Velg en side
Fem år i Spania

Fem år i Spania

Denne uka var det fem år siden jeg ankom Albir i bobil. Et opphold som var tenkt å vare et par uker skulle vise seg å bli langvarig.

Når jeg solgte leiligheten på Hvaler våren 2015 visste jeg lite om hva fremtiden ville bringe. Jeg kjøpte bobil, og så for meg et liv på hjul. Men hvilken vei hjulene skulle trille var langt fra fastlagt. Etter å ha kjørt halve Norge rundt etter innfalsmetoden gjennom sommeren ble kursen satt sørover en sen septemberdag. Målet var Spania, men jeg tok meg god tid på turen dit. Turen gikk gjennom Danmark og Tyskland, en svipptur innom Tsjekkia, over Alpene via både Østerrike og Sveits til Italia. Videre vestover via Monaco, Frankrike og Andorra, før jeg ankom Spania litt uti november.

Et lite søskenbarntreff i Barcelona høsten 2015.

Planen var å ta det med ro nedover kysten. Se meg om og finne fine plasser å tilbring litt tid på. Første stopp var litt utenfor Girona der jeg lå et par uker på en koselig campingplass, men i et stille og kjedelig område. Rastløsheten tok overhånd, og turen gikk videre via Barcelona og Valencia. Jeg visste at det var mange nordmenn som overvintret i bobil i Spania, og spurte på en Facebookgruppe for bobilfolk om hvor disse holdt til. Jeg fikk raskt svar fra noen om at det var mange norske på Camping La Colina i Albir. Dette navnet hadde jeg hørt før, fra en bobilist jeg møtte ved Kristiansund om sommeren. OK, da fikk jeg dra dit og se hva dette var.

Overraskelsen var stor når jeg ankom La Colina. De campingplassene jeg hadde vært innom til nå hadde knapt vært halvfulle, men her var det fullt. Manuel, som hadde vakt i resepsjonen sa at de hadde bare en ledig plass nå, og der skulle det komme folk om et par dager. Men jeg kunne jo få stå der til de kom. Jeg slo til, og tenkte at det fikk holde. Jeg hadde tross alt planer om å bevege meg lengre sørover, og finne en plass rundt Malaga-området for resten av vinteren.

Jeg fikk mange nye venner på La Colina, og vi hadde mange artige sammenkomster.

Det viste seg at de som hadde bestilt kunne få en annen plass som plutselig hadde blitt ledig, så da kunne jeg få være litt lengre. Jeg tenkte først et par uker. Så ble det forlenget til jul, og etter hvert som jeg fant meg til rette og fikk flere venner ble avreisen utsatt gang på gang. Det endte med at jeg ble værende til over påske. Noen av mine venner hadde bestemt seg for å bytte bobil i campingvogn og ha fast plass på La Colina. Dette fristet meg også, og jeg hadde sett meg ut en fin plass ved siden av mine venner. Denne plassen var opptatt, men en god plass skulle jeg få uansett lovte vertinnen Laura. Jeg hadde ikke helt bestemt meg, og det var jo litt dumt å selge bobilen etter bare ett år. Jeg hadde sett for meg tre år for å kjøre rundt og se meg om. Derfor bestilte jeg ikke noe, men sa vi fikk holde kontakten når jeg hadde tatt avgjørelsen.

Jeg tok den store runden rundt den Iberiske halvøy. Her på Europas sør-vestligste punkt. Sagres i Portugal.

Nå fortsatte turen slik jeg opprinnelig hadde tenkt. Videre nedover kysten, og innom flere steder jeg hadde hørt om. Videre inn i Portugal og opp langs kysten der. Jeg ble etter hvert klar på at det var Albir og La Colina som skulle være mitt vinterkvarter. Når jeg var godt oppe i Tyskland fikk jeg telefon fra Laura på La Colina om at plassen ved siden av mine venner hadde blitt ledig, og at jeg kunne få den. Avgjørelsen ble tatt i løpet av sekunder. – Jeg kommer 1. september med campingvogn sa jeg.

Bobil ble byttet i Campingvogn, og sommeren 2016 ble tilbrakt ved barndomshjemmet, som nå er revet.

Vel tilbake i Norge startet prosessen med å selge bobilen. Det var mange interesserte kjøpere, men ingen som ikke hadde noe de ville bytte inn eller selge først. Jeg var rundt og så på flere vogner, og hos Hagen Bil på Gjøvik fant jeg en vogn som var slik jeg ønsket. Ikke nok med det, de ville ta bobilen i innbytte også. Vi ble enige om pris og tid for overtakelse, slik at jeg fikk ta en siste rundtur med bobilen før jeg leverte den fra meg. Etter å ha gjort denne turen var jeg ganske klar på at jeg hadde gjort det riktige. Å farte rundt alene i bobil ble for ensomt. Jeg lengtet allerede tilbake til La Colina og fellesskapet vi hadde der.

På vei til Spania. Ekspresstur med overnatting på en rasteplass i Frankrike.

Etter å ha tilbrakt sommermånedene ved barndomshjemmet på Selsverket ble turen satt mot Spania igjen i slutten av august. Nå var savnet etter Spania stort, og fra jeg kjørte av ferga i Kiel tok det bare to døgn før jeg var parkert på plass 30 på La Colina. Fortelt ble innkjøpt og jeg fikk meg et veldig greit bosted der. Fikk flere nye venner, og begynte å føle meg hjemme. Med egen personbil ble det også mange turer rundt i distriktet, og jeg fant mange fine steder å oppsøke. Vinteren ble til vår, og etter et avbrekk med bobiltur i USA i mai ble våren til sommer før jeg satte kursen nordover.

Å farte rundt i området mad Cabriolet var herlig, og jeg fikk oppleve snødekte topper en gang også.

