Velg en side

Denne uka var det fem år siden jeg ankom Albir i bobil. Et opphold som var tenkt å vare et par uker skulle vise seg å bli langvarig.

Når jeg solgte leiligheten på Hvaler våren 2015 visste jeg lite om hva fremtiden ville bringe. Jeg kjøpte bobil, og så for meg et liv på hjul. Men hvilken vei hjulene skulle trille var langt fra fastlagt. Etter å ha kjørt halve Norge rundt etter innfalsmetoden gjennom sommeren ble kursen satt sørover en sen septemberdag. Målet var Spania, men jeg tok meg god tid på turen dit. Turen gikk gjennom Danmark og Tyskland, en svipptur innom Tsjekkia, over Alpene via både Østerrike og Sveits til Italia. Videre vestover via Monaco, Frankrike og Andorra, før jeg ankom Spania litt uti november.

Et lite søskenbarntreff i Barcelona høsten 2015.

Planen var å ta det med ro nedover kysten. Se meg om og finne fine plasser å tilbring litt tid på. Første stopp var litt utenfor Girona der jeg lå et par uker på en koselig campingplass, men i et stille og kjedelig område. Rastløsheten tok overhånd, og turen gikk videre via Barcelona og Valencia. Jeg visste at det var mange nordmenn som overvintret i bobil i Spania, og spurte på en Facebookgruppe for bobilfolk om hvor disse holdt til. Jeg fikk raskt svar fra noen om at det var mange norske på Camping La Colina i Albir. Dette navnet hadde jeg hørt før, fra en bobilist jeg møtte ved Kristiansund om sommeren. OK, da fikk jeg dra dit og se hva dette var.

Overraskelsen var stor når jeg ankom La Colina. De campingplassene jeg hadde vært innom til nå hadde knapt vært halvfulle, men her var det fullt. Manuel, som hadde vakt i resepsjonen sa at de hadde bare en ledig plass nå, og der skulle det komme folk om et par dager. Men jeg kunne jo få stå der til de kom. Jeg slo til, og tenkte at det fikk holde. Jeg hadde tross alt planer om å bevege meg lengre sørover, og finne en plass rundt Malaga-området for resten av vinteren.

Jeg fikk mange nye venner på La Colina, og vi hadde mange artige sammenkomster.

Det viste seg at de som hadde bestilt kunne få en annen plass som plutselig hadde blitt ledig, så da kunne jeg få være litt lengre. Jeg tenkte først et par uker. Så ble det forlenget til jul, og etter hvert som jeg fant meg til rette og fikk flere venner ble avreisen utsatt gang på gang. Det endte med at jeg ble værende til over påske. Noen av mine venner hadde bestemt seg for å bytte bobil i campingvogn og ha fast plass på La Colina. Dette fristet meg også, og jeg hadde sett meg ut en fin plass ved siden av mine venner. Denne plassen var opptatt, men en god plass skulle jeg få uansett lovte vertinnen Laura. Jeg hadde ikke helt bestemt meg, og det var jo litt dumt å selge bobilen etter bare ett år. Jeg hadde sett for meg tre år for å kjøre rundt og se meg om. Derfor bestilte jeg ikke noe, men sa vi fikk holde kontakten når jeg hadde tatt avgjørelsen.

Jeg tok den store runden rundt den Iberiske halvøy. Her på Europas sør-vestligste punkt. Sagres i Portugal.

Nå fortsatte turen slik jeg opprinnelig hadde tenkt. Videre nedover kysten, og innom flere steder jeg hadde hørt om. Videre inn i Portugal og opp langs kysten der. Jeg ble etter hvert klar på at det var Albir og La Colina som skulle være mitt vinterkvarter. Når jeg var godt oppe i Tyskland fikk jeg telefon fra Laura på La Colina om at plassen ved siden av mine venner hadde blitt ledig, og at jeg kunne få den. Avgjørelsen ble tatt i løpet av sekunder. – Jeg kommer 1. september med campingvogn sa jeg.

Bobil ble byttet i Campingvogn, og sommeren 2016 ble tilbrakt ved barndomshjemmet, som nå er revet.

