Forsommer i Hardanger

Jeg har lenge ønsket å oppleve fruktblomstringen i Hardanger. I fjor regnet det bort for meg, men i år var det nye muligheter.

Etter å ha feiret 17. Mai og fått utført et par reparasjoner på bobilen var det tid for å sette kursen over fjellet. Som i fjor la jeg kursen over Sognefjellet, med første overnatting i Luster. Så gikk ferden videre utover til Sogndal og utover langs fjorden med ferge over til Vangsnes, der den store statuen av Fridtjov den Frøkne.

Fridtjovs far Torstein Vikingson var herse på Framnes, som antas å tilsvare dagens Vangsnes i Sogn. Fridtjov blir oppfostret hos bonden Hilding, sammen med kong Beles datter Ingebjørg. Bele og hans sønner Helge og Halvdan har liten respekt for Fridtjov. Mens Fridtjov og hans venn Bjørn er på sin «dannelsesreise» hos jarlen på Orknøyene blir Ingebjørg giftet bort til den gamle kong Ring av Ringerike. Når Fridtjov kommer hjem til Norge går han i kong Rings tjeneste, og vinner Rings respekt fortrolighet i en slik grad at han ved kongens død året etter blir betrodd å overta både riket og dronningen. Fridtjovs og Ingebjørgs trofaste kjærlighet blir derved belønnet. Når Ingebjørgs brødre går til krig mot den nye kong Fridtjov av Ringerike blir de beseiret; Helge dør, og Halvdan overgir seg og blir herse over Sogn under Fridtjovs kongemakt.

Statuen av Fridtjov ble oppført av den tyske keiseren Vilhelm II. Statuen er 22 meter høy og ble utformet av billedhuggeren Max Unger fra 1910 til 1912, på bestilling fra keiseren. Bakgrunnen for oppføringen av statuen var at Vilhelm II var romantisk fascinert av vikingtiden, og hadde et spesielt forhold til området gjennom en rekke besøk til Balestrand som ligger rett over fjorden. Statuen, og dens bakgrunn i vikingtidsromantikken, har gjort den til en omdiskutert kuriositet.
(Kilde: Wikipedia)

Etter å ha hilst på Fridtjov gikk turen over Vikafjellet før jeg satte kursen innover mot Gudvangen og Flåm. I flåm er det et yrende liv i sommerhalvåret, ikke minst på grunn av alle Cruisebåtene. Jeg var heldig, og fikk oppleve en av de største båtene som anløper der denne sommeren. Det var European Cruise’s Konigsdam som var på besøk. Med en lengde på 297,2 meter og 2662 passasjerer satte den et tydelig preg på Flåm denne ettermiddagen.

Etter et godt måltid på Flåmsbrygga og en god natts søvn ble det litt utforsking av området før ferden gikk utover igjen. En tur oppom ærverdige Stalheim Hotell der kaffe og eplekake ble inntatt på terrassen med utsikt over dalen. Fra Stalheim går den beryktede veistrekningen Stalheimskleiven nedover mot Oppheimsvatnet. Strekningen består av 14 hårnålssvinger opp Stalheimsberget. Veien ble bygget i perioden 1842–1849 med omkring 1000 mann i arbeid. For å etablere veien måtte sprenges stein og lages hyller i fjellet. Veiens ytterkant ble bygget i tørrmur. Veien ble utvidet til bilvei i 1937. Etter hvert ble også veien asfaltert. I 1980 ble veien avløst av ny riksvei lagt i to tunneler,Stalheimstunnelen og Sivletunnelen.
Veien er vinterstengt, men før Stalheimstunnelen kom var den brukt også om vinteren. Fra veien kan en få utsikt mot Stalheimsfossen og Sivlefossen. I dag er vegen enveiskjørt, retning nedover. På toppen av anlegget står Sivlesteinen. Stalheimskleivi var med sin maksimale stigning på 1:5 den bratteste riksvei i Norge. Motbakkeløpet Stalheimskleiva Opp arrangeres årlig på veistrekningen. Jeg satte GoPro kameraet på venstre speil og filmet turen nedover.

Turen videre gikk til Voss og utover til Norheimsund der jeg besøkte noen venner fra Campingen i Albir. Berit og Egil tok vel imot meg og kunne by på både omvisning i nærområdet og god mat og drikke. Et populært turmål i området er Skårsvatnet, der vi finner noen svært spesielle fisker.