Den neste vinteren ble oppholdet enda lengre. Jeg dro nedover igjen i august, og bortsett fra noen korte turer med fly var jeg ikke tilbake i Norge igjen før vi bladde kalenderen over til juli. Nå hadde tanken om et mere permanent opphold vokst seg større, og da en kamerat ønsket å kjøpe campingvogna mi var det på tide å gå videre til neste kapittel i livet. Jeg dro nedover igjen i slutten av august, tømte campingvogna og flyttet inn i andre etasje i huset til en av de som jobbet på campingen. En stor villa sentralt i Albir med fine utearealer og svømmebaseng. Etter tre år som campingturist var det godt å komme inn i hus igjen. Et skikkelig bad og kjøkken var det jeg hadde savnet mest denne tiden.

Etter tre år som campingturist var det helt greit å flytte inn her.

Å flytte i leilighet betydde også at jeg ikke lengre hadde den tette kontakten med andre som jeg hadde på campingen. Jeg var derfor klar over at jeg måtte bygge meg et nytt nettverk. Jeg møtte flere fastboende nordmenn, deriblant redaktøren for magasinet Din Reportasje som ikke bare ga meg noen skriveoppdrag, men også introduserte meg for mange som etter hvert har blitt gode venner. Jeg ble stadig mer sikker på at jeg hadde tatt et riktig valg, og satte i gang prosessen med å formelt melde flytting. En omstendelig prosess, som jeg nå heldigvis har fått det meste på plass med.

Å sitte på takterrassen en varm sommerkveld og se fullmånen stige opp fra havet er en drøm som har blitt virkelighet.

I fjor høst fant jeg også et nytt bosted, bare tre kilometer fra huset i Albir, men med en fantastisk utsikt og naturen rett utenfor døra. At det var nesten halv pris gjorde heller ikke noe. Når koronaen gjorde sitt inntog i vår med påfølgende portforbud og strenge restriksjoner var det veldig godt å bo her. Her kunne man faktisk lure seg ut en liten tur uten å risikere å bli bøtelagt av en streng politimann. Og nå når det er krav om munnbind også utendørs går det greit å bevege seg rundt uten her oppe. Jeg møter svært sjelden andre når jeg er ute og går tur.

Jeg føler abolutt jeg har havnet “in the right area”

Det har vært fem år med mange opplevelser siden jeg valgte å bryte opp fra en trygg tilværelse på Hvaler og reise ut på oppdagelsesferd. Selv om det etter hvert ble mindre reising har jeg opplevd mye. Fått mange gode venner, og er på vei til å skape meg et nytt liv her under palmene. Selv om jeg savner Norge med slekt og venner, føler jeg meg absolutt hjemme her nå. Når det en gang blir normale tider er de bare noen få timers flytur unna. Enn så lenge får jeg holde meg her, og holde kontakt på andre måter. Så får vi se hva de neste fem årene bringer. Jeg tror ikke det skal bli trist og kjedelig da heller.

 

Fra glede til bekymring

Fra glede til bekymring

Denne uken har vi fått litt mere frihet her i Spania, men gleden over friheten gikk fort over til bekymring om fremtiden.

Det har nå gått to måneder siden det meste av Spania stoppet opp, og vi ble i praksis satt i husarrest. For to uker siden kunne vi få lov til å gå en liten tur i nærområdet, og denne uken har vi kunnet bevege oss forholdsvis fritt. En del butikker og serveringssteder har også fått åpne, med visse begrensinger. Barer og restauranter med uteservering kan bruke 50% av kapasiteten utendørs, med minst to meters avstand mellom bordene.

Det var veldig hyggelig å endelig kunne ta et glass øl i godt selskap.

Det var hyggelig å kjøre gjennom Albir og Alfaz på mandag formiddag. Endelig var det litt folk å se langs gatene, og det var allerede en del folk å se på de serveringsstedene som hadde åpnet. Jeg anslår at en tredjedel av dem som hadde mulighet til det åpnet mandag. Jeg hadde avtalt å møte en venninne, og på stedet vi valgte var det helt fullt, så vi måtte vente på ledig bord. Før vi fikk sette oss ble bord og stoler grundig rengjort, så her var smittevern i fokus. Det var en herlig følelse å endelig kunne møtes over et glass øl og en matbit. Rundt oss gikk praten livlig, og det var tydelig at mange satte pris på å igjen kunne gå ut.

Kun to av uterestaurantene ved strandpromenaden i Albir har åpnet. og det er ingen trengsel.

Utover i uka har jeg vært litt omkring i distriktet, og det jeg har sett har gjort meg bekymret. Allerede tirsdag var det merkbart mindre folk å se, både gatelangs og på serveringsstedene. Selv med redusert kapasitet var det mange ledige bord å se. I Altea var det bare et fåtall av stedene langs strandpromenaden som hadde åpent. I Benidorm var det enda roligere. Jeg kjørte gjennom det engelske kvarteret, som normalt syder av liv nærmest døgnet rundt. På den kilometerlange gaten var det kun tre serveringssteder som hadde åpent, og der var det heller ikke på langt nær fullt.

Ingen turister i Guadelest, og slik blir det nok en stund.

Jeg kjørte også en tur opp til Guadelest, et svært populært turistmål med over 2 millioner besøkende hvert år. Der var det helt dødt. Kun et par butikker så ut til å ha åpne dører, og parkeringsplassen var nesten tom. På veien nedover igjen til Collosa d’en Sarrià, en strekning på litt over en mil, møtte jeg kun to biler. Det hyggelige var at naturen så mye friskere ut. Grønt, fint og rent. Mindre aktivitet gir mindre forurensing, noe som man ser er merkbart over hele verden. Aldri så galt at det ikke er godt for noe, men ingen kan leve av bare frisk luft og vakker natur.

Mange ledige bord også på Tutti Quanti, en av de mest populære uteserveringene i Albir.

