Velg en side
Fra bobil til campingvogn

Fra bobil til campingvogn

overtagelse
Nå starter et nytt kapittel i mitt liv som globetrotter. Bobilen må vike plass til fordel for campingvogn, og grunnen til det skal jeg fortelle her.

Etter et drøyt år i bobil har jeg blitt mange erfaringer rikere. Fått sett meg godt om i både inn- og utland og truffet mange hyggelige mennesker. For en som var helt blank på campinglivet ble læringskurven bratt. Det var mye nytt å sette seg inn i, både teknisk med bilen og ute på veien med å finne frem til gode campingplasser og severdigheter. Heldigvis er bobilfolket stort sett hyggelige og hjelpsomme folk, og jeg har fått mange gode råd med på veien. Å jobbe fra bilen har også gått greit, selv om det var utfordrende å skaffe seg nettdekning i ulike land. I Tyskland, Italia og Spania som jeg oppholdte meg lengst i skaffet jeg meg forhåndsbetalte SIM-kort med datatrafikk. I andre land var det å finne åpne nettverk på kaféer og lignende. Jeg har også møtt mange hyggelige folk på min vei, og fått praktisert mine heller rustne språkferdigheter. Men selv om jeg har lett for å komme i kontakt med folk blir det mest overfladiske samtaler. Derfor var det en lettelse når jeg kom til Spania og møtte andre nordmenn.

Er det rart man trives på denne plassen?

Er det rart man trives på denne plassen?

For dem som har fulgt med meg på denne bloggen kommer det nok ikke som en overraskelse at jeg trivdes godt i Albir og på Camping La Colina. Det som opprinnelig skulle være et opphold på noen uke ble til fem måneder. Etter hvert som tiden gikk ble jeg mer og mer glad i stedet, og fikk mange nye og gode venner. Mange har bodd på campingen siden den åpnet for fem år siden, og flere ønsker nå å gå for fastplass. Jeg snakket litt med vertinnen Laura før jeg dro i vår, og sa at jeg ønsket å komme tilbake til høsten, og kunne godt tenkt meg en fastplass jeg også. Helst ville jeg ha en plass ved siden av et par fra Lillehammer som jeg var mye sammen med i vinter. Dette var en fin og solrik plass, men haken var at den var opptatt av et hollandsk par som hadde halvårskontrakt på den. Den kunne jeg få dersom jeg skrev kontrakt på helårsplass. Helårsplass har jo forrang foran halvårsplass. Samtidig syntes vi begge to at det var litt vondt å “jage” hollenderne fra plassen sin. Jeg klarte heller ikke å bestemme meg for helårsplass der og da. Jeg ville først se meg litt omkring på noen andre plasser jeg hadde fått tips om. Samtidig lå det i kortene at skulle jeg gå for helårsplass burde jeg bytte ut bobilen i campingvogn. Man trenger jo ikke motor på noe som skal stå stille. Det ble mye grubling på veien hjemover til Norge.

Når jeg var kommet et stykke opp i Tyskland ringte Laura, og kunne opplyse om at de nevnte hollenderne hadde sagt opp kontrakten sin, og ville prøve en annen campingplass neste sesong. Dermed var plassen ledig, men hun ville ha helårskontrakt på den. Jeg hadde da tenkt så godt over saken at jeg slo til og sa at jeg tok plassen. Dermed var det klart at tilværelsen med bobil gikk mot slutten. Å sitte med både bobil og vogn hadde jeg ikke mulighet til. Jeg hadde jo begynt å sjekke litt rundt campingvogn, og sett på flere av vognene rundt på campingen. Mange hadde Hobby-vogner og var godt fornøyd med dem. Jeg likte spesielt godt vogna til Edith og Petter fra Stjørdal. De hadde en 650 WFU med romslig salong, stor seng og bad på tvers bakerst. De hadde kjøpt sin litt brukt i Tyskland, men jeg ville helst ha en helt ny vogn. Da var ikke prisforskjellen så stor i forhold til Norge. I tillegg er det en fordel med norskregistrert vogn hvis man skulle finne på å flytte seg litt igjen.

