Monaco – de rikes lekegrind

Monaco har i alle tider vært kjent som et sted der rikfolk møtes. Gunstige skatteregler og godt klima har fristet mange til å bosette seg her.

Monaco er verdens nest minste land med sine 2 kvadratkilometer. På dette arealet bor det 32.000 mennesker, noe som gjør det til verden mest folketette land. Landet har vært styrt av Grimaldi-familien siden 1200-tallet med unntak av en kort periode under Fransk kontroll mellom 1789 og 1814. I dag styres landet av Albert II som overtok etter sin far Fyrst Rainier i 2005.

Jeg måtte selvsagt svinge innom og se om jeg traff min gamle flamme Caroline, men hun var ikke å se. Derimot var det mye annet fintfolk som spradet rundt. Mange av dem rundt den lange rekken av yachter i havnene, og andre i området rundt casinoet. De mest typiske samlingspunktene i byen. Jeg kjørte en runde i gatene, og måtte selvsagt kjøre gjennom det som var mulig av løypa til Monaco Grand Prix. Jeg har det på film, men å forsøke laste opp 5 GB film til youtube på denne internettforbindelsen jeg sitter på nå er lite hensiktsmessig, så det får vente til en annen gang. Men jeg kan allerede røpe at det går atskillig raskere unna når Massa og Hamilton raser rundt i Monacos gater.

Jeg hadde ikke trodd det var mulig å få parkert en bobil der, men plutselig fikk jeg se et skilt med det velkjente bobilsymbolet på. Det viste seg å være et parkeringshus med ekstra takhøyde, men like fordømt trangt som parkeringshus flest. Det var en interessant manøver som jeg ikke er sikker på om jeg vil gjenta, men det gikk bra uten en skramme. Dermed var det klart for en spasertur rundt i byen. Langs kaien lå det små og store yachter på rekke og rad, der påfallende mange var hjemmehørende på Cayman-øyene.

Fra inne i tunnelen som vi kjenner fra Grand Prix løpene går det heis opp til casinoet, og der fikk jeg tatt bilparken utenfor casinoet i nærmere øyensyn. Rolls og Bentley var dominerende, med noen eksotiske Italienske innslag og noen Porsche, Mercedes og BMW-er som ville ført til oppstandelse hvor som helst ellers, men her gikk man rett forbi med en likegyldig mine.

Når jeg først var her måtte jeg selvsagt spise lunsj på Café de Paris. Ikke direkte rimelig med 28 Euro for et smørbrød og et lite glass drikke, men hva gjør man ikke for å menge seg med fiffen for en stakket stund. Et par timer var nok for meg i denne jålebyen, så da satte jeg kursen vestover og gjorde unna en lang etappe gjennom Frankrike i løpet av kvelden og natten. Jeg er nemlig ikke så glad i Frankrike, så det ble brukt som transportetappe.