En norsk prinsesse i Spania

At nordmenn flytter til Spania er ikke noe nytt. Den første vi kjenner til dro for over 750 år siden, og dette ble starten på et utstrakt samarbeid mellom Norge og Spania

Det var Prinsesse Kristina av Tunsberg som dro den lange veien til Spania, og fant sitt siste hvilested i den lille byen Covarrubias. Et sted som nå over 750 år senere er et viktig kultursentrum for kontakten mellom Norge og Spania.

Prinsesse Kristina var datter av Kong Håkon Håkonsson som regjerte fra 1217 til 1263. Kong Håkon var en foregangsmann når det gjaldt utenrikspolitikk, og pleiet nær kontakt med de europeiske kongehus. En av de nærmeste allierte var kong Alfonso X, konge av Castilla, som var ett av de mektigste kongedømmene i Spania. For å pleie dette forholdet ble det bestemt at Kristina skulle gifte seg med en av kongens ugifte brødre. Hun skulle selv få velge hvilken av dem som skulle bli hennes ektemann. I Håkon Håkonssons saga, skrevet av islendingen Sturla Tordsson kun to år etter kongens død, finnes flere kapitler som handler om denne begivenheten. Sagaen anses som en av de mest troverdige av alle kongesagaene siden forfatteren hadde direkte tilgang til samtidige kilder.

En sensommerdag i 1257 dro Kristina ut fra Tønsberg med et stort følge, rundt 100 personer. Det sies at aldri har en norsk prinsesse fått med seg mer gods og gull i medgift enn den da 24 år gamle Kristina. Ferden gikk til England og videre til Frankrike der de gikk i land i Normandie. Derfra videre til Paris der den franske kongen Ludvig IX anbefalte at de fortsatte ferden videre gjennom hans rike. Han sendte også med dem en guide som bar med seg et brev med kongens segl som skulle gi dem all den hjelp de trengte på ferden. En lang og strabasiøs reise ventet dem, og etter å ha krysset Pyrenéene ankom de kongeriket Aragon der kong Jakob (Jaume) ble svært betatt av den vakre norske prinsessen. Han hadde vært enkemann noen år, og til tross for aldersforskjellen mente han at Kristina kunne være en passende kone for ham. Han sendte brev til kong Alfonso, (som også var hans svigersønn) og ba om at Kristina kunne gifte seg med ham i stedet for kongens brødre. I samråd med Kristina ble forespørselen høflig men bestemt avslått.

Det ble kong Alfonsos yngste bror, Felipe, som Kristina valgte til sin ektemann. De ble viet den 31 Mars 1258. De flyttet så til Sevilla, der de bosatte seg. Bare 4 år senere dør Kristina, uten å ha gitt sin ektemann noen barn. Så forsvinner Kristina ut av historien, helt frem til 1952. Under restaureringen av den gamle kirken i Covarrubias ble det funnet en sarkofag som man trodde var tom, men som viste seg å inneholde et mumifisert lik. Dette var en høyrest ung kvinne med lyst hår, noe som tydet på at det ikke var en spansk kvinne. I kirkens arkiver fant sognepresten et dokument som fortalte at Prins Felipe gravla sin unge kone i Covarrubias. I 1958 ble graven igjen åpnet, denne gangen av rettsmedisinere, og resultatet av denne sammenholdt med historiske data fastslo at det var den norske prinsessen man hadde funnet.

Hvorfor Kristina ble gravlagt i Covarrubias, en liten by 0ver 700 kilometer fra bostedet i Sevilla kan man jo lure på. Vi vet at Prins Felipe var Abbed i klosteret i Covarrubias før han giftet seg. Kirken der Kristina ble funnet er en del av dette klosteret. Det er to teorier på hvorfor nettopp Covarrubias ble valgt som hennes siste hvilested. Den romantiske er at Felipe hadde blitt så glad i byen Covarrubias, at han mente det var det beste hvilested for sin elskede kone. Den andre teorien er at både Felipe og hans bror, Kong Alfonso følte at hennes tidlige bortgang uten at hun hadde født noe barn var et stort nederlag. Ikke minst overfor den norske kongen som hadde skjenket henne bort til spanjolene. De ville derfor gjemme henne bort langt unna. Derfor passet denne lille klosterbyen godt. Hva som var den virkelige grunnen får vi nok aldri vite.

