Velg en side
Fra glede til bekymring

Fra glede til bekymring

Denne uken har vi fått litt mere frihet her i Spania, men gleden over friheten gikk fort over til bekymring om fremtiden.

Det har nå gått to måneder siden det meste av Spania stoppet opp, og vi ble i praksis satt i husarrest. For to uker siden kunne vi få lov til å gå en liten tur i nærområdet, og denne uken har vi kunnet bevege oss forholdsvis fritt. En del butikker og serveringssteder har også fått åpne, med visse begrensinger. Barer og restauranter med uteservering kan bruke 50% av kapasiteten utendørs, med minst to meters avstand mellom bordene.

Det var veldig hyggelig å endelig kunne ta et glass øl i godt selskap.

Det var hyggelig å kjøre gjennom Albir og Alfaz på mandag formiddag. Endelig var det litt folk å se langs gatene, og det var allerede en del folk å se på de serveringsstedene som hadde åpnet. Jeg anslår at en tredjedel av dem som hadde mulighet til det åpnet mandag. Jeg hadde avtalt å møte en venninne, og på stedet vi valgte var det helt fullt, så vi måtte vente på ledig bord. Før vi fikk sette oss ble bord og stoler grundig rengjort, så her var smittevern i fokus. Det var en herlig følelse å endelig kunne møtes over et glass øl og en matbit. Rundt oss gikk praten livlig, og det var tydelig at mange satte pris på å igjen kunne gå ut.

Kun to av uterestaurantene ved strandpromenaden i Albir har åpnet. og det er ingen trengsel.

Utover i uka har jeg vært litt omkring i distriktet, og det jeg har sett har gjort meg bekymret. Allerede tirsdag var det merkbart mindre folk å se, både gatelangs og på serveringsstedene. Selv med redusert kapasitet var det mange ledige bord å se. I Altea var det bare et fåtall av stedene langs strandpromenaden som hadde åpent. I Benidorm var det enda roligere. Jeg kjørte gjennom det engelske kvarteret, som normalt syder av liv nærmest døgnet rundt. På den kilometerlange gaten var det kun tre serveringssteder som hadde åpent, og der var det heller ikke på langt nær fullt.

Ingen turister i Guadelest, og slik blir det nok en stund.

Jeg kjørte også en tur opp til Guadelest, et svært populært turistmål med over 2 millioner besøkende hvert år. Der var det helt dødt. Kun et par butikker så ut til å ha åpne dører, og parkeringsplassen var nesten tom. På veien nedover igjen til Collosa d’en Sarrià, en strekning på litt over en mil, møtte jeg kun to biler. Det hyggelige var at naturen så mye friskere ut. Grønt, fint og rent. Mindre aktivitet gir mindre forurensing, noe som man ser er merkbart over hele verden. Aldri så galt at det ikke er godt for noe, men ingen kan leve av bare frisk luft og vakker natur.

Mange ledige bord også på Tutti Quanti, en av de mest populære uteserveringene i Albir.

Jeg valgte å ta lunsjen min på Tutti Quanti, en av favorittene i Albir. På den store terrassen var det fjernet flere bord for å oppnå de foreskrevne to meters avstand. Likevel var over halvparten av bordene ledig. Normalt er det fire-fem servitører der, men nå var det bare en. De fleste som jobber der er nepalske jenter som møter oss med et hyggelig smil. Nå var et eventuelt smil skjult av en ansiktsmaske, og de brune øynene som tittet på meg over masken hadde ikke den samme gløden som før. Bekymringene overskygget nok gleden av å kunne være på jobb igjen.

Maten var god, men det var et måltid med bismak.

Det var hverken duk eller pynt på bordet, og menykartet var erstattet av et papirark som ble kastet etter bruk. Her skulle det ikke kunne spres smitte, noe som er vel og bra. Men samtidig var kosen ved å gå på restaurant borte. Mange av gjestene satt med munnbind, noen hadde også hansker. Det samme med folk som gikk forbi på gaten. Jeg synes også folk går med mer tunge skritt om dagen, det er ikke den samme energien som jeg er vant til å se hos spanjolene. Mange har nok tunge dager, og flere har vært uten jobb og inntekt i to måneder nå.

Det blir nok en god stund til denne stranda fylles med folk.

Turisme er en viktig næring her i området, både direkte og indirekte. Mange utlendinger bor her deler av året, men de fleste av dem har nå dratt tilbake til sine hjemland. Når de kan komme tilbake er usikkert. De mest optimistiske sier Juni/Juli, de mest pessimistiske sier neste år. Men det er heller ikke sikkert alle vil komme tilbake selv om de kan heller. Frykten for viruset sitter sterkt i mange, og ikke uten grunn. Men skal vi virkelig være nødt til å leve i denne frykten fremover? Selv om dette viruset blir borte, eller vi får medisiner og vaksiner, vil det sikkert komme nye.

Vi kan glede oss over ren luft og friske farger, men det gir ikke mat på bordet.