Jeg valgte å ta lunsjen min på Tutti Quanti, en av favorittene i Albir. På den store terrassen var det fjernet flere bord for å oppnå de foreskrevne to meters avstand. Likevel var over halvparten av bordene ledig. Normalt er det fire-fem servitører der, men nå var det bare en. De fleste som jobber der er nepalske jenter som møter oss med et hyggelig smil. Nå var et eventuelt smil skjult av en ansiktsmaske, og de brune øynene som tittet på meg over masken hadde ikke den samme gløden som før. Bekymringene overskygget nok gleden av å kunne være på jobb igjen.

Maten var god, men det var et måltid med bismak.

Det var hverken duk eller pynt på bordet, og menykartet var erstattet av et papirark som ble kastet etter bruk. Her skulle det ikke kunne spres smitte, noe som er vel og bra. Men samtidig var kosen ved å gå på restaurant borte. Mange av gjestene satt med munnbind, noen hadde også hansker. Det samme med folk som gikk forbi på gaten. Jeg synes også folk går med mer tunge skritt om dagen, det er ikke den samme energien som jeg er vant til å se hos spanjolene. Mange har nok tunge dager, og flere har vært uten jobb og inntekt i to måneder nå.

Det blir nok en god stund til denne stranda fylles med folk.

Turisme er en viktig næring her i området, både direkte og indirekte. Mange utlendinger bor her deler av året, men de fleste av dem har nå dratt tilbake til sine hjemland. Når de kan komme tilbake er usikkert. De mest optimistiske sier Juni/Juli, de mest pessimistiske sier neste år. Men det er heller ikke sikkert alle vil komme tilbake selv om de kan heller. Frykten for viruset sitter sterkt i mange, og ikke uten grunn. Men skal vi virkelig være nødt til å leve i denne frykten fremover? Selv om dette viruset blir borte, eller vi får medisiner og vaksiner, vil det sikkert komme nye.

Vi kan glede oss over ren luft og friske farger, men det gir ikke mat på bordet.

Jeg frykter at det vi ser nå er den nye virkeligheten. Skal munnbind, hansker og antibac være med oss i årene som kommer? Vil folk reise mindre? Hvor mange av de 3,8 millioner arbeidsledige spanjolene vil komme i jobb igjen? Enn så lenge velger jeg å være optimist, men det spørs hvor lenge det varer. Det Spania som jeg har blitt så glad i og gjort til mitt nye hjemland er ikke til å kjenne igjen. De kommende uker og måneder vil gi oss svaret, men jeg er ganske sikker på at om denne situasjonen varer lenge vil det bli vanskelig å få landet på fote igjen. Det er ihvertfall viktig at vi utlendinger som bor her benytter oss av de tilbud som er, og dermed hjelper til å få hjulene i gang igjen. En måte å hjelpe på er å støtte dugnaden vi i magasinet Din Reportasje har dratt i gang. Du kan lese mer om den her:
https://dinreportasje.es/dugnaddinreportasje/

 

Endelig, ut på tur igjen

Endelig, ut på tur igjen

Etter sju uker med portforbud ser vi nå en nedgang i coronasmitten. Like gledelig er nyheten om at vi igjen kan få komme ut i det fri igjen. Riktignok med visse begrensinger.

Når beskjeden om unntakstilstand og portforbud kom i midten av mars hadde jeg problemer med å ta det innover meg. Dette var så fjernt fra vår vante virkelighet, og noe jeg bare hadde hørt eldre folk fortelle om fra krigens dager. Nå sto verden i en ny krig, denne gang mot en usynlig men minst like farlig fiende.

De fleste av oss har merket lite av denne krigen. Vi hadde jo portforbud og kom oss ikke ut. Det eneste var en tur på butikken, og det var der situasjonen gikk opp for meg. Utdeling av plasthansker og antibac, og folk med ansiktsmasker over alt gjorde at jeg følte meg hensatt til en dårlig skrekkfilm. Men bortsett fra dette var det portforbudet som hadde størst innvirkning på meg. Å ikke kunne gå fritt omkring var uvant, men det skulle jo bare være for to uker ble det sagt, og det skulle jeg da klare.

Er det noe rart man savner å kunne gå tur i slike omgivelser?

Etter som ukene gikk og unntakstilstanden ble forlenget gang på gang, ble situasjonen mer og mer plagsom. Jeg prøvde å trøste meg med at jeg tross alt var heldig. Bodde i en romslig leilighet med både hage og privat terrasse å boltre meg på. Hvordan en familie i en trang leilighet uten utearealer hadde det kan jeg vanskelig forestille meg. Men vi er jo alle oss selv nærmest, og etter hvert ble savnet av å komme ut og gå sterkere og sterkere. Det føltes også litt urettferdig, siden jeg bor i en urbanisasjon med bare rundt 200 hus, der de fleste er ferieboliger. Nå står mange tomme, og sjansen for å komme så tett på noen at det utgjør en smittefare er mikroskopisk. Det er mere frykten for at politiet skal gi meg bot som holder meg innenfor porten.

Herlig å kunne kjenne på skogens lukter og solens varme.

Det eneste jeg føler meg trygg til er å gå til containeren med søppel, og jeg må innrømme at jeg sjelden venter til posen er full. Dermed har jeg fått en luftetur på et par hundre meter annenhver dag. Men det er jo lite for en som pleier å runde de daglig anbefalte 10.000 skritt. Jeg kompenserte litt med å gå flere turer opp og ned fra takterrassen, men savnet etter å komme seg ut i skog og mark ble bare sterkere og sterkere. Gleden var derfor stor når det begynte å komme meldinger om lettelser i portforbudet. Det var sprikende nyheter, ikke minst på sosiale medier der mange hadde hørt rykter og lest litt i spanske medier med varierende kvalitet på oversettelser. Men før helga fikk vi de endelige reglene. For min del innebærer det en tur pr dag, innen en radius på én kilometer fra hjemme. Dette kan skje mellom klokka 6 og 10 om morgenen, eller mellom klokka 20 og 23 på kvelden. I går kveld ble turskoene plukket frem fra sin dvale i skohylla, og fikk tørket av seg støvet. I morgen skulle de endelig få komme ut på tur igjen.

