølgraut) Åse ga derfor sønnene sine grjon, og de ble store og sterke. Åse eigde det meste av Eidsborg, bygda øst for Dalen. På andre sida, i Skafså, budde søstera Gullbjørg. Ho hadde også tre sønner. Begge søstrene var mektige, og begge ville eige Dalen. For å avgjøre eiendomsretten skulle sønnene slåss om Dalen. Åse rei på hesten sin bort til dette utsiktspunktet der hun kunne se kampen mellom sine og Gullbjørgs sønner. Åses sønner falt i kampen, og ho ble da så skamfull og fortvila at ho rei hesten sin utfor stupet og slo seg i hjel. Derfor fikk stedet navnet Riarhammaren.

Ravnejuv

Ravnejuv

Ravnejuv

Et annet utsiktspunkt finner vi litt nord for Dalen, mot Åmot. Her er det et bratt stup som er beskrevet slik på nettsidene til Visit Dalen.

Vågar du deg fram på ytste kanten av Ravnejuv, stirer du ikkje mindre enn 350 meter rett ned i den fossande Tokkeåi mellom Åmot og Dalen. Kastar du ein pengesetel eller eit lommeplagg utfor, kjem dei raskt opp att av det gøysande lufttrykket nedantil.

Ravnejuv

Disse tyske turistene var både imponert og skremt over utsikten fra Ravnejuv

I andre halvdel av 1800- talet, og i tiåra seinare, strøymde utanlandske turistar, og andre, til for å sjå og oppleva denne heilt spesielle staden. Staden er omtala i 1856 av Frederick Metcalfe frå universitetet i Oxford.

Det hadde kome hotell på Dalen, Hotel Lastein, og turistane vart tekne med på utfart til Ravnejuv. Vegen gjekk opp til Eidsborg og over Eidsborgåsen til Ravnejuv. Seinare kom det fleire hotell på Dalen, Bandak Hotel i 1880- åra og Hotel Dalen nokre få år seinare.

Dei mest prominente gjestene kom i 1878. Det var den svenske kronprins Gustav og den franske keisarprinsen Napoleon IV som var på rundtur i Telemark. Prinsane hadde seg ein fin ridetur frå hotellet på Dalen og opp til Ravnejuv. Ved det same høvet hadde hotellverten Olav Å. Sandåk på Nesland kosta opp ein paviljong til kvilestad for det kongelege fylgjet. Den kjende tømmermannen Halvor Skaret frå Omdalsgrendi stod for byggjearbeidet.

Det vart også sett opp eit par flaggstengar framme på kanten. Like før dei kongelege kom, skulle det prøveheisas flagg, men flagget på den eina stonga kila seg fast halvvegs oppe. Stonga vaia litt ut over stupet, men det stoppa ikkje Halvor Skaret. Han klatra opp i stonga med bare nevane og løyste knuten.

Ravnejuv

Fjellet skrår innover, så du ser ikke fjellsiden når du bøyer deg utover stupet

Året etter, i 1879, kom kong Oscar II til Telemark, og etter tradisjonen skal også han ha vore til Ravnejuv.

I åra seinare vart paviljongen bruka til samlingsplass og danseplass for ungdomane. Rundt 1920 sat ein bygdespelemann heilt framme ved ”piggen” og spela til dans. Ein annan ungdom stod på hendene heilt ute på stupet.

I 1900 var turiststraumen her så stor at Olav L. Omdal bygde sumarhotell like i nærleiken av Ravnejuv. Murane er enno synlege. Dette hotellet var i drift berre i 10 år. Huset vart flutt til Åmot og nytta til bustadhus og posthus, men så brann det ned i 1923.

Etter kvart som vegane vart bygde ut, kom Ravnejuv utanfor allfarveg. Berre dei ivrigaste turistane fann vegen hit og staden vart litt gløymd.

I dei seinare åra har turiststraumen tatt seg opp att. Me vonar at dette atter skal bli ein stad som turistane søkjer for å fryde seg over eit fenomen i vår flotte natur.

Ravnejuv er ei vitjing verd, men vis varsemd framme på kanten!    

 

 

Hardanger i regn

Hardanger i regn

omdirigering

På grunn av ras var det omdirigering av trafikken. Rv 7 ble derfor valgt bort.