Vel tilbake i Norge startet prosessen med å selge bobilen. Det var mange interesserte kjøpere, men ingen som ikke hadde noe de ville bytte inn eller selge først. Jeg var rundt og så på flere vogner, og hos Hagen Bil på Gjøvik fant jeg en vogn som var slik jeg ønsket. Ikke nok med det, de ville ta bobilen i innbytte også. Vi ble enige om pris og tid for overtakelse, slik at jeg fikk ta en siste rundtur med bobilen før jeg leverte den fra meg. Etter å ha gjort denne turen var jeg ganske klar på at jeg hadde gjort det riktige. Å farte rundt alene i bobil ble for ensomt. Jeg lengtet allerede tilbake til La Colina og fellesskapet vi hadde der.

På vei til Spania. Ekspresstur med overnatting på en rasteplass i Frankrike.

Etter å ha tilbrakt sommermånedene ved barndomshjemmet på Selsverket ble turen satt mot Spania igjen i slutten av august. Nå var savnet etter Spania stort, og fra jeg kjørte av ferga i Kiel tok det bare to døgn før jeg var parkert på plass 30 på La Colina. Fortelt ble innkjøpt og jeg fikk meg et veldig greit bosted der. Fikk flere nye venner, og begynte å føle meg hjemme. Med egen personbil ble det også mange turer rundt i distriktet, og jeg fant mange fine steder å oppsøke. Vinteren ble til vår, og etter et avbrekk med bobiltur i USA i mai ble våren til sommer før jeg satte kursen nordover.

Å farte rundt i området mad Cabriolet var herlig, og jeg fikk oppleve snødekte topper en gang også.

Den neste vinteren ble oppholdet enda lengre. Jeg dro nedover igjen i august, og bortsett fra noen korte turer med fly var jeg ikke tilbake i Norge igjen før vi bladde kalenderen over til juli. Nå hadde tanken om et mere permanent opphold vokst seg større, og da en kamerat ønsket å kjøpe campingvogna mi var det på tide å gå videre til neste kapittel i livet. Jeg dro nedover igjen i slutten av august, tømte campingvogna og flyttet inn i andre etasje i huset til en av de som jobbet på campingen. En stor villa sentralt i Albir med fine utearealer og svømmebaseng. Etter tre år som campingturist var det godt å komme inn i hus igjen. Et skikkelig bad og kjøkken var det jeg hadde savnet mest denne tiden.

Etter tre år som campingturist var det helt greit å flytte inn her.

Å flytte i leilighet betydde også at jeg ikke lengre hadde den tette kontakten med andre som jeg hadde på campingen. Jeg var derfor klar over at jeg måtte bygge meg et nytt nettverk. Jeg møtte flere fastboende nordmenn, deriblant redaktøren for magasinet Din Reportasje som ikke bare ga meg noen skriveoppdrag, men også introduserte meg for mange som etter hvert har blitt gode venner. Jeg ble stadig mer sikker på at jeg hadde tatt et riktig valg, og satte i gang prosessen med å formelt melde flytting. En omstendelig prosess, som jeg nå heldigvis har fått det meste på plass med.

Å sitte på takterrassen en varm sommerkveld og se fullmånen stige opp fra havet er en drøm som har blitt virkelighet.

I fjor høst fant jeg også et nytt bosted, bare tre kilometer fra huset i Albir, men med en fantastisk utsikt og naturen rett utenfor døra. At det var nesten halv pris gjorde heller ikke noe. Når koronaen gjorde sitt inntog i vår med påfølgende portforbud og strenge restriksjoner var det veldig godt å bo her. Her kunne man faktisk lure seg ut en liten tur uten å risikere å bli bøtelagt av en streng politimann. Og nå når det er krav om munnbind også utendørs går det greit å bevege seg rundt uten her oppe. Jeg møter svært sjelden andre når jeg er ute og går tur.

Jeg føler abolutt jeg har havnet “in the right area”

Det har vært fem år med mange opplevelser siden jeg valgte å bryte opp fra en trygg tilværelse på Hvaler og reise ut på oppdagelsesferd. Selv om det etter hvert ble mindre reising har jeg opplevd mye. Fått mange gode venner, og er på vei til å skape meg et nytt liv her under palmene. Selv om jeg savner Norge med slekt og venner, føler jeg meg absolutt hjemme her nå. Når det en gang blir normale tider er de bare noen få timers flytur unna. Enn så lenge får jeg holde meg her, og holde kontakt på andre måter. Så får vi se hva de neste fem årene bringer. Jeg tror ikke det skal bli trist og kjedelig da heller.

 

Forrige innlegg