Velg en side
Leiebil – Dyrt og risikabelt?

Leiebil – Dyrt og risikabelt?

Det går mange skrekkhistorier om leiebil i Spania. Her får du noen tips om hvordan du kan unngå de største fellene og dekke ditt behov for bil på en rimelig måte.

Tekst og foto: Olav Barhaugen

Enten man bor her fast eller i perioder er man i mange tilfeller avhengig av bil. Mange velger å kjøpe sin egen bil, men leiebil kan i mange tilfeller være både rimeligere og bedre.
Jeg har nå i over ett år leid bil. Det har for meg vært en fleksibel og rimelig måte å dekke mitt bilbehov på. Selvfølgelig har det ikke vært uten noen utfordringer, men det er slik man lærer av. En lærdom jeg nå vil dele med mine lesere. Mine erfaringer er for leie fra flyplassen i Alicante, men gjelder forsåvidt over hele landet.

De fleste av oss kommer med fly, og da er det mest naturlig å leie bil på flyplassen. Det er også der det største tilbudet er, og utenom høysesong (sommerferie, jul og påske) er det overskudd på biler og lavere priser. For meg som har flere turer til Norge i løpet av året er det også meget praktisk å kunne levere leiebilen når jeg drar, og ta ut en ny når jeg er tilbake. Noen utleiere holder til utenfor flyplassen, men har tilbringertjeneste slik at de kjører deg frem og tilbake med skyttelbuss, eller kommer til flyplassen med leiebilen din.

skyttelbuss leiebil

Selskapene som holder til utenfor flyplassen har som regel skyttelbusser som går fra nedre plan på flyplassen.

Det er mange måter å søke opp en leiebil på. Alle bilutleiere har sine egne nettsider, men det er den dyreste måten å leie bil på. Det beste er å bruke en søketjeneste som sammenligner priser fra ulike utleiere og tilbyr lave priser. Det er mange eksempler på slike. Rentalcars.com er nok den største, men jeg har som regel endt opp med doyouspain.com. De har oftest de beste prisene, men det kan lønne seg å sjekke flere alternativer.

Nettstedet doyouspain.com har vist seg å være den billigste søkesiden for leiebil.

Bilene leies normalt ut med basis forsikring. Det vil si at du er ansvarlig for skader på bilen bare inntil et visst beløp. Utleieren vil da reservere et beløp på kredittkortet ditt som en garanti for dette. Dette beløpet varierer ut fra biltype, men er normalt fra 800 til 1500 Euro. Beløpet blir ikke trukket fra kortet ditt, men kun blokkert. Det lønner seg likevel å ha et kort med høy nok kredittgrense slik at dette ikke tar hele kreditten din. Når bilen leveres tilbake sjekkes den for skader, og hvis alt er i orden blir blokkeringen opphevet. Normalt skjer dette med en gang, men hos enkelte selskaper kan det ta noen dager.

Mange selskaper vil prøve å selge deg ekstra forsikring, slik at du slipper å reservere dette beløpet. En slik forsikring koster ofte mye mer enn hva leieprisen er, men du slipper ytterligere kostnad og problemer om uhellet skulle være ute. Men selv om du ikke tar denne tilleggsforsikringen er bilen fremdeles forsikret uansett hva personalet bak skranken sier. Mange er veldig pågående for å selge denne forsikringen, eller å tilby deg oppgradering til dyrere biltype. Hold deg hard, og stå på ditt. Begynner du å tvile har de deg på kroken. Du risikerer aldri å bli krevd for mer enn det beløpet som er reservert, unntatt hvis du har vært svært uaktsom. For eksempel ved promillekjøring. Det blir på samme måte som egenandel på forsikringen til din egen bil. Mange reiseforsikringer har dekning for skade på leiebil, så om du skulle være uheldig vil de kunne dekke tapet ditt. Min mening er derfor at en tilleggsforsikring er en unødvendig tilleggskostnad. Men det er en del ting du må passe på når du leier uten slik forsikring.

leiebil

Det lønner seg å kjøre bilen ut fra der den står parkert, slik at du får bedre plass til å sjekke den for skader.