Vestlandet var ikke så fristende denne våren. Det rapporteres om at det er den kaldeste mai-måned på 60 år. Og når meteorologene meldte regn en uke til fant jeg det lurest å komme meg på østsiden av fjellet igjen. Ras og stengte veier er ikke noe morsomt.

Jeg innledet pinsehelgen med å overnatte på Hardangertun Camping i Kinsarvik. Mitt første besøk på en campingplass. Det var greit å få koble seg til strøm og få ladet opp både datamaskin og kamerabatterier. Campingplassen hadde gode fasiliteter med romslig sanitæranlegg som inneholdt både dusjer og vaskerom med kombinerte vaskemaskiner og tørketromler. Jeg har jo en velassortert garderobe, og er i tillegg svært renslig, så noe behov for klesvask hadde jeg ikke. Ei heller valgte jeg å benytte meg av dusjene, siden jeg har dusj i bilen. Men jeg fikk da tømt dassen min slik at jeg følte jeg fikk litt valuta for de 300 kronene jeg betalte. Ser nå at jeg ikke tok noe bilde der, bortsett fra det obligatoriske foran rådhuset

Ullensvang Kommune - Kinsarvik

Ullensvang Kommune – Kinsarvik

Pinsen er som kjent en utfartshelg, og som Ottavær husker jeg selvsagt pinsefeiringene på Åndalsnes. Det viste seg at Kinsarvik var Bergensernes Åndalsnes. Det ble et kraftig innrykk utover kvelden, og siden Bergensere er vant med regn satte ikke været noen begrensinger på aktiviteten utover kvelden. Det var derfor helt greit å rygge seg ut fra plassen og  legge ut på veien igjen Lørdag morgen. Da hadde det regnet helt siden jeg kom, men jeg kunne ane en liten gløtt i skylaget når jeg satte kursen mot Odda

Hardangerfjord

Hardangerfjord uten blomstring

Jeg hadde håpet å få se den berømte fruktblomstringen i Hardanger, men den var det ikke mye å se til. Morellene hadde visstnok blomstret fra seg, og eplene var ikke helt i gang ennå. Men vakker natur var det likevel når jeg kom meg lenger sør langs fjorden. Det ble en stopp i Tyssedal der jeg fikk strekt litt på beina. Ruslet opp til vannkraftmonumentet med utsikt over industribygg og vakker natur. Denne lille bygda opplevde en oppblomstring av industri på begynnelsen av 1900-tallet. Både jerrnverk og aluminiumsproduksjon ble etablert, og i dag er det Ileminitt som produseres i Tyssedal.

Tyssedal

Industri og vakker natur i Tyssedal

I Odda ble det bare en kort stopp før jeg bestemte meg for å kjøre over Haukelifjell mens det ennå var pent vær.  Det ble en liten kaffepause ved Låtefoss, som begynte å bli stor. Jeg så ikke noe til det lille samfunnet som Øystein Sunde synger om som ble etablert melleom Seljestad og Låtefoss når en danske med campingvogn punkterte på ei lita bru. Derimot ble det en liten handel på nærbutikken i Seljestad før jeg satte kursen mot fjellet.

Låtefoss

Mye vann i Låtefoss

Været ble stadig bedre, og jeg tok en pause på en nedlagt bensinstasjon på vestsiden av fjellet. Der fikk jeg endelig prøvd min nyinnkjøpte grill, og fikk grillet svinefileten som hadde ligget og godgjort seg i marinade en snau uke. Tross en smule skepsis med tanke på holdbarhet ble det et velsmakende måltid uten alvorlige bivirkninger.

Snø på Haukelifjell

Fortsatt mye snø på Haukelifjell

Turen over fjellet gikk glatt, men det fristet ikke å overnatte. Kvelden var ennå ung når jeg kom til Haukeligrend, og siden jeg navigerer etter innfallsmetoden ble kursen satt mot Hovden. Inne på fjellet fant jeg en parkeringsplass der jeg kunne beskue solnedgangen og høre på tiurleik mens jeg skålte inn pinsekvelden med mine venner Bache og Gabrielsen

Haukeli panorama

Haukeli panorama

Vestlandet uke 21

Vestlandet uke 21

 

Skjolden Brygge

Skjolden Brygge

Den første skikkelige uka på tur er snart unnagjort. Den har blitt tilbrakt i landets vestligste fylke, Sogn og Fjordane.her kommer noen glimt fra uka.