Praktisk og romslig planløsning på denne vogna

Praktisk og romslig planløsning på denne vogna

Jeg var rundt hos flere forhandlere både i Tyskland og etter jeg kom til Norge. Mange flotte vogner, men jeg hadde alt funnet meg en favoritt. Det ble innhentet tilbud fra flere forhandlere, både på ren handel og evt innbytte. Noen ville ikke ta inn bobilen i det hele tatt, mens andre kom med skambud. Jeg la ut bilen på Finn, men med liten seriøs respons. På min tur oppover til slekta i Gudbrandsdalen svingte jeg innom mine venner på Lillehammer. De hadde kjøpt vogn hos Hagen Bil på Gjøvik, og fått god innbyttepris på bobilen. Dermed ble det en tur til Gjøvik der jeg ble godt mottatt av sjefen sjøl. Han hadde riktig vogn på lager, til og med utstyrt med vannbåren varme, noe jeg ser som en fordel. Han ga meg et greit tilbud på innbytte, og dermed var handelen avgjort. Vi ble enige om overtaglese et par uker frem i tid. Dermed kunne jeg få tatt en siste bobiltur, og de hadde god tid på seg til å klargjøre vogna for levering.

Plassert foran barndomshjemmet på Selsverket

Plassert foran barndomshjemmet på Selsverket

Etter å ha gjort unna vestlandsturen dere kunne lese om i forrige innlegg var det å kjøre til basen hos min niese Torunn på Eidsvoll der jeg har lagret en del av tingen mine. Bobilen ble tømt, og Torunn ble med meg til Gjøvik for å hente vogna. Den sto klar, og etter å ha ordnet med betaling fikk jeg en liten gjennomgang før daglig leder Morten Hagen overrakte blomster og ønsket meg lykke til på ferden.
Etter å ha returnert til Eidsvoll og fylt opp skap og hyller satte jeg kursen mot Gudbrandsdalen. Der installerte jeg meg ved mitt gamle barndomshjem som nå står tomt og til salgs. Planen er å være her litt utover sommeren, og muligens ta en tur før kursen settes mot Spania igjen.

Forsommer i Hardanger

Forsommer i Hardanger

Blomstring
Jeg har lenge ønsket å oppleve fruktblomstringen i Hardanger. I fjor regnet det bort for meg, men i år var det nye muligheter.

Etter å ha feiret 17. Mai og fått utført et par reparasjoner på bobilen var det tid for å sette kursen over fjellet. Som i fjor la jeg kursen over Sognefjellet, med første overnatting i Luster. Så gikk ferden videre utover til Sogndal og utover langs fjorden med ferge over til Vangsnes, der den store statuen av Fridtjov den Frøkne.

Fridtjovs far Torstein Vikingson var herse på Framnes, som antas å tilsvare dagens Vangsnes i Sogn. Fridtjov blir oppfostret hos bonden Hilding, sammen med kong Beles datter Ingebjørg. Bele og hans sønner Helge og Halvdan har liten respekt for Fridtjov. Mens Fridtjov og hans venn Bjørn er på sin «dannelsesreise» hos jarlen på Orknøyene blir Ingebjørg giftet bort til den gamle kong Ring av Ringerike. Når Fridtjov kommer hjem til Norge går han i kong Rings tjeneste, og vinner Rings respekt fortrolighet i en slik grad at han ved kongens død året etter blir betrodd å overta både riket og dronningen. Fridtjovs og Ingebjørgs trofaste kjærlighet blir derved belønnet. Når Ingebjørgs brødre går til krig mot den nye kong Fridtjov av Ringerike blir de beseiret; Helge dør, og Halvdan overgir seg og blir herse over Sogn under Fridtjovs kongemakt.

