Velg en side
Fra glede til bekymring

Fra glede til bekymring

Denne uken har vi fått litt mere frihet her i Spania, men gleden over friheten gikk fort over til bekymring om fremtiden.

Det har nå gått to måneder siden det meste av Spania stoppet opp, og vi ble i praksis satt i husarrest. For to uker siden kunne vi få lov til å gå en liten tur i nærområdet, og denne uken har vi kunnet bevege oss forholdsvis fritt. En del butikker og serveringssteder har også fått åpne, med visse begrensinger. Barer og restauranter med uteservering kan bruke 50% av kapasiteten utendørs, med minst to meters avstand mellom bordene.

Det var veldig hyggelig å endelig kunne ta et glass øl i godt selskap.

Det var hyggelig å kjøre gjennom Albir og Alfaz på mandag formiddag. Endelig var det litt folk å se langs gatene, og det var allerede en del folk å se på de serveringsstedene som hadde åpnet. Jeg anslår at en tredjedel av dem som hadde mulighet til det åpnet mandag. Jeg hadde avtalt å møte en venninne, og på stedet vi valgte var det helt fullt, så vi måtte vente på ledig bord. Før vi fikk sette oss ble bord og stoler grundig rengjort, så her var smittevern i fokus. Det var en herlig følelse å endelig kunne møtes over et glass øl og en matbit. Rundt oss gikk praten livlig, og det var tydelig at mange satte pris på å igjen kunne gå ut.

Kun to av uterestaurantene ved strandpromenaden i Albir har åpnet. og det er ingen trengsel.

Utover i uka har jeg vært litt omkring i distriktet, og det jeg har sett har gjort meg bekymret. Allerede tirsdag var det merkbart mindre folk å se, både gatelangs og på serveringsstedene. Selv med redusert kapasitet var det mange ledige bord å se. I Altea var det bare et fåtall av stedene langs strandpromenaden som hadde åpent. I Benidorm var det enda roligere. Jeg kjørte gjennom det engelske kvarteret, som normalt syder av liv nærmest døgnet rundt. På den kilometerlange gaten var det kun tre serveringssteder som hadde åpent, og der var det heller ikke på langt nær fullt.

Ingen turister i Guadelest, og slik blir det nok en stund.

Jeg kjørte også en tur opp til Guadelest, et svært populært turistmål med over 2 millioner besøkende hvert år. Der var det helt dødt. Kun et par butikker så ut til å ha åpne dører, og parkeringsplassen var nesten tom. På veien nedover igjen til Collosa d’en Sarrià, en strekning på litt over en mil, møtte jeg kun to biler. Det hyggelige var at naturen så mye friskere ut. Grønt, fint og rent. Mindre aktivitet gir mindre forurensing, noe som man ser er merkbart over hele verden. Aldri så galt at det ikke er godt for noe, men ingen kan leve av bare frisk luft og vakker natur.

Mange ledige bord også på Tutti Quanti, en av de mest populære uteserveringene i Albir.

Jeg valgte å ta lunsjen min på Tutti Quanti, en av favorittene i Albir. På den store terrassen var det fjernet flere bord for å oppnå de foreskrevne to meters avstand. Likevel var over halvparten av bordene ledig. Normalt er det fire-fem servitører der, men nå var det bare en. De fleste som jobber der er nepalske jenter som møter oss med et hyggelig smil. Nå var et eventuelt smil skjult av en ansiktsmaske, og de brune øynene som tittet på meg over masken hadde ikke den samme gløden som før. Bekymringene overskygget nok gleden av å kunne være på jobb igjen.

Maten var god, men det var et måltid med bismak.

Det var hverken duk eller pynt på bordet, og menykartet var erstattet av et papirark som ble kastet etter bruk. Her skulle det ikke kunne spres smitte, noe som er vel og bra. Men samtidig var kosen ved å gå på restaurant borte. Mange av gjestene satt med munnbind, noen hadde også hansker. Det samme med folk som gikk forbi på gaten. Jeg synes også folk går med mer tunge skritt om dagen, det er ikke den samme energien som jeg er vant til å se hos spanjolene. Mange har nok tunge dager, og flere har vært uten jobb og inntekt i to måneder nå.

Det blir nok en god stund til denne stranda fylles med folk.

Turisme er en viktig næring her i området, både direkte og indirekte. Mange utlendinger bor her deler av året, men de fleste av dem har nå dratt tilbake til sine hjemland. Når de kan komme tilbake er usikkert. De mest optimistiske sier Juni/Juli, de mest pessimistiske sier neste år. Men det er heller ikke sikkert alle vil komme tilbake selv om de kan heller. Frykten for viruset sitter sterkt i mange, og ikke uten grunn. Men skal vi virkelig være nødt til å leve i denne frykten fremover? Selv om dette viruset blir borte, eller vi får medisiner og vaksiner, vil det sikkert komme nye.

Vi kan glede oss over ren luft og friske farger, men det gir ikke mat på bordet.

Jeg frykter at det vi ser nå er den nye virkeligheten. Skal munnbind, hansker og antibac være med oss i årene som kommer? Vil folk reise mindre? Hvor mange av de 3,8 millioner arbeidsledige spanjolene vil komme i jobb igjen? Enn så lenge velger jeg å være optimist, men det spørs hvor lenge det varer. Det Spania som jeg har blitt så glad i og gjort til mitt nye hjemland er ikke til å kjenne igjen. De kommende uker og måneder vil gi oss svaret, men jeg er ganske sikker på at om denne situasjonen varer lenge vil det bli vanskelig å få landet på fote igjen. Det er ihvertfall viktig at vi utlendinger som bor her benytter oss av de tilbud som er, og dermed hjelper til å få hjulene i gang igjen. En måte å hjelpe på er å støtte dugnaden vi i magasinet Din Reportasje har dratt i gang. Du kan lese mer om den her:
https://dinreportasje.es/dugnaddinreportasje/

 

Endelig, ut på tur igjen

Endelig, ut på tur igjen

Etter sju uker med portforbud ser vi nå en nedgang i coronasmitten. Like gledelig er nyheten om at vi igjen kan få komme ut i det fri igjen. Riktignok med visse begrensinger.