Etter å ha sett meg om i Jostedalen på Tirsdag fortsatte jeg utover fjorden. nattero fant jeg i Leikanger, under Skrivareika mellom skrivargarden og kirka

Trygt og godt i Leikanger

Trygt og godt i Leikanger

Ferden gikk videre ut til Hella ferjekai, og over til Balestrand. Et hyggelig sted jeg har besøkt flere ganger. Nå var det preget av at turistsesongen ikke var helt i gang. En rolig flekk, men det gikk heldigvis an å få kjøpt seg litt mat og en kaffekopp hos noen trivelige tyskere som hadde bakeriutsalg på brygga

Paralellanløp ved Hella Fejekai.

Paralellanløp ved Hella Fejrekai.

Det var lite trafikk, så derfor gikk det an å stoppe langs veien og ta bilder. Her er det fjellene som speiler seg i Esefjorden

Fjellspeiling i Esefjorden

Fjellspeiling i Esefjorden

Høyanger var en gang et livlig industristed. Nå var det en søvnig landsby som ikke hadde så mye å by på. Men en flott byport har de ihvertfall

Byporten i Høyanger

Byporten i Høyanger

I Dale i Sunnfjord støtte jeg på denne kunstinstallasjonen, Matchstick Men av Wolfgang Stiller. Ett av mange kunstverk rundt omkring i fylket. I bakgrunnen ser vi den nye broa over til Askvoll.

Matchstick Men

Matchstick Men av Wolfgang Stiller

Det har vært grått vær med mye regn denne uka. Jeg har knapt nok hatt ute campingstolen min. Men av og til prøver sola å ta overtaket, og da blir det raskt fine fotomotiv.

Soldis

Noen ganger prøver sola å trenge gjennom skydekket

Fjelltopp i sol og regn

Fjelltopp i sol og regn

Veiene på vestlandet er et kapittel for seg selv. De er tydeligvis bygd etter innfallsmetoden, der den av og til er like bred som en middels bil, og noen steder bred og fin. Tunneler er det mange av, mange er både trange og mørke.

Lys i enden av tunnelen

Lys i enden av tunnelen

Men av og til treffer man på en helt nybygd og fancy veistubb, som her i tunnelen i tilknytning til den nye Hardangerbrua

Stilig tunnelbelysning i Hardanger

Stilig tunnelbelysning i Hardanger

Det er utrolig mye snø på Vestlandet i vår. Helt ned til 3-400 moh ligger det snø. Med alt regnet som er meldt de nærmeste dagene kan det bli skummelt med flom og ras. Flere veier er allerede stengt, så jeg tror jeg prøver meg over til østsiden av fjellet igjen.

Snø på 400 moh

Snø på 400 moh

Kvamsøy – Flott rasteplass ved Balestrand

Kvamsøy – Flott rasteplass ved Balestrand

Kvamsøy rasteplass

Det er opparbeidet mange rasteplasser langs veiene våre. Mange er lite tiltalende, mens andre er rett og slett nydelige. Kvamsøy ved Balestrand er en av dem

15 kilometer ut langs rv 55 fra Balestrand ligger Kvamsøy, en liten øy ute i Sognefjorden. Den er regnet som verdens minste øy med egen kirke. Kvamsøy kirke er bygd på slutten av 1200-tallet, og er den yngste av de sju steinkirkene i Sogn og Fjordane.

Kvamsøy er en av de beste naturlige havnene i Sognefjorden. Blant annet var det der kong Sverre lå med flåten sin før han møtte kong Magnus Erlingson i slaget ved Fimreite i 1184.

kvamsøy rasteplass

Inne på land er det opparbeidet en flott rasteplass. En idyllisk plass ved fjorden med gode fasiliteter. Et svært velstelt og rent toalettbygg og informasjonstavler er det første som møter deg. Ut mot fjorden er det en grusplass der man også kan parkere rett mot bryggekanten. Det er satt opp flere bord og benker, noen av dem under tak. Det er også etablert en bålplass, slik at man kan nyte lange sommerkvelder med bålbrenning under trygge forhold. Inn i skogen går det en liten sti som fører til et område med flere sitteplasser og en slette der det er mulighet for ulike aktiviteter. Ut i fjorden er det en fin sandstrand slik at det er muligheter for en dukkert.

