Der tiden har stått stille

Byen Oradour-sur-Glane var åsted for en av de grusomste hendelsene under andre verdenskrig. Hele 642 mennesker ble drept, og byen ble satt fyr på. Nå står ruinene der som et minnesmerke over de omkomne og den grusomhet som ble vist.

Den 10. Juni 1944 var en helt vanlig lørdag i den lille byen Oradour-sur-Glane i regionen Liomousin vest i Frankrike. Været var fint og mange av byens innbyggere var utendørs. Også flere av bøndene i området hadde tatt turen inn til byen for å selge eller bytte varer og høre siste nytt
Frankrike var okkupert av tyskerne, men folket ante nå et lite håp etter at de allierte styrkene hadde gått i land i Normandie noen dager tidligere.

Litt lengre sør var et kompani fra Waffen SS på vei for å stoppe den allierte fremgangen. Den franske motstandsbevegelsen var aktiv i dette området, og skapte mye bry for de tyske styrkene. Når lederen for de tyske troppene SS-Sturmbannführer Adolf Diekmann fikk høre at en SS-offiser var tatt til fange av motstandsbevegelsen bestemte han seg for å statuere et eksempel. Dette skulle være hevn for motstandsbevegelsens aktivitet og kidnappingen av SS-offiseren. De tyske styrkene omringet byen og samlet sammen alle innbyggerne og andre som tilfeldigvis befant seg der på byens torg. Alle måtte vise legitimasjon og kvinner og barn ble ført til kirken. Mennene ble ført til seks låver og skur, der maskingeværene ventet. Etter å ha meiet ned alle menn ble de strødd høy over og dynket med bensin. Så gikk soldatene videre til kirken der det ble satt inn en brannbombe. Når den gikk av prøvde noen å flykte, men ble skutt ned av soldatene som ventet utenfor. 350 kvinner og barn endte sine liv inne i denne kirken. Kun en dame, den 47 år gamle Marguerite Rouffanche klarte å komme seg unna og gjemte seg i et kratt. Hennes vitnesbyrd ble viktig for å få klarhet i hva som skjedde. Totalt var det 30 personer som klarte å unnslippe massakren. De fleste rømte når de så tyskerne komme, mens andre gjemte seg i utkanten av byen.

Etter å ha drept innbyggerne ble byen plyndret og satt fyr på. Øyenvitner kunne fortelle at brannen var synlig på lang avstand. Man hørte også musikk og skråling fra de tyske soldatene som hadde plyndret byens vinhandel. Morgenen etter hadde tyskerne begravd en del av de døde i massegraver, men det var likevel et grufullt syn som møtte de første som kom inn i byen utpå dagen den 11. Juni. Forkullede kropper, noen tydelig sammeklynget i skrekk. Små barnelik i mødrenes armer er andre beskrivelser fra de første øyenvitnene. Identifisering var nærmest umulig, og bare 52 av de 642 drepte ble sikkert identifisert. Kroppene ble begravd på byens kirkegård som ligger helt øverst i byen.

Den brutale massakren vakte også oppsikt i den tyske militære ledelsen, og de ansvarlige offiserer fikk reprimander for å ha gått langt ut over sine fullmakter. Mange av dem som deltok fikk også strenge straffer i rettsoppgjørene etter krigen. En sersjant ble dømt til døden, og flere andre ble dømt til langvarig tvangsarbeid. Den siste dommen ble avsagt i 1983. Obersturmführer Heinz Barth hadde søkt tilflukt i Øst-tyskland, men ble oppdaget i 1981 og dømt til livsvarig fengsel i 1983. SS-Sturmbannführer Adolf Diekmann som var øverste ansvarlig falt i kamp ved Normandie den 29. Juni 1944.

Hvorfor nettopp Oradour-sur-Glane ble valgt er det ulike oppfatninger av. At det var rettet mot motstandsbevegelsen er det liten tvil om, men deres aktivitet var større i andre omkringliggende byer. SS-troppene hadde som hovedoppgave å spore opp og utslette disse grupperingene. Flere byer ble invadert og både medlemmer av motstandsbevegelsen og uskyldige sivile fikk føle tyskernes vrede. Represalier mot sivilbefolkningen ble gjerne brukt når man ikke klarte å spore opp medlemmene av motstandsbevegelsen.

Den tidligere nevnte SS-offiseren som var tatt til fange var imidlertid i den nærliggende byen Oradour-sur-Vayres. Muligens hadde Diekmann forvekslet disse to byene. En annen teori er at byen ble valgt på grunn av sin beliggenhet og oppbygning, slik at det var lett å omringe byen og isolere befolkningen.

De overlevende ble innkvartert i midlertidige brakker i utkanten av byen, og etter krigen var det ingen som orket tanken på å gå inn i ruinene og bygge opp igjen byen. Det ble derfor bestemt å bygge opp en ny by ved siden av den ødelagte. Ruinene av den ødelagte byen skulle få stå i fred i respekt for de drepte og som et minnesmerke for den brutalitet som man ikke skulle tro at mennesker var i stand til å utføre. Det var en spesiell stemning i den nybygde byen. Alle innbyggerne hadde mistet store deler av sin familie, og sorgen var til å ta og føle på. I mange år ble barnedåp, bryllup og andre store anledninger markert i stillhet, og fargerike klær var et sjeldent syn. Etter hvert som nye folk flyttet til og nye generasjoner kom til ble stemningen litt lettere, men fortsatt er det en spesiell ro over byen.

Utover 80-tallet ble det økt interesse for byen og den historie. Nye generasjoner skulle lære om krigens grusomheter, og behovet for tilrettelagt informasjon var økende. Idéen og et minnesenter ble lansert, og i 1999 ble Village Martyr åpnet av President Jaques Chirac. Senteret utgjør inngangen til den ødelagte byen og inneholder en utstilling som forteller om massakren og historien rundt. Det er skaffet til veie bilder av svært mange av de 642 ofrene, og disse blir vist på en storskjerm mens navn og alder blir lest opp. Ved kirkegården øverst i byen er et underjordisk bygg med flere utstillingsmontre som inneholder gjenstander og eiendeler som ble plukket opp fra ruinene i tiden etter massakren. Det gir et sterkt inntrykk å gå rundt blant disse ruinene og samtidig bli vist bilder av ofrene og deres personlige eiendeler.