Jeg frykter at det vi ser nå er den nye virkeligheten. Skal munnbind, hansker og antibac være med oss i årene som kommer? Vil folk reise mindre? Hvor mange av de 3,8 millioner arbeidsledige spanjolene vil komme i jobb igjen? Enn så lenge velger jeg å være optimist, men det spørs hvor lenge det varer. Det Spania som jeg har blitt så glad i og gjort til mitt nye hjemland er ikke til å kjenne igjen. De kommende uker og måneder vil gi oss svaret, men jeg er ganske sikker på at om denne situasjonen varer lenge vil det bli vanskelig å få landet på fote igjen. Det er ihvertfall viktig at vi utlendinger som bor her benytter oss av de tilbud som er, og dermed hjelper til å få hjulene i gang igjen. En måte å hjelpe på er å støtte dugnaden vi i magasinet Din Reportasje har dratt i gang. Du kan lese mer om den her:
https://dinreportasje.es/dugnaddinreportasje/

 

En annerledes vår.

En annerledes vår.

For 50 dager siden bladde vi kalenderen over fra februar til vårmåneden mars. Lite visste vi da at dette skulle bli en vår vi sikkert aldri vil glemme.

Betraktninger etter fem ukers “husarrest”.

Vinteren var forholdsvis mild i Spania i år. Selv i januar og februar som normalt er de kaldeste månedene var det sjelden vi så temperaturer under 10 grader. Allerede i begynnelsen av februar var det så varmt at vi kunne ta frem shorts og t-skjorte. Mange fant også veien til strendene.

Når vi gikk inn i mars hadde det begynt å komme nyheter om et farlig virus. Jeg tok ikke noe særlig notis av dette, og tenkte at dette var bare enda en influensaomgang som vi har hatt flere av de siste årene. Svineinfluensa, fugleinfluensa og gud vet hva de het alle sammen. Det hadde vært mye skriverier og skremselshistorier, men få hadde blitt alvorlig syke. Det ville nok gå over denne gangen også. En avis meldte om at 56 personer var smittet av dette corona-viruset i Spania. Ikke noe skremmende tall i et land med nesten 50 millioner innbyggere. Vi hadde også sett i nyhetene om mange syke og døde i Kina, men det er jo på andre siden av kloden og ikke noe å bry seg om. Trodde vi.

Februar var mild og fin, og det blomstret godt i marka.

Dagene gikk, og livet var som normalt. Jeg hadde begynt å glede meg til å få besøk av min bror, som skulle komme mot slutten av måneden. Når vi begynte på den andre uka i mars hadde de første meldingene om alvorlig sykdom kommet, og norske myndigheter hadde satt i verk tiltak mot smittespredning. Blant annet at folk som hadde vært utenlands måtte i karantene når de kom tilbake. Her i Spania var det ikke gjort så mye ennå, men det hadde kommet meldinger om at mange var syke. Spesielt i Madrid-området hadde det begynt å fylles opp på sykehusene og de første dødsfallene var også registrert.

På grunn av usikkerheten og karantenebestemmelsene i Norge valgte min bror å avlyse sitt besøk, noe som viste seg å være smart. Denne uka gikk det opp for mange at dette var en langt alvorligere situasjon enn vi hadde sett for oss for et par uker siden. Utover uka kom det meldinger om at flyselskaper innstilte flyvninger, hotellene begynte å få avbestillinger og mange nordmenn begynte å snakke om å dra hjem. Nyhetene handlet mer og mer om coronaviruset, og mot slutten av uka kunne vi lese at antall døde hadde passert 100.

Uterestauranter med tomme bord og stoler. Hvor lenge blir de stående slik?

Fredag kom meldingen om at alle restauranter og barer skulle stenges fra midnatt. Jeg valgte da å ta en tur ut og spise, for nå ville det gå et par uker før det var mulig igjen. Det var lite folk ute den kvelden, og serveringsdamen var tydelig bekymret for hva som ville skje. Hun visste bare at fra i morgen ville hun og hennes kolleger stå uten jobb og inntekt. Noe som ville være ille nok for et par uker, men hun fryktet det skulle ta lengre tid. Nå vet vi at hun fikk rett i det, og jeg lurer på hvordan hun og de andre hyggelige restaurantarbeiderne har det nå.

Rødt flagg og politiets sperrebånd møtte dem som hadde tenkt seg på stranden lørdag 14. mars.

Lørdag var jeg en tur i byen, og der så jeg politiet gikk og satte opp sperrebånd mot stranda. Det var nå først jeg virkelig skjønte at dette var en alvorlig situasjon. Denne helga fikk vi også beskjed om at Spania ville erklære unntakstilstand, noe som hadde skjedd kun en gang tidligere siden Franco-regimet. Alle butikker unntatt matbutikker, apotek og enkelte spesielle forretninger skulle stenges. Alle arrangementer ble avlyst og folk skulle få gå ut kun for å gjøre nødvendige innkjøp. Nå hadde frykten nådd store deler av befolkningen, og mange var redd for at butikkene skulle gå tom for varer. Det gjorde de også til en viss grad, på grunn av folks hamstring. Heldigvis har forsyningskjeden fungert, og butikkene ble raskt fylt opp igjen.