Når du henter leiebilen er det meget viktig at du sjekker bilen grundig for skader. Det kan være vanskelig når bilen står trangt parkert i et parkeringshus, så det beste er å kjøre bilen til et sted i parkeringshuset der du kan sjekke den bedre. Vanligvis er eksisterende skader markert på et skjema, så sjekk nøye at alt er markert, og ta et bilde hvis du er i tvil. Sjekk også at reservehjul og verktøy er på plass. Om noe er feil, ta kontakt med utleierens personale før du forlater området.

En slik skade nede på støtfangeren kan være vanskelig å få øye på.

Når du leverer bilen må du sørge for at bilen blir kontrollert og godkjent av utleieren. Noen selskaper, deriblant Goldcar er lite villige til å gjøre dette. Da kan du risikere å bli belastet for en skade du ikke har sett, eller at de rett og slett prøver seg på å påstå at du har påført bilen en skade. Velg derfor selskaper som sjekker bilen og godkjenner den ved levering. Selskaper jeg har god erfaring med i så måte er Record Go og Firefly (på flyplassen) og OK Cars (utenfor flyplassen)

Sjekk også hjulene for skader.

En annen ting du skal være obs på er drivstoff. Du kan som regel velge full/full eller full/tom. På full/tom betaler du for drivstoff og et servicegebyr når du henter bilen. En tank drivstoff koster på en småbil rundt 60 Euro, og servicegebyret er gjerne rundt 30. Leverer du bilen igjen med full tank får du refundert all drivstoffkostnad, halv tank – halv refusjon osv. Men servicegebyret må du uansett betale. Leier du full/full slipper du dette, men leieprisen i seg selv er som regel høyere (tilsvarende servicegebyret). Prisen de opererer med for drivstoff er også høy, gjerne over 2 euro pr liter. Det er derfor et vurderingsspørsmål. Personlig har jeg tatt full/tom, men fylt opp tanken igjen og dermed fått full refusjon. Men det er viktig å fylle opp nær flyplassen, slik at tankmåleren står på maks. Noen selskaper krever også kvittering på at du har fylt drivstoff maks 10 km fra flyplassen.

Uteleierens folk er nøye og effektive når de sjekker bilen ved levering. Er alt OK får du kvittering, hvis ikke viser de deg skaden og forteller hva du må betale.

Totalt fra september 2018 til september 2019 har jeg hatt leiebil i 316 dager, fordelt på 19 omganger. Det har kostet meg totalt 1107,- Euro. Det gir en snitt døgnpris på 3,5 Euro. Lavest døgnpris har faktisk vært helt nede i 32 cent. Jeg har stort sett leid Fiat 500, som er ett av de rimeligste alternativene. En meget grei bil for to personer. Ved behov har jeg tatt ut større bil, og kostet også på meg et par uker med cabriolet.

lasterom VW caddy

En stor fordel med leiebil er at man kan velge biltype etter behov. For eksempel en med stort lasterom i tilfelle man ska hente en pall med magasiner.

Jeg har heller ikke unngått å bli krevd for skader. En gang er jeg ganske sikker på at det ikke var noen skade, men andre gangen var det min egen feil at jeg ikke hadde sjekket godt nok. Så skaden når jeg parkerte hjemme, men da var det for sent. Har jeg kjørt utenfor porten er det mitt ansvar. Men med dekning for leiebilskade i reiseforsikringen var ikke det noe problem. Greit oppgjør og pengene på konto på noen dager.

En av de få negative tingene ved å leie bil er at det ofte er lang kø for å få hentet bilen.

Konklusjonen må bli at leiebil er et rimelig og fleksibelt bilhold. Man slipper å tenke på vedlikehold, EU-kontroll og ikke minst parkering eller transport til og fra flyplassen. For de som er her bare deler av året vil det kanskje koste bare 4-500 Euro. Høyeste priser er jul/påske og juli/august. Jeg vil nok fortsette med leiebil en stund også nå etter jeg har blitt fastboende, men det blir jo et lite sjansespill når jeg ikke lengre har en reiseforsikring som dekker eventuelle skader.