Her er noen bilder som viser den flotte plassen.

Sti inn i skogen

Sti inn i skogen

kvamsøy rasteplass

Flott sandstrand

Overbygd bålplass med utsikt til den gamle kirken på Kvamsøy

Overbygd bålplass med utsikt til den gamle kirken på Kvamsøy

Stor gresslette for lek og moro

Stor gresslette for lek og moro

Rene og pene toaletter

Rene og pene toaletter

Stor asfaltert plass

Stor asfaltert plass

Jostedalen

Jostedalen

Breheimsenteret Jostedalen

Dagen startet med et besøk på Breheimsenteret i Jostedalen. Et flott bygg med en informativ utstilling over isbreene og deres utvikling. Den viste også utviklingen i bosetning, dyreliv og næring i området.

Dessverre var det grått vær så det var ikke aktuelt å ta seg innover til breen. Derfor ble det en rask retur ned til bygda igjen. En liten stopp ble det ved et sted som heter Fossøy. Der var det anlagt en fin rasteplass med informasjonstavler som fortalte om isbreene og Jostedalen Kraftstasjon Kraftverket tar vann fra to vann som har sitt tilsig fra et område på 145 kvadratkilometer. De to vannene Kupvatn  og Styggvatn er regulert med en variasjon på maksimal og minimal vannstand på henholdsvis 73 og 90 meter. Vannet kommer i hovedsak fra isbreene, noe som gjør at tilsiget er relativt uavhengig av regn. Når det er varmt og tørt vil smeltingen av breen øke, og fylle magasinene.

Rasteplass Jostedalen

Selve kraftverket ligger nede i dalen, og det er en høydeforskjell på 1186 meter fra inntaksdammen til kraftstasjonen. Dette er den største fallhøyden på noe kraftverk i Nord-Europa. Kraftverket har en normal årsproduksjon på 900 GWh. Det tilsvarer forbruket til 45000 eneboliger.

Flommerke_Jostedalen

Flomstein med merker for flommene i 1898 og 1979

På rasteplassen er det også reist ei flomstøtte. Jostedalen har nemlig vært utsatt for to store flommer i nyere tid. Begge skjedde den 15 august i henholdsvis 1898 og 1979. Den siste var størst, utløst av høy temperatur og mye nedbør. I løpet av ett døgn kom det 77,8 millimeter nedbør. Det meste kom i løpet av 12 timer, og førte til voldsom vannføring i både elva og småbekkene. Vannstanden der støtta står var 1,35 meter høyere enn under flommen i 1898.

Jostedalen Kirke

Kanskje er det her ved Jostedalen Kirke Jostedalsrypa er begravet?

En kan jo ikke være innom Jostedalen uten å få med seg sagnet om Jostedalsrypa. Historien om Jostedalsrypa sier at hun var datter i en stormannsfamilie fra Sogn, som sammen med flere av de rikeste familiene i Sogn bosatte seg i Jostedalen for å slippe unna svartedauden.

De nye innbyggerne i Jostedalen skal ha isolert seg fullstendig fra omverdenen for å unnslippe pesten, men den nådde til slutt fram til de små gårdene i den lille dalen.

Etter at pesten hadde herjet seg ferdig, sier sagnet at noen mennesker tok seg opp til Jostedalen for å se om folket der hadde overlevd. Da de kom til dalen røyk det ikke fra noen piper, og samtlige innbyggere var døde. Ved en av de mest avsideliggende gårdene i dalen fant de fotspor i snøen. Da de fulgte sporene fant de ei lita jente som var i live, de forsøkte å fange henne, men hun prøvde å rømme unna og når de fanget henne klarte de bare å få ut av henne tre ord – «Mor, vetle rjupa», derav navnet «Jostedalsrypa». I tillegg sies det at jentas mor hadde lagt henne i ei seng av fjær like før hun døde, og at det hadde vokst ut fjær på ryggen hennes.

Jenta ble tatt med disse menneskene tilbake til sivilisasjonen, og noen påstår at hun gifta seg med en dansk rikmann og flytta til Danmark, andre påstår at hun ble gift på gården Bjørkahaug og andre igjen mener at hun ble gårdkone på Røneid i Gaupne. Slekten til jenta ble kalt Rypeslekten.