Utover i den tredje mars-uka begynte vi å merke hvordan tiltakene ble håndhevet. Politiet patruljerte i gatene og stoppet både gående og kjørende for å sjekke at de var ute i lovlig ærende. De som ikke hadde noen gyldig grunn ble bøtelagt. Her var det ikke noe kjære mor. Utenfor butikkene sto det folk og passet på at det ikke var for mange inne om gangen, og vi fikk utlevert plasthansker. Det var også satt opp sperringer foran ferskvarediskene, og alle bakervarer var nå innpakket i plast. Mange hadde også begynt å gå med munnbind. Dette var slik vi tidligere bare hadde sett på film, men nå var det vår virkelighet.

De førte dagene var det hamstring, og slik så det ut på Mercadona på ettermiddagen 14. mars.

Det var litt uklart hva disse nye reglene innebar, spesielt for oss som ikke behersker språket så godt. De ulike norske og engelske avisene skrev noe, og på sosiale medier var det mye usikkerhet. Etter hvert ble det klart for alle at friheten nå var betydelig innskrenket. Vi skal holde oss hjemme, enten innendørs eller i privat hage. Vi har kun lov til å gå ut i helt nødvendige ærender som å kjøpe mat og medisiner. Man skal også handle for flere dager om gangen, for å begrense antall handleturer til et minimum. De som har hund kan få lov til å lufte den, men bare i nærheten av boligen. 50 til 100 meter er nevnt som akseptabel avstand. Man har kun lov til å være to personer i en bil hvis det er strengt nødvendig, som å kjøre noen til lege eller lignende. Passasjeren skal da sitte i baksetet på motsatt side av sjåføren. Det samme i taxi.

Benzen står bare og støver ned i dagen. Aldri har en bensintank vart så lenge.

Mot sutten av måneden kom det stadig flere skremmende rapporter fra sykehusene. De var overfylte, og det ble noen dager meldt om opp mot tusen døde. Flere land stengte grensene og de fleste utlendinger som har vinteropphold her i Spania satte kursen hjem. Vi fikk også beskjed om at unntakstilstanden ville bli forlenget til over påske. Dette var forståelig siden påsken er en spesiell høytid her i Spania med mange opptog og arrangementer som medfører stor smittefare. Nå skulle også flere virksomheter stenges ned i to uker. Fabrikker, byggeplasser og andre virksomheter ble stengt. Spania sto på det nærmeste stille.

Det har vært mange gråværsdager de siste ukene.

Det virket også som at værgudene hadde slått seg sammen med viruset. Det har vært mye gråvær, regn og sur vind. På mine snart fem år i Spania har jeg ikke opplevd så mange sammenhengende gråværsdager som denne våren. Det gjorde jo ikke hjemmetilværelsen noe særlig bedre. Heldigvis har jeg litt å drive med, så dagene går jo på et vis, men jeg savner å komme meg ut. Normalt går jeg opp mot ei mil hver dag, men nå tør jeg knapt nok å gå utenfor porten i frykt for å bli bøtelagt. Jeg bor i et lite byggefelt, og med skog og appelsinlunder rett bak huset. Vi har søppelcontainer hundre meter nede i gata, og noen ganger har jeg gått en liten tur i skogen samtidig som jeg har kastet søppel. En dag jeg var på tur dit kom Guardia Civil kjørende ut fra appelsinlundene når jeg var nesten nede ved containeren. De stoppet og rygget mot meg. Da løftet jeg opp søppelposen og pekte på containeren. De nikket og ga tommel opp. Hadde jeg vært ute ett minutt tidligere hadde jeg møtt dem i appelsinlunden, og da hadde de nok ikke vært like blide.

De hundre meterne ned til søppelcontaineren er det lengste jeg får lov å gå.

Når vi bladde over til April hadde det vært en skremmende utvikling av Coronaviruset i Spania. Vi hadde over 100.000 bekreftede smittetilfeller og antall døde passerte 10.000. I påskeuken kom også beskjeden om at en nær slektning i Norge hadde tapt kampen mot viruset. Tragisk nok smittet etter et besøk her i Spania. Man får en ekstra nærhet til denne sykdommen når det rammer ens egne. Heldigvis er ikke noen andre i nær familie eller omgangskrets rammet av det foreløpig, og jeg håper det går bra i tiden fremover også.

På butikken står det en vekter og passer på at alle holder avstand og bruker plasthansker. Betjeningen bruker munnbind, og har en glassvegg mellom seg og kundene.

Påska kom og gikk, heldigvis med noen fine dager. Jeg er så heldig å ha en stor takterrasse, der jeg nyter solen og koser meg. Jeg fikk også tatt i bruk grillen og hadde egentlig en fin påske i eget selskap. Jeg er jo heldigvis godt vant med å være alene, men savner kontakten med andre mennesker. Jeg snakker jo en del med han som bor i den andre delen av huset her, men andre mennesker har jeg ikke møtt nå på fem uker. Jeg hadde håpet på en lettelse i portforbudet nå etter påske, men det ble ikke noe av. Nå er det bestemt at det skal gjelde frem til 11. mai. Det skal muligens bli lov for barn å gå ut i følge med en voksen, men heller ikke det er bekreftet. Vi får jo håpe det for barnas skyld. Jeg kjenner jo på hva dette gjør med meg som tross alt har god plass og en hage å gå i. Men for en familie med små barn å være inne i en trang blokkleilighet flere uker i strekk må være umenneskelig.