 

 

Get your kicks – on Route 66

Get your kicks – on Route 66

I dag har vi vært på historisk grunn. Vi kjørte den gamle Route 66 fra Ash Fork til Kingman, en strekning på 111 miles som en gang var hovedveien mellom øst og vest i USA.

Route 66 ble grunnlagt i 1926. Den begynte i Chicago, Illinois, gikk gjennom Missouri, Kansas, Oklahoma, Texas, New Mexico, Arizona og California frem til Los Angeles, hvor den sluttet. Veien hadde opprinnelig en samlet lengde på 3.939 km. Langs veien blomstret det opp flere små steder der folk levde av å tilby varer og tjenester til de reisende. Butikker, restauranter, moteller, bensinstasjoner og verksteder dukket opp på løpende bånd.

utover på 60-tallet startet byggingen av det nye motorveinettet i USA, Interstate Highways. Veien ble rettet ut og lagt utenom tettstedene. Noen steder benyttet man samme trasé som den gamle Route 66, men for det meste ble det bygd helt nytt. Den siste byen som fikk lagt veien utenom seg var Williams, der vi lå i natt. En liten by som bærer tydelig preg av sin Route 66 historie. Souvenirbutikker og lignende krydde det av, og mange hadde en gammel bil stående utenfor som blikkfang.

Mange av veiene ble overlatt til lokale myndigheter eller private. Noe er forfalt, men andre strekninger er vedlikeholdt. Det antas at 3/4 av den opprinnelige Route 66 fortsatt eksisterer, dog med varierende kvalitet. En av de mest autentiske strekningene er den vi kjørte i dag. Den første byen vi kom til, Seligman, er tydelig basert på den økende turismen langs ruten. All slags staffasje er stilt ut, og her finner vi også den berømte Roadkill Cafe. Vi stoppet ikke og fotograferte her, men skled sakte gjennom byen og samlet inntrykk. De beste bildene lagrer man nemlig i hodet og ikke på en minnebrikke.

Derimot stoppet vi ved en nedlagt bensinstasjon lengre vest. Der var det mye rart å se, og jeg deler noen bilder med dere.

En hotrod pickup var det første blikkfanget

Sheriffen har parkert for godt

Big mistake – many make – rely on horn – instead of brake

Verksted med kranbil

En gammel Ford har rullet sine siste meter

Bar inne i butikken, med Elvis på jukeboxen

 

En helt vanlig onsdagskveld i Halden

En helt vanlig onsdagskveld i Halden

haldenamcar-2

Halden er blant annet kjent for sitt store Amcar-miljø. Hver onsdagskveld gjennom sommeren samles det en stor del av byens amerikanske biler på Fiskebrygga i Halden sentrum.

Jeg har hørt om dette treffet i mange år, men har aldri somlet meg til å ta turen til Halden en slik onsdagskveld. Nå som jeg er farende fant passet det godt å ta en stopp i grensebyen, og se hva dette dreide seg om. Jeg fikk nesten sjokk når jeg så hvor mange biler som var til stede. Jeg hadde forventet meg en 20-30 biler på torget, men både torget og tilhørende områder var fullt av biler. I tillegg var det mange som kjørte rundt i gatene. At det var innpå 200 biler er jeg sikker på. Jeg spurte en av vaktene om det var noe spesielt i kveld siden det var så mange biler. Nei, det er omtrent slik det pleier å være var svaret jeg fikk. Jeg spurte så om det var mange tilreisende, om det kom biler fra hele Østfold. Nei, de aller fleste er Halden-biler svarte han. Det er rett og slett imponerende at det er så mange som stiller opp på et slik arrangement.

haldenamcar-1

Det var også imponerende å se hvilken standard bilene holdt. Svært mange var det jeg vil kalle strøkne (og jeg legger lista høyt for å bruke den betegnelsen) Men det var også en del biler i andre enden av skalaen. Godt brukte biler som ledet tankene hen på det svenske raggarmiljøet. Alt i alt var det mye fin bil å se, og en fin stemning i byen. Mange hadde kledd seg opp i typiske 50/60-talls klær og frisyrer. Her gikk man tydeligvis inn for å kjøre stilen fullt ut. Mange av antrekkene var sikkert kjøpt hos Fønix på andre sida av gata. Der er butikken full av nostalgiske klær, sko og andre artikler.

