Velg en side
Pengesluket i Kongo

Pengesluket i Kongo

kongoFoto: Dagbladet

Denne uka falt dommen i rettsaken mot Joshua French.  Han ble dømt til livsvarig fengsel for drapet på sin cellekamerat Tjostolv Moland. En rettsak som for de fleste av oss minnet om et absurd sirkus.

Saken har blitt fulgt tett av norske medier, og ikke minst har myndighetene engasjert seg sterkt i saken. Foruten norsk advokat har en av våre fremste diplomater nå oppholdt seg i Kongo i lang tid. I tillegg har spesialister fra Kripos vært i Kongo både under etterforskningen og som vitner i rettsaken. Hva dette har kostet av ressurser er det vanskelig å forestille seg, men allerede før saken eskalerte med dødsfallet til Moland hadde reiseutgiftene for UD kommet opp i over 1,7 millioner kroner ifølge NRK. Det er vel ingen sak tidligere som har medført så stor konsulær innsats og kostnad som denne saken. Men hvorfor skal den norske stat skal bruke så store ressurser på å hjelpe nordmenn som selvforskyldt har havnet i uføre i et fremmed land?

Et sammendrag av saken.

En vårdag i 2009 kom Moland og French til Kongo. De to hadde et par år tidligere blitt bedt om å slutte i det norske forsvaret, på grunn av at de hadde rekruttert personell til private sikkerhetsselskaper. Det var også som sikkerhetsvakter de to hadde livnært seg etter bruddet med det norske forsvaret. Via sitt eget sikkerhetsselskap i Uganda hadde de blant annet jobbet som piratjegere utenfor Somalia. Hensikten med besøket i Kongo skulle være å kartlegge mulighetene for å utvide virksomheten sin hit. Offisielt som en event-arrangør med ekstremturer for velstående mennesker.

De leide en bil med sjåfør og hjelpemann, og sammen med en annen passasjer skulle de dra fra Kisangani til en annen by lengre nord i landet. Hva som skjedde underveis er det bare noen få som vet sannheten om, men faktum er at sjåføren ble drept. Ifølge vitneutsagn fra de to øvrige passasjerene ble også de forsøkt drept, men klarte å rømme inn i bushen. Etter noen dager ble French arrestert, og en snau uke senere overga Moland seg. I rettsaken som fulgte ble det lagt vekt på deres militære bakgrunn, og at de hadde ID-kort fra det norske forsvaret. Derfor ble de også tiltalt for spionasje. Etter to ankeomganger ble de to dømt til firedobbelt dødsstraff, og idømt erstatninger til de etterlatte på til sammen 5 millioner dollar. I tillegg ble de dømt til en erstatning til den Kongolesiske stat ilagt en erstatning på 500 millioner dollar for spionasje. I alle erstatningsspørsmål er den Norske stat stilt solidarisk ansvarlig med de to, i det retten mener de to var på spionasjeoppdrag for Norge.

Etter drøyt 4 år i fengsel blir så Moland funnet død på cellen. Til tross for at rapporter fra både Kongolesiske og Norske etterforskere kommer til at det dreier seg om selvmord blir French tiltalt for drap på kameraten, og det var dette han fikk sin femte dødsdom for denne uken.

Faktiske forhold

Mange har ment at hele dommen og rettsprosessen har vært en farse, og det er ikke vanskelig å være enig i det ut fra det vi har sett i media. Ikke minst aktors teatralske fremtoning i den siste rettsaken.  Men man må også legge vekt på de åpenbare fakta i saken. Moland og Frenchs bakgrunn som lelesoldater/sikkerhetsvakter. Deres ID-kort fra forsvaret, og at de hadde med ulovlige våpen. De to vitnenes utsagn om hva som skjedde der ute i bushen, og det velkjente bildet av en flirende Moland som tørker bort sjåførens blod fra bilen. Moland har også skriftlig tilstått å ha drept sjåføren, dog skjedde det mens han var innlagt på sykehus med malaria. De har også ved hjelp av Predikant Rune Edvardsen fremforhandlet en avtale om erstatning til den drepte sjåførens enke. Alt dette tyder på at de er skyldige. Når det gjelder Molands dødsfall så er det heller ikke usannsynlig at French står bak. Det var Moland som etablerte seg i Afrika, og fikk French med seg til Kongo. Ifølge vitneutsagn og dommen (og den omstridte tilståelsen) var det Moland som drepte sjåføren. Han var altså årsaken til at French satt på fente året i fengsel med en firedobbel dødsdom over seg. Folk har blitt drept for mindre enn det.

Norsk innsats

Mange har ment at Norske myndigheter må sørge for å få de to frigitt, og spesielt nå etter Molands død har dette blitt forsterket. Innsatsen har også blitt betydelig oppgradert. Norsk politi obduserte Moland og etterforsket dødsfallet sammen med Kongolesisk politi. Både utenriksministeren og statsministeren har hatt samtaler med kongolesiske styresmakter, og UD’s spesialutsending Kai Eide har nå med korte avbrudd vært i Kongo siden før jul. Siden French også har Britisk statsborgerskap har også Britisk UD engasjert seg i saken. Hvor mye dette totalt har kostet skattebetalerne er det vel ingen som vet. Moland og Frenchs familier har samlet inn en del penger, men det blir nok en dråpe i havet når det endelige regnestykket skal gjøres opp.