Det skal bli godt å kunne få gå tur i dette vakre området igjen.

Hva som skjer etter 11. mai er ikke godt å vite. Mest trolig vil mange av tiltakene bli videreført, men om smittetallene fortsetter å gå ned kan det nok gradvis lettes på noe. For egen del er det portforbudet som plager meg mest. Behovet for en frisør var også sterkt, siden jeg ikke har klipt meg siden rett på nyåret. Det lot seg imidlertid løse ved at nettbutikkene er åpne. Gleden var stor når postmannen kom med min nyinnkjøpte hårklipper. Det var imidlertid ikke så enkelt å klippe seg selv, så etter noen mislykkede forsøk på å beholde en viss hårlengde på toppen ble det en skikkelig sommersveis. Vi får trøste oss med at det vokser fort ut igjen.

Etter å ha fått gro fritt i over tre måneder var det på tide å få bort noe hår.

Det som er sikkert er at det vil ta tid før det spanske samfunnet kommer seg på fote igjen. Landet har bare såvidt kommet seg etter finanskrisen i 2008, og nå kom dette. En undersøkelse viser at over halvparten av spanjolene er redde for å miste jobben. Her langs kysten er reiselivet viktig, og er den bransjen som vil få den største utfordringen. Normalt er påsken starten på sommersesongen, men nå er alt stengt. I Benidorm meldes det om at flere hoteller ikke vil åpne igjen før til neste påske. Forhåpentligvis vil det bli litt aktivitet i August når spanjolene har sommerferie, men har ikke folk jobb har de heller ikke råd til å feriere. De mest optimistiske tror at det kan åpnes opp for utenlandske turister tidlig på høsten, men heller ikke det er sikkert.

Jeg har heldigvis en takterrasse jeg kan sitte på, og en hage å bevege meg fritt rundt i. Det er et privilegium i disse tider.

Det er ingen tvil om at det blir store forandringer i tiden som kommer. Det vil nok bli vanskelige tider for mange. Her i området er reiseliv en viktig næring, og mange vil stå uten jobb i lang tid fremover. Her er det ikke de samme gode støtteordninger med dagpenger som i Norge, og mange har heller ikke hatt ordnede arbeidsforhold. Uten jobb er det ingen inntekt, og når folk ikke har tak over hodet og mat på bordet kan tilværelsen bli brutal. Samtidig er spanjolene et raust folkeslag som har stått i kriser før. Det så vi senest etter flomkatastrofene som var sist høst. Man hjelper hverandre og gir en hjelpende hånd selv om man har mer enn nok med sine egne problemer.

Det skal bli herlig å komme ut på tur igjen. Gjerne en morgentur til fyret.

Forhåpentligvis er pandemien på retur snart, så man kan endre fokus fra smittebekjempelse til å få samfunnet i gang igjen. Noen bransjer vil nok være i tilnærmet full drift om kort tid, men andre vil trenge drahjelp. Jeg skal ihvertfall gjøre mitt for at hjulene skal begynne å rulle. Så er det bare å håpe at viruset svekkes og de strenge tiltakene oppheves. Jeg har mange norske venner som pleier å tilbringe vinteren her, og jeg håper jeg får se dem igjen utpå høsten. Nå den 20. april meldes det om de laveste dødstallene pr døgn siden 22. mars. Men over 20.000 har mistet livet, og over 200.000 er registrert smittet. Men bar de som er blitt alvorlig syke blir testet, så det anslås at flere millioner er smittet, og at det vil bygge immunitet. På onsdag skal det komme vedtak om hvilke tiltak som blir videreført, men det ligger i kortene at unntakstilstanden med portforbud vil vare frem til og med 9. mai. Muligens skal små barn få lov å komme ut i følge med en voksen. Hvis situasjonen tilsier det ser man for seg at tiltakene vil lettes utover mot slutten av mai. Det er bare å holde ut. Vi er ferdige med fem uker i isolasjon, og skal nok klare tre til. Men da håper og tror jeg at vi kan få slippe ut. Og kanskje få ta en tur på restaurant og treffe folk igjen utover sommeren.

Til slutt vil jeg dele med dere en liten film som jeg filmet på bilturen hjem fra butikken påskeaften.

 

 

Ei kald romjul 

Ei kald romjul 

Jeg feirer nå min femte jul i Spania, og synes det er helt herlig å kunne gå rundt i t-skjorte i romjula. Spesielt med tanke på hvor mye jeg frøs i romjula for 41 år siden.

Romjula i 1978 var den kaldeste «i manns minne». Det gikk fra 10 grader julekvelden, og til over 40 nyttårskvelden. Hos Jakob Nuvstad på Sel krøp den såvidt under 50-streken.  Før jul ble jeg spurt om jeg kunne ta på meg å vikariere som kirketjener denne jula, noe jeg sa ja til. Jeg hadde hatt sommerjobb der de to siste somrene, og var godt kjent med jobben. Det eneste jeg gruet meg litt til var om det skulle bli begravelser. Dette var før gravingen ble utført maskinelt, så det var spade og hakke som gjaldt. Men heldigvis slapp jeg unna denne tunge jobben, som ville blitt ekstra tung i så sterk kulde.