Jeg tok mange bilder, og her er et lite utvalg. Har du litt interesse for Amerikanske biler og kultur vil jeg sterkt anbefale at du legger turen innom Halden en Onsdagskveld mellom Mai og September.

haldenamcar-4

haldenamcar-3

haldenamcar-7

haldenamcar-6

haldenamcar-5

haldenamcar-9

haldenamcar-8

haldenamcar-14

haldenamcar-12

haldenamcar-11

haldenamcar-10

 

Tilbake til naturen

Tilbake til naturen

Ivanssons-13

I Värmlands dype skoger, ikke langt fra grensen til Norge ligger en bilskrot som det knapt finnes maken til i hele Europa.

Jeg hørte om denne for mange år siden, og har lenge tenkt at jeg skulle ta en tur. Til tross for at det er bare et par timers biltur herfra skulle det gå helt til nå i høst før jeg tok turen. Etter å ha svingt av E-18 i Tøcksfors var det et par mil på stadig dårligere vei før jeg nådde frem. Underveis hadde jeg flere ganger lurt på om jeg var på rett vei, men nå var all tvil borte. Langs veikanten sto det rustne biler i lange rekker, og foran meg lå et stort jorde med nærmere 100 biler.

Ivanssons Bilskrot
Det var på begynnelsen av 50-tallet brødrene Rune og Tore Ivansson etablerte sitt bilverksted her, og utvidet snart virksomheten til å omfatte kjøp og salg av biler og bildeler. På den tiden var velstanden stor i Sverige, og stadig flere så seg i stand til å kjøpe egen bil. I løpet av 2 tiår ble bilparken i Sverige nær tidoblet. Datidens biler var ikke av så god kvalitet som vi i dag liker å tro. Mange hadde store rustskader etter få år, og motorene holdt sjelden 100.000 km. Sverige innførte også tidlig obligatorisk bilkontroll. Velstående svensker valgte da ofte å skrote bilen og kjøpe ny hvis den ikke passerte Bilprovningens kontroll. Brødrene kjøpte også mange skadete biler fra forsikringsselskap.

Ivanssons-20
I Norge var økonomien trangere og bilene dyrere. Derfor måtte bilene holdes lengre i drift, og da var behovet for deler stort. Med sin beliggenhet like ved den norske grensen var brødrene Ivansson et naturlig reisemål for nordmenn på jakt etter bildeler. Ivansson trålet hele Värmland og nærliggende områder på jakt etter kasserte biler som de dro hjem til Båstnäs. Der ble de plassert rundt på eiendommen og solgt hele eller i deler. Det går mange historier om hvordan mange på kreativt vis kom seg forbi den lille tollstasjonen mellom Aremark og Ørje. Mange demonterte bilene og tok de over i deler, mens de dristigste tok med seg skilter fra en norsk bil. Disse ble skrudd på bilen de kjøpte hos Ivansson, og kjørt over grensen. Svært ofte gikk det bra.

Ivanssons-27

Det var en spesiell stemning å gå inn mellom de rustne og mosegrodde bilene. Brorparten var fra 50- og 60-tallet, og dermed biler som fortsatt var vanlig langs veien når jeg vokste opp. Nå er det sjelden du ser en Volvo PV eller Amazon, tidlig Ford Taunus og Cortina, Saab totakter eller folkevognbuss langs veien. Her sto de på rekke og rad. Noen var ribbet og mosegrodd, andre var røde av rust. I den lave høstsolen var det et fabelaktig fargespill, og kameraet ble flittig brukt.