DSC_7701

Statuen av Fridtjov ble oppført av den tyske keiseren Vilhelm II. Statuen er 22 meter høy og ble utformet av billedhuggeren Max Unger fra 1910 til 1912, på bestilling fra keiseren. Bakgrunnen for oppføringen av statuen var at Vilhelm II var romantisk fascinert av vikingtiden, og hadde et spesielt forhold til området gjennom en rekke besøk til Balestrand som ligger rett over fjorden. Statuen, og dens bakgrunn i vikingtidsromantikken, har gjort den til en omdiskutert kuriositet.
(Kilde: Wikipedia)

Vikafjellet, fortsatt med snø i slutten av Mai

Vikafjellet, fortsatt med snå i slutten av Mai

Etter å ha hilst på Fridtjov gikk turen over Vikafjellet før jeg satte kursen innover mot Gudvangen og Flåm. I flåm er det et yrende liv i sommerhalvåret, ikke minst på grunn av alle Cruisebåtene. Jeg var heldig, og fikk oppleve en av de største båtene som anløper der denne sommeren. Det var European Cruise’s Konigsdam som var på besøk. Med en lengde på 297,2 meter og 2662 passasjerer satte den et tydelig preg på Flåm denne ettermiddagen.

297 meter lange Konigsdam ruver godt i havna i Flåm.

297 meter lange Konigsdam ruver godt i havna i Flåm.

Etter et godt måltid på Flåmsbrygga og en god natts søvn ble det litt utforsking av området før ferden gikk utover igjen. En tur oppom ærverdige Stalheim Hotell der kaffe og eplekake ble inntatt på terrassen med utsikt over dalen. Fra Stalheim går den beryktede veistrekningen Stalheimskleiven nedover mot Oppheimsvatnet. Strekningen består av 14 hårnålssvinger opp Stalheimsberget. Veien ble bygget i perioden 1842–1849 med omkring 1000 mann i arbeid. For å etablere veien måtte sprenges stein og lages hyller i fjellet. Veiens ytterkant ble bygget i tørrmur. Veien ble utvidet til bilvei i 1937. Etter hvert ble også veien asfaltert. I 1980 ble veien avløst av ny riksvei lagt i to tunneler,Stalheimstunnelen og Sivletunnelen.
Veien er vinterstengt, men før Stalheimstunnelen kom var den brukt også om vinteren. Fra veien kan en få utsikt mot Stalheimsfossen og Sivlefossen. I dag er vegen enveiskjørt, retning nedover. På toppen av anlegget står Sivlesteinen. Stalheimskleivi var med sin maksimale stigning på 1:5 den bratteste riksvei i Norge. Motbakkeløpet Stalheimskleiva Opp arrangeres årlig på veistrekningen. Jeg satte GoPro kameraet på venstre speil og filmet turen nedover.

Turen videre gikk til Voss og utover til Norheimsund der jeg besøkte noen venner fra Campingen i Albir. Berit og Egil tok vel imot meg og kunne by på både omvisning i nærområdet og god mat og drikke. Et populært turmål i området er Skårsvatnet, der vi finner noen svært spesielle fisker.

Soldal og Porsmyr Grendeutvalg skriver følgende om Skårsvatnet på sine nettsider:
Det er gullvederbuk som har gjort Skårsvatnet kjend over heile landet som “Gullfiskvatnet”. Gullvederbuk og karuss vart utsett i vatnet i 1914. Dåverande statslege i Bergen, Klaus Hansen, bror til Armeur Hansen som oppdaga leprabasillen, var på reise i distriktet for å kartleggja tuberkulose saman med distriktslegen i Kvam, Munch Søegaard. Distriktslegen fortalde at Skårsvatnet var fisketomt. Klaus Hansen uttalte då at han kunne skaffa fisk som ville tola “klimaet” i vatnet. På den tida fanst både gullvederbuk og karuss i nokre dammar i Nygårdsparken i Bergen. Eit par spann med desse fiskane vart sende med rutebåten frå Bergen til Øystese. Korleis gullvederbuken har kome til Bergen er usikkert, men han har truleg vore prydfisk i dammar både i Nygårdsparken og på Milde utafor Bergen. Gullvederbuken i Nygårdsparken strauk med i nokre harde kuldevintrar midt i 1920-åra.

