Nå ser eg atter….. Gudbrandsdalen

Sommeren 2016 ble en rolig periode for meg. Bortsett fra noen jobbreiser utenlands har jeg oppholdt meg i Gudbrandsdalen, der jeg har mimret om tidligere tider.

Som jeg skrev i forrige innlegg har jeg parkert campingvogna ved barndomshjemmet på Selsverket. Siden jeg flyttet i 2005 har jeg bare vært på kortere besøk i dalen, og det har blitt bare korte møter med slekt og gamle venner. Denne sommeren ble annerledes. For det første syntes jeg det var koselig å ta det med ro i «eget hus», og så følte jeg meg ikke helt komfortabel med å kjøre rundt med campingvogna bak bilen min. Jeg kjente på det allerede når jeg hentet vogna hos forhandleren at dette ikke var særlig behagelig å kjøre med. Riktignok var det da helt tom vogn, så vektbalansen var muligens ikke helt optimal. Etter å ha lastet opp med tingene jeg hadde på Eidsvoll ble det noe bedre, men hele turen oppover dalen satt jeg og bekymret meg for hvordan dette ville bli å kjøre nedover Europa med. Derfor bestemte jeg meg for at det måtte bli ny bil. Jeg har alltid hatt sansen for Mercedes ML, og jakten på en slik var i gang. Etter å ha sett på og prøvelkjørt et par biler i lavere prisklasse ble det klart at jeg måtte tøye budsjettet mitt for å finne noe som jeg følte meg tilfreds og trygg med.

Valget falt på en 2003-modell ML 270. En velutstyrt bil med uvanlig lav km-stand. Prøvekjøringen avslørte at km-stand nok var reell, og selger fortalte at tidligere eier hadde jobbet utenlands i oljebransjen og var sjelden hjemme i Norge. Selgeren tok min gamle bil i innbytte og vi ble enige om mellomlegg. Dermed var også jeg blitt eier av en SUV. Da meldte en ny utfordring seg. Med såpass tung bil og vogn var det en bokstav for lite på førerkortet mitt, og selv om jeg nok hadde kjørt noen turer med stor bil og henger tidligere følte jeg at det var tryggest å skaffe seg førerkort på tilhenger. Thor Myrum på Din Trafikkskole tok utfordringen med å lose meg frem til førerkort. Både kjøretime og lastsikringskurs gikk greit, men det ble noe ventetid på oppkjøring i denne ferietiden. Jeg fikk ikke time før i midten av August, og dermed ble det ikke noe tid til å dra på tur med vogna. I stedet ble tiden brukt til å besøke slekt og venner, og det ble mange hyggelige sammenkomster utover sommeren. Fikk besøkt mine tre onkler, ja til og med feiret eldstemann Edvins 85-års dag. Blid og tilfreds som alltid, og sprek som en fole. Er jeg slik når jeg fyller 85 skal jeg være svært tilfreds.

De siste ukene i Juni ble tilbrakt på kryss og tvers i Europa. Først en tur til Tyskland for å besøke Carthago og Malibu for å få presentert neste års nyheter innen bobiler. Tilbake i Norge var det nesten bare å bytte koffert før turen igjen gikk til Tyskland. Denne gangen var det først Knaus Tabbert Gruppen som skulle vise frem sine 2017-modeller. Så var det et par dagers rundreise i Bayern for å samle bilder og info til en større artikkel jeg jobber med om Deutsche Alpenstrasse. Deretter fly til Frankrike for pressevisning hos Rapido. Dette er hyggelige turer, siden produsentene pleier å leie hele hoteller der de innkvarterer journalistene og presenterer sine produkter. Foruten å se og høre om produktene blir det også tid til å være sosial sammen med kolleger fra hele Europa. Vi møtes både på slike arrangementer og på messer, og blir etterhvert godt kjent med hverandre. Spesielt hos Rapido er det en hyggelig ramme rundt dette. De leier et hotell som er et restaurert og ombygd lite slott. Flotte bygninger og et stort parkanlegg der bilene står utstilt. Vi får god tid til å prøvekjøre og fotografere bilene på dagtid, og på kvelden er det felles bespisning med mye god mat og drikke. I år hadde jeg gleden av å være makker med Geir Svardal fra Vi Menn Bobil. En gammel ringrev i bransjen, og en hyggelig kar. Hyggelige turer, men slitsomt. Det var derfor godt å komme tilbake til Norge og slappe av.

Tilbake i Norge passet det godt med noen fjellturer. Rondvassbu og Peer Gynt hytta har vært faste turmål gjennom årene, og det var koselig å komme tilbake på kjente trakter. Spesielt i Peer Gynt hytta som jeg har mange gode minner fra. Det ble også en tur opp på Formokampen. Der har jeg aldri vært til fots tidligere, bare på ski. Og det begynner å bli svært mange år siden også.Etter at det ble satt opp en sikteskive med navn og høyder på alle fjelltoppene man ser fra toppen har dette blitt et populært turmål. Herfra ser man både Rondane, Dovrefjell og Jotunheimen, i tillegg til at man har god utsikt nesten rett ned på Otta. Det var en nydelig dag, og jeg satt flere timer på toppen (1428 m) og koste meg i solsteiken. Etterpå gikk jeg innom på Putten Sæter der May Britt og Hans disket opp med herlig middag.

Det ble også en tur opp på Blåhø, eller Jetta som de fleste sier. Det er toppen der radio og tv-masta som dekker Ottadalen og store deler av Gudbrandsdalen. toppen ligger i Vågå kommune, men midt i skillet mellom Gudbrandsdalen og Ottadalen. Fra toppen på 1617 meter er det en fabelaktig utsikt. Det sies at man kan se sju prestegjeld fra toppen. Sørover ser du ned på jordene mellom Sel og Otta, vestover ned på Vågåmo og oppover mot Lom, og nordover ser du ned på Dovreskogen og Dovre. Ellers ble det litt turer både hit og dit, og jeg føler at jeg er greit oppdatert på tingenes tilstand i Gudbrandsdalen. Så når August var halvert og førerkortet hadde fått tilstrekkelig utvalg bokstaver følte jeg det var på tide å komme seg på veien igjen.