 

Ivanssons-26
Skroten ble lagt ned på 80-tallet, og brødrene har for lengst flyttet fra stedet. Husene står tomme, og det som en gang var butikk og kontor har fått dører og vinduer spikret igjen. Mange har i årenes løp brutt seg inn for å se og rote i delene som ligger der. Derfor har eierne hengt opp et skilt som advarer mot at det er satt opp feller, og at du kan bli skadet eller drept om du tar deg inn. For å understreke alvoret har de til slutt skrevet: ”Remember, in this place no one can hear you scream”

Ivanssons-1
Innover i skogen åpenbarer det seg ennå flere biler. Ofte er det stablet to og tre i høyden. Mange av dem er så angrepet av rust at den underste bilen har bukket under av vekten den bærer på taket. Den gamle verkstedbygningen står også og forfaller, med en gammel kranbil utenfor. Det er åpenbart at brødrene har hatt et system i lagringen sin, for det er ofte biler av samme modell som er lagret sammen.

Ivanssons-17
Noe som forundrer meg der jeg rusler rundt er hvor hele de fleste bilene er, Kun et fåtall har større skader. Det tyder på at de aller fleste har kommet hit på egne hjul. Det beviser at velstanden var høy i Sverige på 60-tallet. Samtidig gikk utviklingen av bilene så raskt at en bil var umoderne og lite attraktive etter få år. Det faktum at mange komplette biler forsvant over grensa til Norge gir også en pekepinn på forskjellene mellom disse to nabolandene. Nå har situasjonen snudd. For meg som ferdes mye i grensetraktene ser jeg nå en betydelig høyere standard på bilparken på den norske siden av grensa.

Ivanssons-29
Det er anslagsvis 1000 biler som står på den store eiendommen, og det er delte meninger om hva som er deres fremtid. At det er en utfordring for miljøet er opplagt. Sakte men sikkert forvitrer bilene. Lakken tæres bort, rusten vaskes av regnet og føres ned i grunnen. Plast og andre materialer har lang nedbrytningstid. En total renovering av området vil være meget krevende. En ting er å fjerne alle bilene, men man må også bytte ut flere tusen kubikkmeter masse. Tatt i betraktning at bilene har stått der i 30 til 60 år har nok det meste av oljer og væsker for lengst lekket ut og forsvunnet ned i grunnen og spredd seg over store områder. Slik sett har kanskje den mest kritiske forurensingen skjedd, og er ikke mulig å rense uansett.

Ivanssons-23
Mange mener at den kulturhistoriske verdien er langt større enn miljøpåvirkningen. En slik samling av biler i denne tilstanden er unik. Folk fra hele verden kommer hit for å se. Mange er genuint bilinteresserte, andre er fotografer som finner mange spennende motiver. For Tøcksfors kommune som ellers er mest kjent for sin grensehandel er ”skrotturismen” en viktig aktivitet. Det er en jevn strøm av tilreisende gjennom hele året. Selv når jeg var på besøk en fuktig høstdag var det rundt 10 personer som gikk omkring på området. Som bilinteressert har jeg vært på en mengde museum og sett sjeldne og skinnende biler, noe som i og for seg er svært interessant. Men den stemningen jeg opplevde her denne dagen har satt sine spor. Selv nå noen måneder tenker jeg ofte tilbake på denne opplevelsen og tar nok snart en tur igjen.