Julekvelden var ikke spesielt kald. Ifølge historiske målinger fra yr.no gikk det fra 9 til 15 grader dette døgnet. Som vanlig på julekvelden var kirka fullsatt, og etter at Marit Britstuen hadde slått av orgelet, og Kjell Berg hadde hengt prestekjolen inn i skapet igjen var det tid for å ringe høytiden inn. Dette ble gjort juleaften, nyttårsaften og pinseaften fra klokka 17 til 18. Man vekselvis ringte på vanlig måte og kimte ved å slå kolven mot klokka for hånd. Jeg var godt vant med å ringe, men kime hadde jeg aldri gjort før, så far ble med meg opp i tårnet for å vise meg hvordan det skulle gjøres. Han hadde vært med på dette noen ganger før. Det er også en tung jobb når man skal holde på en hel time, så det er greit å være to. Etterpå var det tid for å rusle hjem til julemiddag. Dere som kjenner meg vet jo at vi var nærmeste nabo til kirka med bare et par hundre meter å gå.

Marit Britstuen

Marit Britstuen (1910-1996) var organist i Sel kirke fra før krigen og til langt utpå 80-tallet. Her står hun sammen med fars tante Ragnhild på tunet i Barhaugen.

Neste morgen var det tidlig opp for å fyre litt til juledagsmesse. Kirka var dårlig isolert, så det var et kaldt hus. Det var montert elektriske ovner under benkene i midtskipet, og i sideskipene var det store vedovner. Yr sier det var 15 grader denne dagen, og etter et par timer var det blitt grei nok temperatur i kirken. Utover i romjula ble det fort kaldere og tredjedag jul sank temperaturen ned til 30 grader og holdt seg der

Det var to bryllup denne romjula, jeg husker ikke nå hvilke dager, men det var muligens fjerde- og femtedag. Med 30 grader ble det fort mer krevende å fyre. Veden var i uthuset ved siden av skolen, og jeg fylte ved i striesekker og bar inn. Det gikk en halv sekk i hver ovn, og til jeg hadde fått hentet en ny var det bare å fylle på igjen. Jeg fyrte så begge ovnene var rødglødende, men likevel var det så kaldt at jeg husker bruden knapt klarte å ta av seg kåpa under vielsen.

Det var ikke gudstjeneste nyttårskvelden, men likevel skulle helga ringes inn. Da hadde det blitt enda kaldere, og da jeg skulle gå ned i kirka om ettermiddagen så far på gradestokken og kunne melde om 44 kuldegrader. «jeg tror jeg blir med deg jeg» sa han. Det var jeg glad for.

Den ene klokka i Sel Kirke er tidligere verksklokka fra Sel kopperverk. Pål Drivenes har skrevet dette i årboka for 1967. Etter søknad fra 3 navngjevne bygdemenn, truleg kyrkjeverjene, gav den daværende eigaren av verket, grev Dannenskiold-Lanevigen klokka til selskyrkja. I 1752 vart ho opphengt i kyrkjetårnet og har tona derfå til denne dag. Inskriptsjonen er grei å lesa “Anno 1647 haben die participanten des Gudbrandsdalichen Bergverks diese kloche in Kopenhagen giesen lassen”

Når vi kom inn i kirka viste gradestokken ved altertavla 14 kuldegrader, så oppe i tårnet var det friskt. Det er en spesiell teknikk å ringe med disse klokkene i Sel kirke. De har forskjellig størrelse, så for å få dem til å ringe slik de skal må man holde igjen den lille. Det skal lyde «DONG – ding dong» (begge klokkene – den lille – den store osv) Den store klokken er forøvrig den gamle verksklokken til Sel Kobberverk, som avga grunn til kirken når den ble bygd i 1742.

Jeg hadde ikke ringt lenge før jeg merket at noe ikke var som det skulle. Det gjorde far også, og kommanderte stopp. Akselen som klokkene henger i ligger i en lagerskål, og nå som det var så kaldt gjorde friksjonen at det ble varme som igjen frøs til is. Klokkene gikk dermed lettere en normalt, og det kunne være fare for at de slo rundt og hoppet ut av lagerskålene. Heldigvis hadde far vært borti dette før, og rotet rundt til han fant en boks med litt fin kvartssand. Denne strødde han på lagrene slik at isen ble borte.

Selv om vi ringte på skift ble vi veldig kalde. Vinduene i tårnet skulle jo være åpne, slik at lyden bar godt avsted. Etter en halvtimes tid syntes vi det fikk holde, og klatret ned igjen. Nede i kirken sa far: «Skal vi få det varmt til messa i morgen må vi nesten begynne å fyre nå, men vi får gå hjem og ringe til presten og høre om det blir messe» Vel inne igjen hjemme kom presten oss i forkjøpet, han ringte oss med det samme vi var kommet inn. Han hadde hørt kirkeklokkene, og var imponert over at vi hadde gjort det i denne kulden. «I morgen er det ingen som kommer til messe, så nå får dere holde dere inne og feire nyttår» sa han.