En vakker soloppgang etter årets første tropenatt.

I dag tidlig var jeg våken litt over klokka 6, og med en kopp nytraktet kaffe gikk jeg opp på takterrassen for å nyte soloppgangen. Så fort sola hadde begynt å få tak knyttet jeg på meg skoene og låste opp porten. Jeg har en liten rundtur jeg har pleid å gå, og etter en sjekk på kartet kunne jeg fastslå at den var innenfor den lovlige avstanden fra hjemme. Nødvendig legitimasjon lå klart i lomma, så endelig var det klart for den første gåturen i frihet på sju uker.

Nydelige blomster i nabolaget.

Jeg har heldigvis bare et lite stykke langs gata før jeg er ute i appelsinlundene som omkranser området her. Følelsen av å endelig ha noe annet enn asfalt under skoene var herlig, og føttene gikk lett bortover stien. Selv om vi hadde hatt årets første tropenatt var det fortsatt kjølig i skyggene, men der det var litt åpent kjente jeg en varm vind mot kroppen. Fuglene kvitret og blomstene var i ferd med å åpne seg. Det var som om hele naturen våknet til liv. Plutselig pilte en hare over veien, noe jeg aldri har sett her før. Det er tydelig at denne rolige perioden har hatt innvirkning på dyrelivet også.

Disse syntes nok også det var moro å se folk igjen, så de ønsket velkommen med kraftige kykkeliky.

Jeg tror jeg aldri har satt så stor pris på en gåtur som i dag. Det å kunne gå en tur hvor og når man vil er jo noe man har sett på som en selvfølge. Disse ukene har vist at man ikke kan gjøre det. Det er med friheten som med mye annet. Man vet ikke hvor viktig det er før man har mistet det. Nå er det bare å håpe at ting normaliserer seg, og at vi snart kan leve noenlunde slik vi gjorde før. Selv om jeg har savnet mine gåturer, er det nok det sosiale livet jeg savner mest. Å kunne gå ut og nyte et måltid eller noe godt å drikke sammen med gode venner, eller bare sitte på en fortauscafé og se på folk som passerer forbi. Om alt går som det skal vil vi nok snart kunne gjøre det også, men vi må være forberedt på at ikke alt blir som før. I mellomtiden nyter jeg solen, og ser frem til i morgen tidlig, da skal jeg på tur igjen.

En annerledes vår.

En annerledes vår.

For 50 dager siden bladde vi kalenderen over fra februar til vårmåneden mars. Lite visste vi da at dette skulle bli en vår vi sikkert aldri vil glemme.

Betraktninger etter fem ukers “husarrest”.

Vinteren var forholdsvis mild i Spania i år. Selv i januar og februar som normalt er de kaldeste månedene var det sjelden vi så temperaturer under 10 grader. Allerede i begynnelsen av februar var det så varmt at vi kunne ta frem shorts og t-skjorte. Mange fant også veien til strendene.

Når vi gikk inn i mars hadde det begynt å komme nyheter om et farlig virus. Jeg tok ikke noe særlig notis av dette, og tenkte at dette var bare enda en influensaomgang som vi har hatt flere av de siste årene. Svineinfluensa, fugleinfluensa og gud vet hva de het alle sammen. Det hadde vært mye skriverier og skremselshistorier, men få hadde blitt alvorlig syke. Det ville nok gå over denne gangen også. En avis meldte om at 56 personer var smittet av dette corona-viruset i Spania. Ikke noe skremmende tall i et land med nesten 50 millioner innbyggere. Vi hadde også sett i nyhetene om mange syke og døde i Kina, men det er jo på andre siden av kloden og ikke noe å bry seg om. Trodde vi.

Februar var mild og fin, og det blomstret godt i marka.

Dagene gikk, og livet var som normalt. Jeg hadde begynt å glede meg til å få besøk av min bror, som skulle komme mot slutten av måneden. Når vi begynte på den andre uka i mars hadde de første meldingene om alvorlig sykdom kommet, og norske myndigheter hadde satt i verk tiltak mot smittespredning. Blant annet at folk som hadde vært utenlands måtte i karantene når de kom tilbake. Her i Spania var det ikke gjort så mye ennå, men det hadde kommet meldinger om at mange var syke. Spesielt i Madrid-området hadde det begynt å fylles opp på sykehusene og de første dødsfallene var også registrert.

På grunn av usikkerheten og karantenebestemmelsene i Norge valgte min bror å avlyse sitt besøk, noe som viste seg å være smart. Denne uka gikk det opp for mange at dette var en langt alvorligere situasjon enn vi hadde sett for oss for et par uker siden. Utover uka kom det meldinger om at flyselskaper innstilte flyvninger, hotellene begynte å få avbestillinger og mange nordmenn begynte å snakke om å dra hjem. Nyhetene handlet mer og mer om coronaviruset, og mot slutten av uka kunne vi lese at antall døde hadde passert 100.

Uterestauranter med tomme bord og stoler. Hvor lenge blir de stående slik?

Fredag kom meldingen om at alle restauranter og barer skulle stenges fra midnatt. Jeg valgte da å ta en tur ut og spise, for nå ville det gå et par uker før det var mulig igjen. Det var lite folk ute den kvelden, og serveringsdamen var tydelig bekymret for hva som ville skje. Hun visste bare at fra i morgen ville hun og hennes kolleger stå uten jobb og inntekt. Noe som ville være ille nok for et par uker, men hun fryktet det skulle ta lengre tid. Nå vet vi at hun fikk rett i det, og jeg lurer på hvordan hun og de andre hyggelige restaurantarbeiderne har det nå.