Ivanssons-24
Om det var at de fleste bilene var typiske hverdagsbiler, slike som sjelden blir tatt vare på, var nok en viktig faktor. En annen unik ting var å se hvordan de døde bilene og den levende naturen kjempet mot hverandre. Ett sted vokste et tre opp gjennom et tomt motorrom og løftet panseret. Et annet sted vokste et tre opp gjennom gulvet og bøyde seg rundt rattet før det fant veien ut sidevinduet. I mange av bilene lå det fortsatt ting som minnet om tiden de var i bruk. Tomflasker med falmede etiketter i bagasjerommet i en raggarbil, og en dukke som et barn hadde glemt igjen i ei gammel folkevogn. Inntrykkene var mange

Ivanssons-22
Et besøk på denne bilskroten er absolutt å anbefale, enten du er bilinteressert eller ei. Fargespillet i rust og mose kan ikke gjengis på noe bilde. Stemningen på området må bare oppleves. Det jobbes med å frede området som kulturminne, mens miljøvernere helst vil ha området ryddet. Hva som skjer er uvisst, men enn så lenge består skroten. Som et monument over bilismens fremgang og den friheten som bilen ga folket på 50- og 60-tallet. Samtidig er den et symbol på at i kampen mot det menneskeskapte er naturen overlegen. Det er nå 30 år siden naturen begynte å ta tilbake området. Det er tydelig hvem som har overtaket, og om 30 nye år er kanskje bilene bare som noen mosegrodde tuer bortover i skogen. Sakte men sikkert går området tilbake til naturen. En fascinerende opplevelse vil det uansett være for besøkende i tiden fremover.

Ivanssons-21

Ivanssons-25

Ivanssons-18

Ivanssons-16

Ivanssons-15

Ivanssons-2

 

Rudskogen Motorfestival

Rudskogen Motorfestival

Historisk

Jeg er på mange bilutstillinger og treff i løpet av et år, og det er bestandig moro å gå rundt og se på fine biler. Men det er ikke til å komme fra at det blir et par elementer som mangler, nemlig lyd og bevegelse. Derfor var det ekstra moro å komme til Rudskogen siste helga i august.

Det er imponerende å både se og høre når 25 sykler legger i vei i NM i roadracing

Det er imponerende å både se og høre når 25 sykler legger i vei i NM i roadracing

Rudskogen Motorpark er Norges nasjonalanlegg for motorsport, og arena for mange ulike grener innen motorsport. I august hvert år arrangerer de Rudskogen Motorfestival, der de viser bredden av aktiviteter på banen. Kjøretøyer på både to og fire hjul boltrer seg på og rundt banen, og ofte skjer det noe i luften også. Årets festival bød på mange godbiter for oss som liker biler med noen år på baken. Her kunne vi blant annet se på rundt 50 biler som kjempet om NM-poeng i historisk racing, og et knippe eksklusive biler med historie fra det klassiske Le Mans løpet.

Historisk racing

Holm Jacob Matheson tar ledelsen i sin Ford Escort. Skandinavias mestvinnende løpsbil.

Holm Jacob Matheson tar ledelsen i sin Ford Escort. Skandinavias mestvinnende løpsbil med til nå 132 seire og 249 pallplasser.

Historisk Racing er en av de største og mest populære klassene innen norsk asfaltracing. Internasjonalt har FIA (Det internasjonale Bilsportsforbund) tatt vare på denne tiden ved å gjenskape reglementet slik det var. Målet er med andre ord at bilene skal gå like fort, se og høres ut som de gjorde den gangen og ikke minst være like varierte som det de var. Historisk favner mange morsomme biler; fra Camaro og Mustang, via Lotus, Porsche og Alfa Romeo til Mini Cooper og NSU TT.

Hans P. Havdal i sin Porsche Speedster jakter på Birger Patrick Knutsen i Hillmann Imp. Ketil S. Thorbjørnsen i Fiat Abarth kommer bak.

Hans P. Havdal i sin Porsche Speedster jakter på Birger Patrick Knutsen i Hillmann Imp. Ketil S. Thorbjørnsen i Fiat Abarth kommer bak.

Ketil S. Thorbjørnsen i Abarth og Heidi Akre i NSU TT. Tore Lysebo bakerst med sin gule Abarth

Ketil S. Thorbjørnsen i Abarth og Heidi Akre i NSU TT. Tore Lysebo bakerst med sin gule Abarth

Bilene deles inn i grupper basert på produksjonsår. I Norge er de fleste bilen i periode F (1961-65) og periode G (1966-71) Videre skilles det på motorvolum over og under 1300 ccm. I den minste gruppen finner vi biler som Mini Cooper, NSU, Hillmann Imp og Fiat Abarth. De med større motorer kjører gjerne Ford Escort, Porsche, Lotus og BMW.