Som sagt, så gjort. Vi så på fyrverkeriet gjennom vinduet, og fyrte godt på ovnen. Heldigvis har jeg ikke opplevd slik kulde igjen, og håper jeg slipper det i fremtiden også.

 

Las Vegas – Byen som aldri sover

Las Vegas – Byen som aldri sover


Etter  å ha kjørt 2787 miles (4485 km) gjennom ti stater og tre tidssoner var vår bobiltur i USA over på selveste 17. Mai. Vi valgte å ta vår siste natt i USA for denne gang på hotell i Las Vegas.

Det er ikke vanskelig å finne seg et krypinn for natten i Las Vegas. Totalt har byen 124.270 hotellrom, hvor halvparten ligger på “The Strip”, eller Las Vegas Boulevard som er det ofisielle navnet.  Det er på denne 6,8 km lange hovedgaten der de fleste hoteller og casinoer ligger. Fjorten av verdens største hoteller ligger på “The Strip”

Siden vi synes det er moro å slå litt på stortromma når vi er på tur, hadde vi bestilt rom på Caesars Palace (må ikke forveksles med Hotel Cæsar på TV. 😉 Dette er ett av de mest prestisjefulle hotellene på “The Strip”, og kjent som arena for mange store boksekamper, og konserter med store stjerner. Frank Sinatra, Dean Martin, Sammy Davis jr, Elton John, Diana Ross, Bette Midler og Cher er noen av artistene som har stått på scenen i den store konserthallen Colloseum. Akkurat nå var det Celine Dion som hadde show der, men med billettpriser på et par hundre dollar gjorde at vi sto over det. Vi prioriterte heller å få med oss stemningen ute på byen.

Utsikt fra rommet vårt

Vi fikk rom i 29. etasje Augustus Tower med utsikt mot nabohotellet Bellagio og dens flotte parkanlegg og fontenedam. Rett over gata lå Paris, med en modell av Eiffeltårnet i halv størrelse som blikkfang. Rommet var på 60 m2 med to store dobbeltsenger med et halvt dusin puter i hver seng. Her skulle det bli greit å slappe av, men først var det ut på byen for å suge inn stemningen.

Resepsjonen på “Hotel Cæsar”

Las Vegas er så perverst overdådig og stort at man ikke tror det før man står midt oppi det og får se med egne øyne. Jeg var her i 1998, men kunne knapt nok kjenne meg igjen nå. Lysreklamer og musikk slår mot en overalt, og det kryr av folk. Foruten byens drøye 2 millioner innbyggere besøkes Las Vegas av 36,7 millioner besøkende hvert år. Det er Casinoene som er motoren i byen, og selv om bare 5% av de besøkende sier de kommer til byen for å gamle, er det nesten 90% som ender opp med å bruke noen dollars på en de 197.144 enarmede bandittene eller andre tilbud i byens 1700 casinoer og spillesteder.

Her spilles det bort millioner av dollar hver kveld

Ellers er det et rikt tilbud for dem som ønsker å lette lommeboka si. Et utall av show og konserter, spisesteder og ulike aktiviteter tilbys på store reklameplakater eller på små lastebiler som kjører frem og tilbake i gatene. Prisnivået er forholdsvis høyt, i hvert fall i det sentrale Las Vegas der vi oppholdt oss. Støynivået er også høyt, med musikk fra alle kanter. Du hører svert sjelden bare en melodi der du går langs gatene.

Her er noen av inntrykkene våre langs “The Strip”

Lysreklamer i glorete farger er det mye av i Las Vegas

High Roller er verdens største pariserhjul og rager 167 meter over bakken

Paris Las Vegas, med bl.a. en kopi av Eiffeltårnet i halv størrelse (164,6 meter)

På “The Strip” finner du alt fra strippere til predikanter

Også på dagtid er “The Strip” en selsom opplevelse. Ikke så overveldende lysreklamer, men minst like mye folk og biler. I stedet for fotgjengerfelt er det i mange kryss bygd broen over gatene. Med rulletrapp og heis opp og ned, og direkte gjennomgang til hotellene med butikker og casinoer er fristelsene mange.

Hard Rock Café med den store gitaren som blikkfang.

Med broer over gatene får trafikken gå uhindret, og publikum blir lokket inn i nye fristelser

Inne i casinoene er det fullt kjør nærmest døgnet rundt

Luxor var hotellet jeg bodde på sist jeg var her, og ett av de få stedene jeg kjente igjen

New York er ett av de mest spesielle hotellene, bygd som en kopi av 40-tallets New York skyline.

Excalibur er bygd som et eventyrslott

Ja, inntrykkene var mange i Las Vegas, i likhet med resten av turen vår. Det vil nok ta en stund før alle inntrykk er fordøyd, og det kommer sikkert noen flere reportasjer utover sommeren. Men for denne gang sier jeg takk til dere som har fulgt med oss på bloggen og facebook, og en spesiell takk til mitt reisefølge Sigmund. Med denne filmen fra fontenen på Bellagio sier jeg takk for turen i denne omgang. Slå på fullskjerm og full lyd. Se og nyt.