Soldal og Porsmyr Grendeutvalg skriver følgende om Skårsvatnet på sine nettsider:
Det er gullvederbuk som har gjort Skårsvatnet kjend over heile landet som «Gullfiskvatnet». Gullvederbuk og karuss vart utsett i vatnet i 1914. Dåverande statslege i Bergen, Klaus Hansen, bror til Armeur Hansen som oppdaga leprabasillen, var på reise i distriktet for å kartleggja tuberkulose saman med distriktslegen i Kvam, Munch Søegaard. Distriktslegen fortalde at Skårsvatnet var fisketomt. Klaus Hansen uttalte då at han kunne skaffa fisk som ville tola «klimaet» i vatnet. På den tida fanst både gullvederbuk og karuss i nokre dammar i Nygårdsparken i Bergen. Eit par spann med desse fiskane vart sende med rutebåten frå Bergen til Øystese. Korleis gullvederbuken har kome til Bergen er usikkert, men han har truleg vore prydfisk i dammar både i Nygårdsparken og på Milde utafor Bergen. Gullvederbuken i Nygårdsparken strauk med i nokre harde kuldevintrar midt i 1920-åra.

I Europa er gullvederbuk kjend frå Tatrafjella (1.350 m.o.h.) i Tsjekkia. I Noreg finst den einaste ville stamma av gullvederbuk i Skårsvatnet. Gullvederbuk er ikkje ein eigen art, men ein fargevariant av vanleg vederbuk. Når gullvederbuken kryssar seg med kvarandre, får ein også vanleg vederbuk. Dei gråsvarte fiskane som er saman med gullvederbuken i vatnet, er vanleg vederbuk.
Framtida til gullvederbuken i Skårsvatnet kan vera usikker. I 1967 vart det sett ut trepigga stingsild i vatnet. Stingsilda, som er 5 – 6 cm lang, har formeira seg svært snøgt og har rogn av gullvederbuk som viktig føde. Gullvederbuken gyt tidleg om våren, nett etter isen har gått, men dei siste 15 – 20 åra har det ikkje vore observert yngel i vatnet. Gullvederbuken kan som annan karpefisk, verta svært gammal, kring 50 år er ikkje uvanleg. Dei siste åra har gullvederbuken i Skårsvatnet vorte større og det er færre av han.

Det ble også en tur rundt i Norheimsund, blant annet med besøk på Hardanger Fartøyvernsenter
der det både var mange gamle båter og utstyr og en imponerende fotoutstilling av den kjente fotografen Knud Knudsen som var den første fotografen som reiste omkring i heile Noreg og tok bilder. Han reiste i åra 1862 til 1900 og bildene hans er blant de aller tidligeste som er tatt her i landet.

Litt utenfor sentrum i Norheimsund finner vi en annen populær attraksjon. Steinsdalsfossen er en av de mest besøkte i Norge og er spesiell fordi det går en sti bak fossefallet hvor en kan gå tørrskodd. Fossen har et fall på 20 meter og rimelig god vannføring, særlig i mai og juni når det er snøsmelting.

Etter et par dagen I Norheimsund var det tid for å komme seg over fjellet igjen. Jeg kjørte sørover til Tørvikbygd og tok ferge over til Jondal og kjørte hele veien rundt via Utne og ned igjen til Odda. Det var mye fin blomstring å se, men med trange veier og forholdsvis stor trafikk var det ikke lett å stoppe for å ta bilder. Jeg tok en liten stopp i Kinsarvik og vurderte en overnatting der. På radioen meldte de om kolonnekjøring på grunn av tunnellarbeide i Måbødalen, så jeg bestemte meg for å kjøre oppover og komme forbi der på kveldstid mens det var liten trafikk. Noe ventetid ble det, men jeg kom meg da gjennom til slutt og ble belønnet med en flott kveldssol innover mot Hardangervidda. Det ble overnatting utenfor Dyranut Fjellstove med en rød solnedgang og temperatur ned mot null.

Det var atskillig mindre snø over Hardangervidda enn på Sognefjellet, men det var likevel helhvitt over det meste av høyfjellet. Dette skulle bli den siste turen min med bobil, og grunnen til det kan du lese om i neste blogginnlegg.