Dagen startet med et besøk på Breheimsenteret i Jostedalen. Et flott bygg med en informativ utstilling over isbreene og deres utvikling. Den viste også utviklingen i bosetning, dyreliv og næring i området.
Dessverre var det grått vær så det var ikke aktuelt å ta seg innover til breen. Derfor ble det en rask retur ned til bygda igjen. En liten stopp ble det ved et sted som heter Fossøy. Der var det anlagt en fin rasteplass med informasjonstavler som fortalte om isbreene og Jostedalen Kraftstasjon Kraftverket tar vann fra to vann som har sitt tilsig fra et område på 145 kvadratkilometer. De to vannene Kupvatn og Styggvatn er regulert med en variasjon på maksimal og minimal vannstand på henholdsvis 73 og 90 meter. Vannet kommer i hovedsak fra isbreene, noe som gjør at tilsiget er relativt uavhengig av regn. Når det er varmt og tørt vil smeltingen av breen øke, og fylle magasinene.
Selve kraftverket ligger nede i dalen, og det er en høydeforskjell på 1186 meter fra inntaksdammen til kraftstasjonen. Dette er den største fallhøyden på noe kraftverk i Nord-Europa. Kraftverket har en normal årsproduksjon på 900 GWh. Det tilsvarer forbruket til 45000 eneboliger.
Flomstein med merker for flommene i 1898 og 1979
På rasteplassen er det også reist ei flomstøtte. Jostedalen har nemlig vært utsatt for to store flommer i nyere tid. Begge skjedde den 15 august i henholdsvis 1898 og 1979. Den siste var størst, utløst av høy temperatur og mye nedbør. I løpet av ett døgn kom det 77,8 millimeter nedbør. Det meste kom i løpet av 12 timer, og førte til voldsom vannføring i både elva og småbekkene. Vannstanden der støtta står var 1,35 meter høyere enn under flommen i 1898.
Kanskje er det her ved Jostedalen Kirke Jostedalsrypa er begravet?
En kan jo ikke være innom Jostedalen uten å få med seg sagnet om Jostedalsrypa. Historien om Jostedalsrypa sier at hun var datter i en stormannsfamilie fra Sogn, som sammen med flere av de rikeste familiene i Sogn bosatte seg i Jostedalen for å slippe unna svartedauden.
De nye innbyggerne i Jostedalen skal ha isolert seg fullstendig fra omverdenen for å unnslippe pesten, men den nådde til slutt fram til de små gårdene i den lille dalen.
Etter at pesten hadde herjet seg ferdig, sier sagnet at noen mennesker tok seg opp til Jostedalen for å se om folket der hadde overlevd. Da de kom til dalen røyk det ikke fra noen piper, og samtlige innbyggere var døde. Ved en av de mest avsideliggende gårdene i dalen fant de fotspor i snøen. Da de fulgte sporene fant de ei lita jente som var i live, de forsøkte å fange henne, men hun prøvde å rømme unna og når de fanget henne klarte de bare å få ut av henne tre ord – «Mor, vetle rjupa», derav navnet «Jostedalsrypa». I tillegg sies det at jentas mor hadde lagt henne i ei seng av fjær like før hun døde, og at det hadde vokst ut fjær på ryggen hennes.
Jenta ble tatt med disse menneskene tilbake til sivilisasjonen, og noen påstår at hun gifta seg med en dansk rikmann og flytta til Danmark, andre påstår at hun ble gift på gården Bjørkahaug og andre igjen mener at hun ble gårdkone på Røneid i Gaupne. Slekten til jenta ble kalt Rypeslekten.