Le Mans kavalkade

Tipo154

Maserati Tipo 154 ble bygd i kun ett eksemplar. Den krasjet under trening til Le Mans i 1965, og føreren , Lucky Casner omkom. Bilen på bildet er en replica, bygd etter de originale spesifikasjonene,

Et av motorsportens mest tradisjonsrike arrangementer er 24-timers løpet på Le Mans. Med unntak av krigsårene og et par andre år har dette løpet vært arrangert hvert år siden 1923. På Rudskogen var det samlet en rekke biler med mer eller mindre tilknytning til Le Mans. Blant annet en Ford GT-40, bilen som gjorde slutt på Ferraris dominans i midten av 60-årene. 4 år på rad fra 1966 til -69 var det en GT40 som tok seieren i dette klassiske løpet. En annen godbit var en Alfa Romeo TZ fra 1964 som faktisk deltok i Le Mans dette året. Dette var nok den mest verdifulle bilen som var på Rudskogen denne helga. Videre kunne vi se en Maserati Tipo 154, også fra 1964, en Ferrari 250 fra 1959 og flere klassiske sportsbiler.

Denne Alfa Romeo TZ deltok på Le Mans i 1964. Befinner seg nå i Sverige

Denne Alfa Romeo TZ deltok på Le Mans i 1964. Befinner seg nå i Sverige

Som på Le Mans i slutten av 60-årene. Ford GT 40 setter sluttstrek for Ferraris dominans

Som på Le Mans i slutten av 60-årene. Ford GT 40 setter sluttstrek for Ferraris dominans

Ronnie Petersons bil

Ronnie Petersons March 721X som han kjørte i 1972-sesongen i Formel 1

Ronnie Petersons March 721X som han kjørte i 1972-sesongen i Formel 1

En av de mest kjente Formel 1-førerne gjennom tidene er svenske Ronnie Peterson, selv om han aldri oppnådde å bli verdensmester ble han regnet som en av de beste førerne gjennom 70-tallet. Peterson omkom etter en tragisk ulykke på Monza-banen i Italia høsten 1978. En av bilene han brukte i 1972-sesongen eies nå av Magnus Ahlqvist fra Småland. Magnus har restaurert bilen til originalstand og kjører noen løp med den. Nå hadde han tatt turen til Rudskogen og tok oss for noen minutter tilbake til de glade og ville 70-årene. Både lørdag og søndag kjørte han på banen sammen med de andre klassiske bilene, og det var en mektig opplevelse å se og høre. Magnus driver firmaet Motorima, og har spesialisert seg på restaurering og gjenoppbygging av klassiske biler. Flere av bilene som var på Rudskogen denne helgen var enten bygd eller restaurert av Motorima.

42 år siden debuten i Formel 1 var det fortsatt både fart og lyd i Marchen.

42 år siden debuten i Formel 1 var det fortsatt både fart og lyd i Marchen.

 NM i Roadracing

Ole Bjørn Plassen (også kalt førsteplassen) kjørte inn til NM-tittel i Superbike.

Ole Bjørn Plassen (også kalt førsteplassen) kjørte inn til NM-tittel i Superbike.

Det var også motorsykler i sving på Rudskogen denne helga. Norgesmesterskapet i Roadracing ble avviklet, og for en som er mest vant til kjøretøyer på 4 hjul var det imponerende å se hvordan disse førerne føk rundt banen. Med tider fullt på høyde med de raskeste på 4 hjul raste de rundt og lå nesten på siden gjennom svingene. Med en snitthastighet på nær 140 km/t går det unna på den drøyt 3 km lange banen med 11 svinger.