Sarkofagen som Kristina er begravd i ble flyttet ut i borggården på den gamle klosterkirken. Der står den med det norske og castillianske flagget og en minnetavle. Funnet av Kristinas gravsted ble starten på et kulturelt samarbeid mellom Norge og Spania. I 1971 ble en statue av prinsessen reist på Slottsfjellet i Tønsberg, og i 1978 ble en identisk statue reist utenfor kirken i Covarrubias. I 1992 ble Prinsesse Kristina Stiftelsen opprettet. Den har som formål å videreutvikle kulturell utveksling mellom Spania og Norge. Stiftelsen har gjennom mange år arrangert ulike kulturarrangementer i Covarrubias, og byen har etter hvert blitt et populært reisemål for nordmenn. Det største prosjektet for stiftelsen er å fullføre Kristinas ønske om å bygge et kapell til minne om Olav den hellige. Dette ønsket skal ha blitt fremsagt i forbindelse med bryllupet med Prins Felipe, men kapellet ble aldri bygd. Ikke før noen ildsjeler tok tak i historien og fikk overbevist stiftelsen om at dette var et prosjekt som kunne gjennomføres.

Jeg var så heldig å møte Øyvind Fossan, en av initiativtakerne og visepresident i Fundacion Princesa Kristina de Noruega. Han kunne fortelle at det var en optimisme og galskap som drev prosjektet fremover. Stiftelsen hadde jo ikke pengene som skulle til, men takket være generøse gaver fra både offentlige og private aktører og privatpersoner kunne arbeidet settes i gang. Covarrubias kommune ga stiftelsen en tomt litt utenfor byen som man fant kunne være velegnet til dette formålet. En arkitektkonkurranse ble utlyst, og blant de 32 forslagene ble prospektet fra arkitektene Pablo López Aguado og Jorge González Gallego fra Arkitekthøgskolen i Valladolid. Bygget har en spesiell utforming og kan på mangemåter minne om en borg. Et moderne uttrykk men med elementer fra det gamle. På den måten blir bygget et bindeledd mellom historie og fremtid forklarer Fossan. Kledd med stålplater får det en farge som går fra brunt til blått. Bak kapellet står det et klokketårn som er 29,7 meter høyt. Dere kan jo gruble litt på hvorfor. Klokken i tårnet er for øvrig en gave fra Tønsberg Kommune, og lagd av Olsen Nauen klokkestøperi i Tønsberg, byen Kristina forlot for over 750 år siden.

Sankt Olavs Kapell som det heter er et økunemisk kapell, og kan brukes til ulike arrangementer, også ikke-religiøse. Det er to scener i kirkerommet, det ene rommer alteret og de religøse symbolene, og den andre er til bruk for ikke-religiøse aktiviteter. Bak denne scenen er det en foldedør som kan åpnes ut mot uteområdet som består av et amfi med plass for 7-800 personer. Her arrangeres det konserter under den årlige norske kulturfestivalen og ved andre anledninger. Kapellet er også målet for den nylig anlagte pilegrimsleden «Camino de San Olav», fra Burgos til Covarrubias. Mange norske pilegrimer har allerede gått denne ruten, og flere ventes etter hvert som historien blir bedre kjent.

Et besøk i Covarrubias må også omfatte et besøk i den flotte kirken der Kristinas sarkofag står. Kirken er en del av klosteret i Covarrubias, som ble bygget på 900-tallet. Det er guidet omvisning flere ganger daglig unntatt på tirsdager. Foruten Prinsesse Kristinas sarkofag får du også se kirkens store samling av religiøse malerier og gjenstander. Ikke minst en imponerende samling av prestekapper. Covarrubias byr også på et godt utvalg spisesteder og hoteller. Rett i utkanten av sentrum er det også en større campingplass.