Rødt flagg og politiets sperrebånd møtte dem som hadde tenkt seg på stranden lørdag 14. mars.

Lørdag var jeg en tur i byen, og der så jeg politiet gikk og satte opp sperrebånd mot stranda. Det var nå først jeg virkelig skjønte at dette var en alvorlig situasjon. Denne helga fikk vi også beskjed om at Spania ville erklære unntakstilstand, noe som hadde skjedd kun en gang tidligere siden Franco-regimet. Alle butikker unntatt matbutikker, apotek og enkelte spesielle forretninger skulle stenges. Alle arrangementer ble avlyst og folk skulle få gå ut kun for å gjøre nødvendige innkjøp. Nå hadde frykten nådd store deler av befolkningen, og mange var redd for at butikkene skulle gå tom for varer. Det gjorde de også til en viss grad, på grunn av folks hamstring. Heldigvis har forsyningskjeden fungert, og butikkene ble raskt fylt opp igjen.

Utover i den tredje mars-uka begynte vi å merke hvordan tiltakene ble håndhevet. Politiet patruljerte i gatene og stoppet både gående og kjørende for å sjekke at de var ute i lovlig ærende. De som ikke hadde noen gyldig grunn ble bøtelagt. Her var det ikke noe kjære mor. Utenfor butikkene sto det folk og passet på at det ikke var for mange inne om gangen, og vi fikk utlevert plasthansker. Det var også satt opp sperringer foran ferskvarediskene, og alle bakervarer var nå innpakket i plast. Mange hadde også begynt å gå med munnbind. Dette var slik vi tidligere bare hadde sett på film, men nå var det vår virkelighet.

De førte dagene var det hamstring, og slik så det ut på Mercadona på ettermiddagen 14. mars.

Det var litt uklart hva disse nye reglene innebar, spesielt for oss som ikke behersker språket så godt. De ulike norske og engelske avisene skrev noe, og på sosiale medier var det mye usikkerhet. Etter hvert ble det klart for alle at friheten nå var betydelig innskrenket. Vi skal holde oss hjemme, enten innendørs eller i privat hage. Vi har kun lov til å gå ut i helt nødvendige ærender som å kjøpe mat og medisiner. Man skal også handle for flere dager om gangen, for å begrense antall handleturer til et minimum. De som har hund kan få lov til å lufte den, men bare i nærheten av boligen. 50 til 100 meter er nevnt som akseptabel avstand. Man har kun lov til å være to personer i en bil hvis det er strengt nødvendig, som å kjøre noen til lege eller lignende. Passasjeren skal da sitte i baksetet på motsatt side av sjåføren. Det samme i taxi.

Benzen står bare og støver ned i dagen. Aldri har en bensintank vart så lenge.

Mot sutten av måneden kom det stadig flere skremmende rapporter fra sykehusene. De var overfylte, og det ble noen dager meldt om opp mot tusen døde. Flere land stengte grensene og de fleste utlendinger som har vinteropphold her i Spania satte kursen hjem. Vi fikk også beskjed om at unntakstilstanden ville bli forlenget til over påske. Dette var forståelig siden påsken er en spesiell høytid her i Spania med mange opptog og arrangementer som medfører stor smittefare. Nå skulle også flere virksomheter stenges ned i to uker. Fabrikker, byggeplasser og andre virksomheter ble stengt. Spania sto på det nærmeste stille.

Det har vært mange gråværsdager de siste ukene.

Det virket også som at værgudene hadde slått seg sammen med viruset. Det har vært mye gråvær, regn og sur vind. På mine snart fem år i Spania har jeg ikke opplevd så mange sammenhengende gråværsdager som denne våren. Det gjorde jo ikke hjemmetilværelsen noe særlig bedre. Heldigvis har jeg litt å drive med, så dagene går jo på et vis, men jeg savner å komme meg ut. Normalt går jeg opp mot ei mil hver dag, men nå tør jeg knapt nok å gå utenfor porten i frykt for å bli bøtelagt. Jeg bor i et lite byggefelt, og med skog og appelsinlunder rett bak huset. Vi har søppelcontainer hundre meter nede i gata, og noen ganger har jeg gått en liten tur i skogen samtidig som jeg har kastet søppel. En dag jeg var på tur dit kom Guardia Civil kjørende ut fra appelsinlundene når jeg var nesten nede ved containeren. De stoppet og rygget mot meg. Da løftet jeg opp søppelposen og pekte på containeren. De nikket og ga tommel opp. Hadde jeg vært ute ett minutt tidligere hadde jeg møtt dem i appelsinlunden, og da hadde de nok ikke vært like blide.

De hundre meterne ned til søppelcontaineren er det lengste jeg får lov å gå.

Når vi bladde over til April hadde det vært en skremmende utvikling av Coronaviruset i Spania. Vi hadde over 100.000 bekreftede smittetilfeller og antall døde passerte 10.000. I påskeuken kom også beskjeden om at en nær slektning i Norge hadde tapt kampen mot viruset. Tragisk nok smittet etter et besøk her i Spania. Man får en ekstra nærhet til denne sykdommen når det rammer ens egne. Heldigvis er ikke noen andre i nær familie eller omgangskrets rammet av det foreløpig, og jeg håper det går bra i tiden fremover også.

På butikken står det en vekter og passer på at alle holder avstand og bruker plasthansker. Betjeningen bruker munnbind, og har en glassvegg mellom seg og kundene.