Drifting

Drifting er spektakulært å se på. Mye lyd og røyk, og to biler som kjører tett på hverandre.

Drifting er spektakulært å se på. Mye lyd og røyk, og to biler som kjører tett på hverandre.

En motorsportgren som har blitt svært populær de siste årene er drifting. Sporten har sin opprinnelse fra Japan og handler om å kjøre med mer eller mindre konstant skrens, og kome seg rundt banen både raskt og mest mulig spektakulært. Drifting ble introdusert i Norge på starten av 2000-talet, og det har siden 2006 vært kjørt konkurranser i regi av Norges Bilsportforbund. Flere av landets beste utøvere var til stede på Rudskogen og presenterte både seg selv og sporten

Flyoppvisning

Et Harvard T6-G fra Kjeller. Flytypen var i bruk fra andre verdenskrig og til helt ut på 70-tallet

Et Harvard T6-G fra Kjeller. Flytypen var i bruk fra andre verdenskrig og til helt ut på 70-tallet

Vi fikk også anledning til å strekke på nakken. Flere fly fra flyklubben på Kjeller tok turen til Rudskogen i løpet av dagen, og underholdt oss med spenstig akrobatikk og lave overflygninger.

 

Norges første Formel 1 fører?

18 år gamle Dennis Olsen kan bli den første nordmann i Formel 1

18 år gamle Dennis Olsen kan bli den første nordmann i Formel 1

Dennis Olsen fra Våler har kjørt gocart siden han var 6 år, og hatt stor suksess med det. Nå har han tatt steget over i større kjøretøy, og kjører for tiden i Formel Renault 2.0. Han var til stede på Rudskogen og kjørte oppvisning med en bil i 3,5-liters klassen som han håper å få kjøre i neste sesong. Det er klassen under Formel 1, og gjør Dennis det godt der kan han bli den første nordmannen i verdens mest prestisjefylte løpsserie.

Våt bane og lånt bil så ikke ut til å legge noen demper på farten til Dennis Olsen

Våt bane og lånt bil så ikke ut til å legge noen demper på farten til Dennis Olsen

 

Åpent depot

En Ferrari 250 er det ikke hver dag man møter på i Norge.

En Ferrari 250 er det ikke hver dag man møter på i Norge.

Ikke bare fikk vi se bilene i aksjon på banen, men vi kunne gå rundt i depotet og se nærmere på bilene, og snakke med eiere, fører og mekanikere (som ofte var en og samme person). Det var meget interessant å få studere detaljene på bilene, og snakke med folk som kunne fortelle litt om dem.

Alfa Romeo TZ (Tubolare Zagato) Løpsbil med rørramme og karosseri fra Zagato. Løpshistorie fra Le Mans og Nurburgring

Alfa Romeo TZ (Tubolare Zagato) Løpsbil med rørramme og karosseri fra Zagato. Løpshistorie fra Le Mans og Nurburgring

Maserati Tipo 154. Replika av bilen som Lloyd "Lucky" Casner krasjet og mistet livet i under trening til Le Mans i 1965

Maserati Tipo 154. Replika av bilen som Lloyd “Lucky” Casner krasjet og mistet livet i under trening til Le Mans i 1965. Bygd av Magnus Ahlqvist (til høyre) i firmaet Motorima Coachbuilding.

Jan Robert Sørensen er fra Rakkestad, og hadde ikke lang vei å kjøre med sin Alfa ROmeo Junior Zagato. Nr 528 av 1108 biler bygd.

Jan Robert Sørensen er fra Rakkestad, og hadde ikke lang vei å kjøre med sin Alfa ROmeo Junior Zagato. Nr 528 av 1108 biler bygd.

Ferrari 330 Testarossa. Også en replika bygd av svenske Motorima.

Ferrari 330 Testarossa. Også en replika bygd av svenske Motorima.

Detalj av Ronnie Petersons March, men Alfa Romeo TZ i bakgrunnen

Detalj av Ronnie Petersons March, men Alfa Romeo TZ i bakgrunnen