Når beskjeden om unntakstilstand og portforbud kom i midten av mars hadde jeg problemer med å ta det innover meg. Dette var så fjernt fra vår vante virkelighet, og noe jeg bare hadde hørt eldre folk fortelle om fra krigens dager. Nå sto verden i en ny krig, denne gang mot en usynlig men minst like farlig fiende.

De fleste av oss har merket lite av denne krigen. Vi hadde jo portforbud og kom oss ikke ut. Det eneste var en tur på butikken, og det var der situasjonen gikk opp for meg. Utdeling av plasthansker og antibac, og folk med ansiktsmasker over alt gjorde at jeg følte meg hensatt til en dårlig skrekkfilm. Men bortsett fra dette var det portforbudet som hadde størst innvirkning på meg. Å ikke kunne gå fritt omkring var uvant, men det skulle jo bare være for to uker ble det sagt, og det skulle jeg da klare.

Er det noe rart man savner å kunne gå tur i slike omgivelser?

Etter som ukene gikk og unntakstilstanden ble forlenget gang på gang, ble situasjonen mer og mer plagsom. Jeg prøvde å trøste meg med at jeg tross alt var heldig. Bodde i en romslig leilighet med både hage og privat terrasse å boltre meg på. Hvordan en familie i en trang leilighet uten utearealer hadde det kan jeg vanskelig forestille meg. Men vi er jo alle oss selv nærmest, og etter hvert ble savnet av å komme ut og gå sterkere og sterkere. Det føltes også litt urettferdig, siden jeg bor i en urbanisasjon med bare rundt 200 hus, der de fleste er ferieboliger. Nå står mange tomme, og sjansen for å komme så tett på noen at det utgjør en smittefare er mikroskopisk. Det er mere frykten for at politiet skal gi meg bot som holder meg innenfor porten.

Herlig å kunne kjenne på skogens lukter og solens varme.

Det eneste jeg føler meg trygg til er å gå til containeren med søppel, og jeg må innrømme at jeg sjelden venter til posen er full. Dermed har jeg fått en luftetur på et par hundre meter annenhver dag. Men det er jo lite for en som pleier å runde de daglig anbefalte 10.000 skritt. Jeg kompenserte litt med å gå flere turer opp og ned fra takterrassen, men savnet etter å komme seg ut i skog og mark ble bare sterkere og sterkere. Gleden var derfor stor når det begynte å komme meldinger om lettelser i portforbudet. Det var sprikende nyheter, ikke minst på sosiale medier der mange hadde hørt rykter og lest litt i spanske medier med varierende kvalitet på oversettelser. Men før helga fikk vi de endelige reglene. For min del innebærer det en tur pr dag, innen en radius på én kilometer fra hjemme. Dette kan skje mellom klokka 6 og 10 om morgenen, eller mellom klokka 20 og 23 på kvelden. I går kveld ble turskoene plukket frem fra sin dvale i skohylla, og fikk tørket av seg støvet. I morgen skulle de endelig få komme ut på tur igjen.

En vakker soloppgang etter årets første tropenatt.

I dag tidlig var jeg våken litt over klokka 6, og med en kopp nytraktet kaffe gikk jeg opp på takterrassen for å nyte soloppgangen. Så fort sola hadde begynt å få tak knyttet jeg på meg skoene og låste opp porten. Jeg har en liten rundtur jeg har pleid å gå, og etter en sjekk på kartet kunne jeg fastslå at den var innenfor den lovlige avstanden fra hjemme. Nødvendig legitimasjon lå klart i lomma, så endelig var det klart for den første gåturen i frihet på sju uker.

Nydelige blomster i nabolaget.

Jeg har heldigvis bare et lite stykke langs gata før jeg er ute i appelsinlundene som omkranser området her. Følelsen av å endelig ha noe annet enn asfalt under skoene var herlig, og føttene gikk lett bortover stien. Selv om vi hadde hatt årets første tropenatt var det fortsatt kjølig i skyggene, men der det var litt åpent kjente jeg en varm vind mot kroppen. Fuglene kvitret og blomstene var i ferd med å åpne seg. Det var som om hele naturen våknet til liv. Plutselig pilte en hare over veien, noe jeg aldri har sett her før. Det er tydelig at denne rolige perioden har hatt innvirkning på dyrelivet også.

Disse syntes nok også det var moro å se folk igjen, så de ønsket velkommen med kraftige kykkeliky.

Jeg tror jeg aldri har satt så stor pris på en gåtur som i dag. Det å kunne gå en tur hvor og når man vil er jo noe man har sett på som en selvfølge. Disse ukene har vist at man ikke kan gjøre det. Det er med friheten som med mye annet. Man vet ikke hvor viktig det er før man har mistet det. Nå er det bare å håpe at ting normaliserer seg, og at vi snart kan leve noenlunde slik vi gjorde før. Selv om jeg har savnet mine gåturer, er det nok det sosiale livet jeg savner mest. Å kunne gå ut og nyte et måltid eller noe godt å drikke sammen med gode venner, eller bare sitte på en fortauscafé og se på folk som passerer forbi. Om alt går som det skal vil vi nok snart kunne gjøre det også, men vi må være forberedt på at ikke alt blir som før. I mellomtiden nyter jeg solen, og ser frem til i morgen tidlig, da skal jeg på tur igjen.