Påska kom og gikk, heldigvis med noen fine dager. Jeg er så heldig å ha en stor takterrasse, der jeg nyter solen og koser meg. Jeg fikk også tatt i bruk grillen og hadde egentlig en fin påske i eget selskap. Jeg er jo heldigvis godt vant med å være alene, men savner kontakten med andre mennesker. Jeg snakker jo en del med han som bor i den andre delen av huset her, men andre mennesker har jeg ikke møtt nå på fem uker. Jeg hadde håpet på en lettelse i portforbudet nå etter påske, men det ble ikke noe av. Nå er det bestemt at det skal gjelde frem til 11. mai. Det skal muligens bli lov for barn å gå ut i følge med en voksen, men heller ikke det er bekreftet. Vi får jo håpe det for barnas skyld. Jeg kjenner jo på hva dette gjør med meg som tross alt har god plass og en hage å gå i. Men for en familie med små barn å være inne i en trang blokkleilighet flere uker i strekk må være umenneskelig.

Det skal bli godt å kunne få gå tur i dette vakre området igjen.

Hva som skjer etter 11. mai er ikke godt å vite. Mest trolig vil mange av tiltakene bli videreført, men om smittetallene fortsetter å gå ned kan det nok gradvis lettes på noe. For egen del er det portforbudet som plager meg mest. Behovet for en frisør var også sterkt, siden jeg ikke har klipt meg siden rett på nyåret. Det lot seg imidlertid løse ved at nettbutikkene er åpne. Gleden var stor når postmannen kom med min nyinnkjøpte hårklipper. Det var imidlertid ikke så enkelt å klippe seg selv, så etter noen mislykkede forsøk på å beholde en viss hårlengde på toppen ble det en skikkelig sommersveis. Vi får trøste oss med at det vokser fort ut igjen.

Etter å ha fått gro fritt i over tre måneder var det på tide å få bort noe hår.

Det som er sikkert er at det vil ta tid før det spanske samfunnet kommer seg på fote igjen. Landet har bare såvidt kommet seg etter finanskrisen i 2008, og nå kom dette. En undersøkelse viser at over halvparten av spanjolene er redde for å miste jobben. Her langs kysten er reiselivet viktig, og er den bransjen som vil få den største utfordringen. Normalt er påsken starten på sommersesongen, men nå er alt stengt. I Benidorm meldes det om at flere hoteller ikke vil åpne igjen før til neste påske. Forhåpentligvis vil det bli litt aktivitet i August når spanjolene har sommerferie, men har ikke folk jobb har de heller ikke råd til å feriere. De mest optimistiske tror at det kan åpnes opp for utenlandske turister tidlig på høsten, men heller ikke det er sikkert.

Jeg har heldigvis en takterrasse jeg kan sitte på, og en hage å bevege meg fritt rundt i. Det er et privilegium i disse tider.

Det er ingen tvil om at det blir store forandringer i tiden som kommer. Det vil nok bli vanskelige tider for mange. Her i området er reiseliv en viktig næring, og mange vil stå uten jobb i lang tid fremover. Her er det ikke de samme gode støtteordninger med dagpenger som i Norge, og mange har heller ikke hatt ordnede arbeidsforhold. Uten jobb er det ingen inntekt, og når folk ikke har tak over hodet og mat på bordet kan tilværelsen bli brutal. Samtidig er spanjolene et raust folkeslag som har stått i kriser før. Det så vi senest etter flomkatastrofene som var sist høst. Man hjelper hverandre og gir en hjelpende hånd selv om man har mer enn nok med sine egne problemer.

Det skal bli herlig å komme ut på tur igjen. Gjerne en morgentur til fyret.

Forhåpentligvis er pandemien på retur snart, så man kan endre fokus fra smittebekjempelse til å få samfunnet i gang igjen. Noen bransjer vil nok være i tilnærmet full drift om kort tid, men andre vil trenge drahjelp. Jeg skal ihvertfall gjøre mitt for at hjulene skal begynne å rulle. Så er det bare å håpe at viruset svekkes og de strenge tiltakene oppheves. Jeg har mange norske venner som pleier å tilbringe vinteren her, og jeg håper jeg får se dem igjen utpå høsten. Nå den 20. april meldes det om de laveste dødstallene pr døgn siden 22. mars. Men over 20.000 har mistet livet, og over 200.000 er registrert smittet. Men bar de som er blitt alvorlig syke blir testet, så det anslås at flere millioner er smittet, og at det vil bygge immunitet. På onsdag skal det komme vedtak om hvilke tiltak som blir videreført, men det ligger i kortene at unntakstilstanden med portforbud vil vare frem til og med 9. mai. Muligens skal små barn få lov å komme ut i følge med en voksen. Hvis situasjonen tilsier det ser man for seg at tiltakene vil lettes utover mot slutten av mai. Det er bare å holde ut. Vi er ferdige med fem uker i isolasjon, og skal nok klare tre til. Men da håper og tror jeg at vi kan få slippe ut. Og kanskje få ta en tur på restaurant og treffe folk igjen utover sommeren.

Til slutt vil jeg dele med dere en liten film som jeg filmet på bilturen hjem fra butikken påskeaften.

 

 

Leiebil – Dyrt og risikabelt?

Leiebil – Dyrt og risikabelt?

Det går mange skrekkhistorier om leiebil i Spania. Her får du noen tips om hvordan du kan unngå de største fellene og dekke ditt behov for bil på en rimelig måte.

Tekst og foto: Olav Barhaugen

Enten man bor her fast eller i perioder er man i mange tilfeller avhengig av bil. Mange velger å kjøpe sin egen bil, men leiebil kan i mange tilfeller være både rimeligere og bedre.
Jeg har nå i over ett år leid bil. Det har for meg vært en fleksibel og rimelig måte å dekke mitt bilbehov på. Selvfølgelig har det ikke vært uten noen utfordringer, men det er slik man lærer av. En lærdom jeg nå vil dele med mine lesere. Mine erfaringer er for leie fra flyplassen i Alicante, men gjelder forsåvidt over hele landet.