Hvorfor?

Hvorfor setter norske myndigheter nå inn så sterkt trykk på denne saken? Det sitter jo mange nordmenn fengslet i utlandet som knapt nok blir ofret en tanke fra myndighetene. Det kan synes underlig om de to skulle være på et oppdrag fra Norge, men hvorfor bar de da ID-kort fra det norske forsvaret? Siden den Norske stat på bakgrunn av ID-kortene er stilt solidarisk ansvarlig for erstatningsbeløpet er jo det grunn god nok i seg selv. 500 millioner dollar er mye penger, selv om realitetene i dette kravet er ytterst tvilsomt. Medias søkelys har nok også bidratt sterkt til engasjementet. Og det er jo også slik at bordet fanger. Når man først har satt i gang en prosess er det vanskelig å stoppe.

Er det riktig?

Om man ser bort fra de eventuelle årsakene til Norske engasjement nevnt ovenfor. Er det riktig å bruke så mye ressurser på slike saker? Ressurser som kanskje kunne kommet mange flere til gode. Hvor mye skal vi forlange at staten stiller opp og ordner for oss når vi har dummet oss ut i et fremmed land? Disse to dro med vitende og vilje inn i ett av de farligste land i verden. Mye tyder på at de har skyld i drapet på sjåføren. Selv om rettsprosessen synes merkelig så er det faktisk slik det er i Kongo. Vi mener jo at folk som kommer hit skal rette seg etter våre lover og regler, og da må vi jo forutsette at det også gjelder motsatt når vi er i andre land. Jeg mener de to kunne tatt sin straff. Om de mot formodning skulle være uskyldige, ja så er det begått justismord. Det kan skje også i Norge. Jeg mener at Norsk bistand i slike tilfeller skal begrense seg til å observere, og om nødvendig gi bistand til å sørge for at man får en normal rettergang etter lokale forhold.

For å snu det hele på hodet. Hva ville skjedd om to Kongolesere kom hit til landet, leide en drosje og sjåføren ble funnet drept i veikanten på Hardangervidda?

 

 

 

OL – Nei takk

OL – Nei takk

Denne helgen startet de olympiske vinterleker i Sotsji. Sosiale medier har flommet over av kritikk mot TV-sendingene som visstnok preges av kunnskapsløse kommentatorer og hyppige reklamepauser. Jeg sier visstnok, for TV-sendingene fra Sotsji går uten min deltagelse fra godstolen.

 

Jeg regner meg som middels sportsinteressert, og ville nok normalt fått med meg en del av disse sendingene, men slik OL generelt og Sotsji spesielt har utviklet seg velger jeg å la være. Dagens olympiske leker har fjernet seg så langt fra den opprinnelige olympiske ide som det vel er mulig, og overskygges av grådighet og respektløshet.

Vinterlekene i Sotsji viser seg å bli tidenes dyreste med en offisiell prislapp på ca 300 milliarder, over 40 ganger mer enn hva lekene på Lillehammer kostet. Disse pengene har ikke gått til de titusenvis arbeiderne som har jobbet på slavekontrakter, eller alle som har måttet flytte fra hjemmene sine. Derimot hevdes det at nær halvparten har blitt borte i korrupsjon. Blant dem med størst lommer finner vi flere av president Putins nærmeste venner.

Korrupsjonen begynte allerede før Russland fikk tildelt lekene. Nylig kom det frem at en kjent narkobaron med tilknytning til Asias olympiske råd sørget for å sikre nok stemmer til at Putins olympiske drøm ble oppfylt. Siden har milliardene rullet ut. Det er i grunnen en absurd idé å arrangere vinterleker i en badeby ved Svartehavet, der temperaturen sjelden er lavere enn 10 varmegrader. En viktig årsak er nok at dette er Putins foretrukne feriested. Det viser at pengenes makt er stor, uavhengig av om de kommer fra lovlig eller ulovlig virksomhet. IOC’s medlemmer lukker gjerne øynene for det ubehagelige bare pengene strømmer inn i offisielle og uoffisielle kanaler.

At prislappen på Sotsji-OL har nådd astronomiske høyder skyldes også at lekene arrangeres i et svært urolig område med tanke på terror. Sikkerhet har høy prioritet, og det meldes om en styrke på 40.000 mann fra militæret og politiet som skal sørge for ro og orden. Nesten det dobbelte av den aktive styrken i vårt hjemlige forsvar. IOC’s medlemmer og statsledere fra mange land skal passes godt på. Blant annet er det bygd en egen gondolheis som skal frakte limousiner fra lavlandet og opp til skianleggene i fjellene ovenfor Sotsji. VIP-veien forbi hoppbaken på Lillehammer blekner i forhold.