 

 

 

 

Påskefeiring i Spania

Påskefeiring i Spania

Påsken her i Spania er spesiell. En mer religiøs høytid enn hva vi er vant til fra hjemme i Norge

Gjennom hele påskeuken, Semana Santa – den hellige uke, er det flere markeringer som henviser til ulike hendelser i bibelens fortelling om påsken.

Det mest spektakulære er prosesjonene der man bærer rundt på store flåter med skulpturer som symboliserer ulike elementer fra bibelhistorien. Store og tunge er disse flåtene, og det er ikke uvanlig med 15-20 mann som bærer dem. Noen er kledd i spesielle drakter, og de mest oppsiktsvekkende er de røde heldekkende kjortlene med høye spisse hatter som kun har hull til øynene. Mange forbinder slike med Ku Klux Klan, men det er ingen slik kobling. Å være med i prosesjonen, og da spesielt den tunge jobben med å bære en flåte er regnet som en botsøvelse, og disse draktene gjør det mulig å bekjenne sine synder uten å vise ansikt.

 

Flotte håndlagde dukker er noe av det man får kjøpt i de mange salgsbodene på kirkeplassen

Det er mye folk ute, og nærmest umulig å finne en plass på de mange serveringsstedene på kirkeplassen.

 

I Altea er det lange tradisjoner med slike prosesjoner, og den største foregår på kvelden Langfredag. Det starter med gudstjeneste i den flotte kirken, før flåtene bæres ut av kirken. Prosesjonen går rundt gamlebyen, og varer i et par timer. Det er samlet mye folk på denne kvelden, og det er nesten ikke mulig å oppdrive ledige bord på de mange restarantene, selv om mange har utvidet kapasiteten med bord ute på alle ledige områder. Det er også salgsboder med forskjellig kunst og håndverk oppe på kirkeplassen. Disse er åpne hver dag i påskeuken, og det er mye fint å få kjøpt.

Se video av prosesjonen her:

Det er litt av et syn når prosesjonen snegler seg av gårde i de trange gatene i gamlebyen. Folk står overalt på fortauer og i trapper, og de som er så heldige å ha en balkong eller et vindu ut mot gaten får nok besøk av slekt og venner denne kvelden. Trommene og musikken høres godt mellom murveggene, og det er en spesiell stemning i byen.

Når prosesjonen kommer tilbake til kirkeplassen har mange benket seg inne i kirken, og når flåtene bæres inn igjen reiser alle seg i respekt. Bærerne er tydelig slitne, og får velfortjent applaus når de har satt flåtene på plass.

Er du i Spania i påskeuken bør du sjekke ut programmet for ditt område. Det kan være vanskelig å finne informasjon på Engelsk, siden dette først og fremst er lokalbefolkningens religionsutøvelse og ikke en turistattraksjon. Derfor bør man også vise respekt for det som foregår.

Der tiden har stått stille

Der tiden har stått stille

DSC_6718-2

Byen Oradour-sur-Glane var åsted for en av de grusomste hendelsene under andre verdenskrig. Hele 642 mennesker ble drept, og byen ble satt fyr på. Nå står ruinene der som et minnesmerke over de omkomne og den grusomhet som ble vist.

Den 10. Juni 1944 var en helt vanlig lørdag i den lille byen Oradour-sur-Glane i regionen Liomousin vest i Frankrike. Været var fint og mange av byens innbyggere var utendørs. Også flere av bøndene i området hadde tatt turen inn til byen for å selge eller bytte varer og høre siste nytt
Frankrike var okkupert av tyskerne, men folket ante nå et lite håp etter at de allierte styrkene hadde gått i land i Normandie noen dager tidligere.

Oradour var en forholdsvis moderne by, med blant annet sporvei

Oradour var en forholdsvis moderne by, med blant annet sporvei

Litt lengre sør var et kompani fra Waffen SS på vei for å stoppe den allierte fremgangen. Den franske motstandsbevegelsen var aktiv i dette området, og skapte mye bry for de tyske styrkene. Når lederen for de tyske troppene SS-Sturmbannführer Adolf Diekmann fikk høre at en SS-offiser var tatt til fange av motstandsbevegelsen bestemte han seg for å statuere et eksempel. Dette skulle være hevn for motstandsbevegelsens aktivitet og kidnappingen av SS-offiseren. De tyske styrkene omringet byen og samlet sammen alle innbyggerne og andre som tilfeldigvis befant seg der på byens torg. Alle måtte vise legitimasjon og kvinner og barn ble ført til kirken. Mennene ble ført til seks låver og skur, der maskingeværene ventet. Etter å ha meiet ned alle menn ble de strødd høy over og dynket med bensin. Så gikk soldatene videre til kirken der det ble satt inn en brannbombe. Når den gikk av prøvde noen å flykte, men ble skutt ned av soldatene som ventet utenfor. 350 kvinner og barn endte sine liv inne i denne kirken. Kun en dame, den 47 år gamle Marguerite Rouffanche klarte å komme seg unna og gjemte seg i et kratt. Hennes vitnesbyrd ble viktig for å få klarhet i hva som skjedde. Totalt var det 30 personer som klarte å unnslippe massakren. De fleste rømte når de så tyskerne komme, mens andre gjemte seg i utkanten av byen.