De fleste av oss kommer med fly, og da er det mest naturlig å leie bil på flyplassen. Det er også der det største tilbudet er, og utenom høysesong (sommerferie, jul og påske) er det overskudd på biler og lavere priser. For meg som har flere turer til Norge i løpet av året er det også meget praktisk å kunne levere leiebilen når jeg drar, og ta ut en ny når jeg er tilbake. Noen utleiere holder til utenfor flyplassen, men har tilbringertjeneste slik at de kjører deg frem og tilbake med skyttelbuss, eller kommer til flyplassen med leiebilen din.

skyttelbuss leiebil

Selskapene som holder til utenfor flyplassen har som regel skyttelbusser som går fra nedre plan på flyplassen.

Det er mange måter å søke opp en leiebil på. Alle bilutleiere har sine egne nettsider, men det er den dyreste måten å leie bil på. Det beste er å bruke en søketjeneste som sammenligner priser fra ulike utleiere og tilbyr lave priser. Det er mange eksempler på slike. Rentalcars.com er nok den største, men jeg har som regel endt opp med doyouspain.com. De har oftest de beste prisene, men det kan lønne seg å sjekke flere alternativer.

Nettstedet doyouspain.com har vist seg å være den billigste søkesiden for leiebil.

Bilene leies normalt ut med basis forsikring. Det vil si at du er ansvarlig for skader på bilen bare inntil et visst beløp. Utleieren vil da reservere et beløp på kredittkortet ditt som en garanti for dette. Dette beløpet varierer ut fra biltype, men er normalt fra 800 til 1500 Euro. Beløpet blir ikke trukket fra kortet ditt, men kun blokkert. Det lønner seg likevel å ha et kort med høy nok kredittgrense slik at dette ikke tar hele kreditten din. Når bilen leveres tilbake sjekkes den for skader, og hvis alt er i orden blir blokkeringen opphevet. Normalt skjer dette med en gang, men hos enkelte selskaper kan det ta noen dager.

Mange selskaper vil prøve å selge deg ekstra forsikring, slik at du slipper å reservere dette beløpet. En slik forsikring koster ofte mye mer enn hva leieprisen er, men du slipper ytterligere kostnad og problemer om uhellet skulle være ute. Men selv om du ikke tar denne tilleggsforsikringen er bilen fremdeles forsikret uansett hva personalet bak skranken sier. Mange er veldig pågående for å selge denne forsikringen, eller å tilby deg oppgradering til dyrere biltype. Hold deg hard, og stå på ditt. Begynner du å tvile har de deg på kroken. Du risikerer aldri å bli krevd for mer enn det beløpet som er reservert, unntatt hvis du har vært svært uaktsom. For eksempel ved promillekjøring. Det blir på samme måte som egenandel på forsikringen til din egen bil. Mange reiseforsikringer har dekning for skade på leiebil, så om du skulle være uheldig vil de kunne dekke tapet ditt. Min mening er derfor at en tilleggsforsikring er en unødvendig tilleggskostnad. Men det er en del ting du må passe på når du leier uten slik forsikring.

leiebil

Det lønner seg å kjøre bilen ut fra der den står parkert, slik at du får bedre plass til å sjekke den for skader.

Når du henter leiebilen er det meget viktig at du sjekker bilen grundig for skader. Det kan være vanskelig når bilen står trangt parkert i et parkeringshus, så det beste er å kjøre bilen til et sted i parkeringshuset der du kan sjekke den bedre. Vanligvis er eksisterende skader markert på et skjema, så sjekk nøye at alt er markert, og ta et bilde hvis du er i tvil. Sjekk også at reservehjul og verktøy er på plass. Om noe er feil, ta kontakt med utleierens personale før du forlater området.

En slik skade nede på støtfangeren kan være vanskelig å få øye på.

Når du leverer bilen må du sørge for at bilen blir kontrollert og godkjent av utleieren. Noen selskaper, deriblant Goldcar er lite villige til å gjøre dette. Da kan du risikere å bli belastet for en skade du ikke har sett, eller at de rett og slett prøver seg på å påstå at du har påført bilen en skade. Velg derfor selskaper som sjekker bilen og godkjenner den ved levering. Selskaper jeg har god erfaring med i så måte er Record Go og Firefly (på flyplassen) og OK Cars (utenfor flyplassen)

Sjekk også hjulene for skader.

En annen ting du skal være obs på er drivstoff. Du kan som regel velge full/full eller full/tom. På full/tom betaler du for drivstoff og et servicegebyr når du henter bilen. En tank drivstoff koster på en småbil rundt 60 Euro, og servicegebyret er gjerne rundt 30. Leverer du bilen igjen med full tank får du refundert all drivstoffkostnad, halv tank – halv refusjon osv. Men servicegebyret må du uansett betale. Leier du full/full slipper du dette, men leieprisen i seg selv er som regel høyere (tilsvarende servicegebyret). Prisen de opererer med for drivstoff er også høy, gjerne over 2 euro pr liter. Det er derfor et vurderingsspørsmål. Personlig har jeg tatt full/tom, men fylt opp tanken igjen og dermed fått full refusjon. Men det er viktig å fylle opp nær flyplassen, slik at tankmåleren står på maks. Noen selskaper krever også kvittering på at du har fylt drivstoff maks 10 km fra flyplassen.

Uteleierens folk er nøye og effektive når de sjekker bilen ved levering. Er alt OK får du kvittering, hvis ikke viser de deg skaden og forteller hva du må betale.

Totalt fra september 2018 til september 2019 har jeg hatt leiebil i 316 dager, fordelt på 19 omganger. Det har kostet meg totalt 1107,- Euro. Det gir en snitt døgnpris på 3,5 Euro. Lavest døgnpris har faktisk vært helt nede i 32 cent. Jeg har stort sett leid Fiat 500, som er ett av de rimeligste alternativene. En meget grei bil for to personer. Ved behov har jeg tatt ut større bil, og kostet også på meg et par uker med cabriolet.

lasterom VW caddy

En stor fordel med leiebil er at man kan velge biltype etter behov. For eksempel en med stort lasterom i tilfelle man ska hente en pall med magasiner.