Det er tydelig at det er viktig for Putin at lekene står som et symbol på Russlands overlegenhet. Mange har allerede trukket paraleller til OL i Berlin i 1936 der en annen leder skulle vise hverden hvem som var størst og best. Derfor er det ikke overraskende at de som åpner munnen for å ytre seg kritisk mot dette, raskt og effektivt blir brakt til taushet. Mange sitter fengslet for sine uttalelser, mens andre lever utrygt i utenlandsk eksil.

Jeg kunne skrevet mye om både diskriminering av homofile, krenking av menneskerettigheter og bruk av dopingmidler. Jeg skal la det ligge i denne omgang. Jeg konstaterer bare at de olympiske vinterlekene har utviklet seg i feil retning. Det som skulle være en fredelig kappestrid mellom utøvere fra alle land har blitt en arena for politikk og personlig berikelse. Kos dere foran TV og radio, og i reklamepausene kan dere tenke over at hver medalje har en bismak av korrupte ledere, mishandlede arbeidere, krenkede menneskerettigheter og store miljøødeleggelser.

Se gjerne abc-news sine rapporter fra Sotsji.
ABC-news

 

 

 

Facebook svindel

Facebook svindel

Det har vært gjentatt til det kjedsommelige, men hjelper det? Hver dag ser jeg at noen av mine venner deler eller liker ett eller annet som åpenbart er en form for svindel, eller i beste fall irriterende søppel.


Det mest åpenbare den siste tiden er alle sidene som gir bort en gratis iPhone. Er det noen av dere som har klikka på dette som har fått en iPhone? Ikke det nei. Sannheten er at det er ikke noen som gir deg en gratis iPhone om du liker siden deres.

En annen gjenganger er videoer av typen ”du vil ikke tro hva som skjedde når denne jenta var alene hjemme” ledsaget av et bilde av en lettkledd ungpike. Jeg vet ikke hva du som har klikket på dette har fått se, men muligens en liten halvpornografisk filmsnutt. Bonusen er at mange av dine venner har fått opp på sin  nyhetsoppdatering at du har likt dette.

Så har vi de såkalte sympatimeldingene. For eksempel et bilde av et barn i en sykeseng med en bønn om å like for å vise sympati og ønske god bedring. Det kan også være plakater med påstått savnede personer. For ikke å glemme minnesider etter nylig avdøde kjendiser. Skuespilleren Paul Walker som omkom i en bilulykke før jul har pr i dag ca 100 minnesider med tittelen R.I.P. Paul Walker.  Mange av dem med over 100.000 følgere. Ennå mer tragisk er det at Michael Schumacher som ble hardt skadet i en skiulykke i romjula også har fått nesten 100 R.I.P.-sider, dog ikke med mer et hundretall følgere på det meste.

Hvorfor opprettes disse sidene, og hva gjør det om du klikker ”liker” på dem? Er det så nøye da?

Noen av disse sidene og postene er harmløse og opprettet for moro skyld, eller for å styrke opphavsmannens ego. Men mange av dem er et ledd i et utspekulert spill. Når en side har fått mange følgere, og i tillegg publiserer en rekke innlegg som får mange likes, kommentarer eller delinger får siden en høy popularitet eller såkalt ”edge rank” i facebooks systemer. Det betyr at innlegg fra denne siden oftere kommer opp i følgernes nyhetsoppdateringer. Nå har plutselig siden blitt verdifull for innehaveren. Det som da kan skje er at siden tømmes for innhold, bytter navn og brukes til markedsføring av produkter, eller spredning av propaganda. Det er også et marked for kjøp og salg av slike sider. Ved å klikke liker er du dermed med på å hjelpe noen med å fylle din og dine venners nyhetsoppdatering med uønsket innhold.

Hva kan vi gjøre for å begrense dette?

Å stoppe slik virksomhet er nok umulig, men vi kan ihvertfall begrense det. Først og fremst ved å la være å klikke liker. Men når du ser det dukker opp slike uønskede ting kan du rapportere det til facebook. Du fører da musepekeren din til øverste høyre hjørnet på innlegget slik at du får fram et vinkelsymbol som du klikker på.

spam1

Du kan nå velge å ikke følge den personen som har delt dette bildet, men siden det er selve kilden til søppelet vi vil til livs bør du klikke på “jeg vil ikke se dette”, da får du frem dette:

spam2

Klikk så på ett av  valgene, fortrinnsvis “dette er spam” Avhengig av hva du klikker på får du kanskje frem et par andre valg. Klikk på det som passer best i ditt tilfelle.

Det som skjer nå er at denne sidens popularitet, eller “edge rank” synker, og færre får dette opp på sin nyhetsoppdatering. Facebook overvåker også dette, og vil i noen tilfeller gå inn og stenge ned useriøse sider.

Greie regler å følge er:

  • Når noe ser ut til å være for utrolig til å være sant, så er det som regel det
  • Er du i tvil – ta et søk på google
  • Det er ingen som gir bort gratis iPhone
  • En syk person blir ikke frisk av at du klikker ”liker” på et bilde
  • Det finnes bedre steder enn facebook for å se pornofilm

Ha en fin dag på internettet