Kehlsteinhaus – Ørneredet

Ett av de mest omtalte stedene etter andre verdenskrig er Kehlsteinhaus, eller Ørneredet som det også kalles. Klart det måtte besøkes.

Berchtesgaden og området rundt har i alle tider vært et populærtturmål for fjellklatrere og andre friluftsfolk. Allerede i 1791 ble fjellet Kehlstein nevnt i en kronikk, men det har nok blitt besøkt lenge før dette. Når Adolf Hitler første gang kom til Berchtesgadener Land ble også han fascinert av den flotte naturen, og bestemte seg for å bosette seg der. Etter at han kom til makten i 1933 begynte han å bygge sin private residens, Berghof, i Obersalzberg. Det ligger litt opp for Berchtesgaden by, og ved foten av Kehlstein. Etter hvert ble området rundt bygd opp som hovedkvarter for regjeringen med flere store bygninger. Både Spehr og Gøring hadde også sine private residenser i Obersalzberg.

Martin Bormann var en av Hitlers mest betrodde menn, og hadde ansvaret for utbyggingen av Obersalzberg. Det var også han som tok initiativ til å bygge vei opp til Kehlstein og et hus oppe på toppen. Arbeidet startet i Mai 1937 og sto ferdig i Oktober 1938. Rundt 3000 menn arbeidet med prosjektet som pågikk døgnet rundt, men ble avbrutt noen måneder på den hardeste vinteren. Total byggetid var 12 måneder, og kostet ca 30 millioner riksmark. Mange av arbeiderne var Italienske steinarbeidere som utførte et meget dyktig håndverk. Veien ble hogd og sprengt inn i fjellet, og steinen de sprengte ut ble formet og brukt som murstein. I det bratte terrenget ble det ganske høye murer, men de står like fine den dag i dag. Veien er 6,5 km lang, og har en høydeforskjell på 800 meter. Veien ender på en parkeringsplass på 1700 meters høyde. Derfra går det en tunnel 134 meter inn i fjellet, før en heis førte gjestene 124 meter rett opp i huset.

Under en stor markering den 20. April 1939 ble Kehlsteinhaus overrakt Adolf Hitler som gave på hans 50-års dag. Huset ble mest brukt til møter mellom de høye herrer under krigen. Hitler selv oppholdt seg sjelden på Kehlsteinhaus, men i sin residens i Obersalzberg. Det ble også bygd et stort bunkersanlegg under området, der de med høyest rang hadde sine egne avdelinger der de kunne være i sikkerhet. Bunkersanlegget besto av ca 2800 meter med ganger og ca 80 rom. Et avansert system sørget for tilførsel av både vann og friskluft. Takket være dette bunkersanlegget ble bare ett menneske drept og noen få skadet under Royal Air Forces bombing av anlegget den 25. April 1945. Hele anlegget ble overtatt av Amerikanerne i Mai 1945, og i 1952 ble det tilbakeført til Bayern. Alle ruiner og bygninger i Obersalzberg ble jevnet med jorden. Kehlsteinhaus ble ikke skadet under bombingen, og det ble lenge diskutert hva man skulle gjøre med stedet. Heldigvis ble det bevart, og gjort om til et besøkssenter med servering. Stedet er åpent fra Mai til Oktober, og på en god dag kan over 3000 mennesker ta turen opp.

For å komme til Kehlsteinhaus kan man enten gå en turvei oppover fjellsiden, eller ta buss fra Obersalzberg. Området der hovedkvarteret lå er nå besøkssenter og parkeringsplass, samt stasjon for de spesialbygde bussene som går i skytteltrafikk. Den opprinnelige heisen opp til huset er bevart, og med sine skinnende blanke vegger i messing er den et fantastisk skue. Riktignok er de skinnkledde benkene borte, men ellers er den som i 1939. Drivverket er derimot modernisert, og tilpasset dagens krav. Det er også mulig å gå den siste etappen til fots, men det fristet ikke undertegnede.

Det har vært et grått og kaldt vær de siste dagene, og jeg var sterkt i tvil når jeg våknet Lørdag morgen og knapt så over parkeringsplassen der jeg sto i Obersalzberg. Men det lysnet opp litt, så jeg krysset fingrene og gikk på bussen. På veien opp var det et par gløtt vi så vidt kunne se fjellene, men på parkeringsplassen var alt grått. Oppe på Kehlsteinhaus var det om mulig enda gråere, så jeg tok like godt frokosten inne i restauranten som er den opprinnelige spisesalen. Plutselig hørte jeg noen japanere skrike begeistret og strømme til vinduene med kameraene sine. Da var det noen gløtter i skydekket slik at fjellene kom til syne. Da var jeg ikke sen om å spise ferdig og komme meg ut. Det var et fantastisk skue når tåka seg forbi og avdekket den ene fjelltoppen etter den andre, for i neste øyeblikk å skjule dem igjen. Et naturens skuespill som ikke lar seg fange på bilder, men som må oppleves. Etter hvert klarnet det ennå mer opp, og fjellene ble mer tydelige i sol og klarvær.

Det er også mulig å gå videre opp i fjellet fra Kehlsteinhaus. Der finner man flere benker og flotte utsiktspunkt. Det er også en tavle med navn og høyde på fjellene rundt. De høyeste er ca 2700 meter. Oppe langs veien står det et stort kors med en Edelweiss på. Et populært sted for asiatene med selfiestang. 😉 Hva som er bakgrunnen for dette korset vet jeg ikke.

Innvendig er mye av bygget bevart slik det var i 1939. I det store konferanserommet dominerer en marmorpeis som Hitler fikk i gave fra Mussolini. Rommet er nå innredet som restaurant, og har naturligvis en formidabel utsikt. Det er også et mindre rom en halv etasje lengre ned med store vinduer og utgang til en innebygd solterrasse der det er fotoutstilling med historiske bilder fra byggingen og Nazi-tiden. Det er utrolig å tenke på at her i disse idylliske omgivelsene satt Nazistene og pønsket ut all faenskapen sin.

Den opprinnelige spisesalen er i dag kafé. Bortsett fra disken og møblene er rommet slik det var i 1939. Det er også en stor terrasse som man kan få servering på.Det er sikkert fantastisk å sitte her på en nydelig sommerdag og nyte et godt måltid.

Jeg vil absolutt anbefale en tur innom her om du er på disse trakter, ja det er ærlig verdt en skikkelig omvei også. Men det er nok avhengig av været for å få en god opplevelse. Jeg var nok heldig som fikk oppleve kontrastene med tåka, men det hadde vært moro å sett hvordan det var i klarvær også. Man kan se over store distanser, og ned til Salzburg i Østerrike.