Skårsvatnet er både idyllisk og fiskerikt

Skårsvatnet er både idyllisk og fiskerikt

I Europa er gullvederbuk kjend frå Tatrafjella (1.350 m.o.h.) i Tsjekkia. I Noreg finst den einaste ville stamma av gullvederbuk i Skårsvatnet. Gullvederbuk er ikkje ein eigen art, men ein fargevariant av vanleg vederbuk. Når gullvederbuken kryssar seg med kvarandre, får ein også vanleg vederbuk. Dei gråsvarte fiskane som er saman med gullvederbuken i vatnet, er vanleg vederbuk.
Framtida til gullvederbuken i Skårsvatnet kan vera usikker. I 1967 vart det sett ut trepigga stingsild i vatnet. Stingsilda, som er 5 – 6 cm lang, har formeira seg svært snøgt og har rogn av gullvederbuk som viktig føde. Gullvederbuken gyt tidleg om våren, nett etter isen har gått, men dei siste 15 – 20 åra har det ikkje vore observert yngel i vatnet. Gullvederbuken kan som annan karpefisk, verta svært gammal, kring 50 år er ikkje uvanleg. Dei siste åra har gullvederbuken i Skårsvatnet vorte større og det er færre av han.

Gullvederbuken er godt synlig i vannet

Gullvederbuken er godt synlig i vannet

Det ble også en tur rundt i Norheimsund, blant annet med besøk på Hardanger Fartøyvernsenter
der det både var mange gamle båter og utstyr og en imponerende fotoutstilling av den kjente fotografen Knud Knudsen som var den første fotografen som reiste omkring i heile Noreg og tok bilder. Han reiste i åra 1862 til 1900 og bildene hans er blant de aller tidligeste som er tatt her i landet.

Litt utenfor sentrum i Norheimsund finner vi en annen populær attraksjon. Steinsdalsfossen er en av de mest besøkte i Norge og er spesiell fordi det går en sti bak fossefallet hvor en kan gå tørrskodd. Fossen har et fall på 20 meter og rimelig god vannføring, særlig i mai og juni når det er snøsmelting.

En vakker foss.

En vakker foss.

Ganske spesielt med stien som går bak fossen

Ganske spesielt med stien som går bak fossen

Etter et par dagen I Norheimsund var det tid for å komme seg over fjellet igjen. Jeg kjørte sørover til Tørvikbygd og tok ferge over til Jondal og kjørte hele veien rundt via Utne og ned igjen til Odda. Det var mye fin blomstring å se, men med trange veier og forholdsvis stor trafikk var det ikke lett å stoppe for å ta bilder. Jeg tok en liten stopp i Kinsarvik og vurderte en overnatting der. På radioen meldte de om kolonnekjøring på grunn av tunnellarbeide i Måbødalen, så jeg bestemte meg for å kjøre oppover og komme forbi der på kveldstid mens det var liten trafikk. Noe ventetid ble det, men jeg kom meg da gjennom til slutt og ble belønnet med en flott kveldssol innover mot Hardangervidda. Det ble overnatting utenfor Dyranut Fjellstove med en rød solnedgang og temperatur ned mot null.

Kveldsstemning ved Dyranut.

Kveldsstemning ved Dyranut.

Det var atskillig mindre snø over Hardangervidda enn på Sognefjellet, men det var likevel helhvitt over det meste av høyfjellet. Dette skulle bli den siste turen min med bobil, og grunnen til det kan du lese om i neste blogginnlegg.

På vei over Hardangervidda. Min siste bobiltur med Hobby'n

På vei over Hardangervidda. Min siste bobiltur med Hobby’n