Jeg har heller ikke unngått å bli krevd for skader. En gang er jeg ganske sikker på at det ikke var noen skade, men andre gangen var det min egen feil at jeg ikke hadde sjekket godt nok. Så skaden når jeg parkerte hjemme, men da var det for sent. Har jeg kjørt utenfor porten er det mitt ansvar. Men med dekning for leiebilskade i reiseforsikringen var ikke det noe problem. Greit oppgjør og pengene på konto på noen dager.

En av de få negative tingene ved å leie bil er at det ofte er lang kø for å få hentet bilen.

Konklusjonen må bli at leiebil er et rimelig og fleksibelt bilhold. Man slipper å tenke på vedlikehold, EU-kontroll og ikke minst parkering eller transport til og fra flyplassen. For de som er her bare deler av året vil det kanskje koste bare 4-500 Euro. Høyeste priser er jul/påske og juli/august. Jeg vil nok fortsette med leiebil en stund også nå etter jeg har blitt fastboende, men det blir jo et lite sjansespill når jeg ikke lengre har en reiseforsikring som dekker eventuelle skader.

 

 

Fiesta i Benidorm

Fiesta i Benidorm

Fiesta er en viktig del av kulturen i Spania, og over alt arrangeres det ulike fiestaer som oftest har en historisk eller religiøs forbindelse.

Den viktigste fiestaen er den som er til ære for byens skytsengel. I Benidorm er det Virgen del Sufragio. Denne fiestaen arrangeres rundt den andre helgen i November, med start på fredag og avsluttes med stort opptog og fyrverkeri onsdag kveld.

Kirken i Benidorm ligger oppe på en høyde, med et flott utsiktsområde ut mot sjøen

Historien om Virgen del Sufragio stammer fra 1740, da noen fiskere fant en båt som drev i sjøen utenfor Benidorm. De dro ut for å sjekke den, og da den var tom ble den dratt med inn til byen og dratt inn på stranda. Når man undersøkte båten så man at det var et bilde av jomfruen med jesusbarnet i armene ved akterskipet. En offiser som kom til stede befalte at skipet skulle brennes, da det var fare for at det var smittefare om bord. Folk på stranden protesterte, og sa at de måtte i hvert fall ta vare på bildet, men de ble ikke hørt. Båten ble brent, og da de begynte å rote i asken neste dag gjorde de et selsomt funn. Bildet av jomfruen hadde overlevt flammene, og var nærmest uskadd. Bildet ble fraktet til sykehuskapellet i byen, men henger nå i sognekirken San Jaime Apóstol.

Bildet av Virgen del Sufragio henger i kirken som er vakkert pyntet med blomster

I 1925 ba innbyggerne i Benidorm, anført av kirken og offentlige myndigheter Pave Pius om å erklære jomfruen som skytsengel for Benidorm. I 1971 ble det for første gang oppført et skuespill på Ponientestranden som gjenskaper denne hendelsen i 1740. Dette er nå en del av den store fiestaen som arrangeres hver høst. Det meste av fiestaen foregår i gamlebyen, som ligger på høyden mellom Levante- og Poniente-stranden.

Her er en videosnutt som viser litt av det som skjedde i gatene denne søndagen

Det er kommunen som har det overordnede ansvaret for fiestaen, men innholdet skapes mye av innbyggerne selv. De organiseres i såkalte Penyas som består av vennegjenger, nabolag, kolleger eller foreninger. De leier ofte et lokale, eller bruker ett som noen medlemmer eier. Der planlegger de sin deltakelse i den store paraden som avslutter fiestaen. Men de står også for ulike innslag i byens gater. På søndag dekkes det langbord i gatene, og Penyane samles og koser seg med mat og drikke. Det er også underholdningsinnslag med ulike ablegøyer, sang og musikk. Og det smeller heftig i kinaputter som guttungene har det mye moro med i de trange smugene i gamlebyen. Det kryr av folk i gatene disse dagene, og mange benytter anledningen til å spise og drikke på de mange tapasrestaurantene i gamlebyen.

Gamlebyen i Benidorm er full av restauranter med delikate og velsmakende tapas

Det er alltid noe som skjer disse dagene, men på Onsdagen skjønner man tidlig at det skal skje noe spesielt. Politiet og kommunens folk stenger av gater, og det settes ut stoler langs fortauene. Klokka 18 starter opptoget som består av et stort antall fantasifullt dekorerte vogner der de ulike Penyas konkurrerer om å få mest oppmerksomhet. Både barn og voksne sitter på disse vognene som trekkes av traktorer eller biler. Det kastes ut enorme mengder konfetti, og sukkertøy som tilskuerne plukker opp. Hvor mange slike vogner som var med i opptoget vet jeg ikke. Men at det var over 50 er jeg sikker på.

Et lite utdrag av det enorme opptoget

Når paraden var over beveget folkemassen seg over til Poniente-stranden. Der var det rigget opp til et kjempemessig fyrverkeri som skulle markere avslutningen på fiestaen. Det er en av Spanias største fyrverkeridesignere som står bak dette. Firmaet Ricardo Cabeller SA (RICASA) står bak mange av de heftige fyrverkeriene i Spania, og har vunnet flere internasjonale konkurranser. Oppskytingsplassen var på størrelse med en håndballbane, og hvor mange kilo krutt som ble brent av på det 25 minutter lange showet tør jeg ikke tenke på. Det var fullt av folk både på stranden og oppe i gatene. Umulig å anslå i mørket, men jeg vil anta vi snakker om et femsifret antall. Vi sto en time og ventet på at det skulle fyres opp, men det var absolutt verdt ventetiden. Et inferno av lyd og lys som er umulig å gjengi på film, men her er et lite forsøk.