Kirken, der 350 kvinner og barn ble drept

Kirken, der 350 kvinner og barn ble drept

Etter å ha drept innbyggerne ble byen plyndret og satt fyr på. Øyenvitner kunne fortelle at brannen var synlig på lang avstand. Man hørte også musikk og skråling fra de tyske soldatene som hadde plyndret byens vinhandel. Morgenen etter hadde tyskerne begravd en del av de døde i massegraver, men det var likevel et grufullt syn som møtte de første som kom inn i byen utpå dagen den 11. Juni. Forkullede kropper, noen tydelig sammeklynget i skrekk. Små barnelik i mødrenes armer er andre beskrivelser fra de første øyenvitnene. Identifisering var nærmest umulig, og bare 52 av de 642 drepte ble sikkert identifisert. Kroppene ble begravd på byens kirkegård som ligger helt øverst i byen.

Kirkegården der de drepte ble begravet er fortsatt i bruk

Kirkegården der de drepte ble begravet er fortsatt i bruk

Den brutale massakren vakte også oppsikt i den tyske militære ledelsen, og de ansvarlige offiserer fikk reprimander for å ha gått langt ut over sine fullmakter. Mange av dem som deltok fikk også strenge straffer i rettsoppgjørene etter krigen. En sersjant ble dømt til døden, og flere andre ble dømt til langvarig tvangsarbeid. Den siste dommen ble avsagt i 1983. Obersturmführer Heinz Barth hadde søkt tilflukt i Øst-tyskland, men ble oppdaget i 1981 og dømt til livsvarig fengsel i 1983. SS-Sturmbannführer Adolf Diekmann som var øverste ansvarlig falt i kamp ved Normandie den 29. Juni 1944.

Hvorfor nettopp Oradour-sur-Glane ble valgt er det ulike oppfatninger av. At det var rettet mot motstandsbevegelsen er det liten tvil om, men deres aktivitet var større i andre omkringliggende byer. SS-troppene hadde som hovedoppgave å spore opp og utslette disse grupperingene. Flere byer ble invadert og både medlemmer av motstandsbevegelsen og uskyldige sivile fikk føle tyskernes vrede. Represalier mot sivilbefolkningen ble gjerne brukt når man ikke klarte å spore opp medlemmene av motstandsbevegelsen.

Flere gjenstander som lå igjen i byen eter massakren ble samlet sammen og er utstilt i minnesenteret

Flere gjenstander som lå igjen i byen eter massakren ble samlet sammen og er utstilt i minnesenteret

Den tidligere nevnte SS-offiseren som var tatt til fange var imidlertid i den nærliggende byen Oradour-sur-Vayres. Muligens hadde Diekmann forvekslet disse to byene. En annen teori er at byen ble valgt på grunn av sin beliggenhet og oppbygning, slik at det var lett å omringe byen og isolere befolkningen.

Vegetasjonen tar stadig større grep, men sårene etter massakren vil aldri gro

Vegetasjonen tar stadig større grep, men sårene etter massakren vil aldri gro

De overlevende ble innkvartert i midlertidige brakker i utkanten av byen, og etter krigen var det ingen som orket tanken på å gå inn i ruinene og bygge opp igjen byen. Det ble derfor bestemt å bygge opp en ny by ved siden av den ødelagte. Ruinene av den ødelagte byen skulle få stå i fred i respekt for de drepte og som et minnesmerke for den brutalitet som man ikke skulle tro at mennesker var i stand til å utføre. Det var en spesiell stemning i den nybygde byen. Alle innbyggerne hadde mistet store deler av sin familie, og sorgen var til å ta og føle på. I mange år ble barnedåp, bryllup og andre store anledninger markert i stillhet, og fargerike klær var et sjeldent syn. Etter hvert som nye folk flyttet til og nye generasjoner kom til ble stemningen litt lettere, men fortsatt er det en spesiell ro over byen.

Ved kirken i den nye byen er det også et minnesmerke over dem som falt i strid under første verdenskrig. Byen ble hardt rammet også den gang

Ved kirken i den nye byen er det også et minnesmerke over dem som falt i strid under første verdenskrig. Byen ble hardt rammet også den gang

Utover 80-tallet ble det økt interesse for byen og den historie. Nye generasjoner skulle lære om krigens grusomheter, og behovet for tilrettelagt informasjon var økende. Idéen og et minnesenter ble lansert, og i 1999 ble Village Martyr åpnet av President Jaques Chirac. Senteret utgjør inngangen til den ødelagte byen og inneholder en utstilling som forteller om massakren og historien rundt. Det er skaffet til veie bilder av svært mange av de 642 ofrene, og disse blir vist på en storskjerm mens navn og alder blir lest opp. Ved kirkegården øverst i byen er et underjordisk bygg med flere utstillingsmontre som inneholder gjenstander og eiendeler som ble plukket opp fra ruinene i tiden etter massakren. Det gir et sterkt inntrykk å gå rundt blant disse ruinene og samtidig bli vist bilder av ofrene og deres personlige eiendeler.

Bildespillet der navn og alder til alle de drepte blir lest opp gir et mektig inntrykk

Bildespillet der navn og alder til alle de drepte blir lest opp gir et mektig inntrykk