En vinter er over….

”En sommer er over, men minnene om den består”, synger Kirsti Sparboe. For meg passer det best å synge ”En vinter er over”

Min første vinter som ”fastboende” i Spania går mot slutten, og det er tid for å la minnene synke ned og gjøre opp status. Jeg visste jo på mange måter hva jeg gikk til, etter å ha stått på denne plassen flere måneder forrige vinter. Men med overgang til vogn, og det faktum at jeg nå var låst til denne plassen over lengre tid, medførte litt usikkerhet. Konklusjonen er at det har gått over all forventning, og jeg er godt fornøyd med valget jeg har tatt. Jeg må imidlertid innrømme at det kriblet litt i kroppen når mine venner med bobil som var på tur nedover, la ut bilder på Facebook fra alle de fine stedene de var innom.

Et spørsmål jeg ofte får fra familie og venner er: Blir det ikke kjedelig å ligge på en campingplass så lenge? Hva i all verden finner dere på? Svaret er at jeg har ikke kjedet meg en eneste dag. For det første har jeg hatt et mer sosialt liv enn jeg har hatt på lenge. Dagen starter gjerne med en times gåtur, ofte ut til fyret ved Albir. Etterpå tar jeg en kaffekopp og en prat med noen av naboene. Utpå dagen blir det gjerne en ny tur. Enten ned i byen, eller rundt i området. Det er mange turmuligheter her, med godt oppmerkede stier. Jeg har kjøpt en bok der noen fastboende nordmenn har samlet 70 fjellturer med gode henvisninger og omtaler. Jeg har prøvd noen av dem, men har nok jobb i flere år for å rekke over alle.

Hver ettermiddag klokka 15 spilles det Boccia, en sosial aktivitet som jeg deltar på såfremt jeg er på plassen. På kveldstid går vi gjerne ut og spiser et par-tre ganger i uka. Eller vi besøker hverandre. For meg blir det også en del jobb. Foruten mine bidrag i Bobil og Caravan magasinet har jeg ansvaret for et par nettsider og litt sporadisk for andre medier. Siden jeg foretrekker å være utendørs når sola skinner blir dette gjort på tidlige morgenstunder og kvelder. Dermed blir aldri dagene lange. Det har jo også vært noen avbrekk med turer hjem til Norge, og jobbreiser i andre land.

En positiv ting mange fremhever med overvintring i Spania er helsegevinsten. Man er mer ute og i aktivitet, og får sol på kroppen. I tillegg har man det trivelig, noe som hjelper godt på psyken. Mange av dem jeg møter her er uførepensjonister som sier at vinteroppholdet i Spania gir dem en mye bedre livskvalitet. Flere forteller at de tidligere var så plaget av ulike sykdommer at de knapt nok fungerte i hverdagen hjemme i kulden. Her i Spania kan de ha et fullverdig liv. Man hører nesten aldri noen som klager over sine plager, selv om de kunne ha god grunn til det. Man trives og omgås positive folk, og da overskygger det de negative ting.

Jeg merker også selv at jeg er i mye bedre form enn på lenge. Ikke minst på grunn av mye fysisk aktivitet. Men jeg har også hatt mitt møte med helsevesenet her. En mageinfeksjon slo meg ut på senhøsten, og via det lokale legesenteret med norsk lege havnet jeg på sykehuset. Dette var et privat sykehus, og siden det er mange nordmenn her i området hadde de norske tolker tilgjengelig. Dette er en stor fordel, for selv om mange leger snakker engelsk er det mange faguttrykk som er vanskelig å fange opp.
Heldigvis hadde jeg reiseforsikringen i orden, og det var hele tiden dialog mellom meg, sykehuset og forsikringsselskapets lege. Sykehuset gikk grundig til verks og tok flere undersøkelser for å være på den sikre siden. Jeg følte meg godt ivaretatt, og med god hjelp kom jeg tilbake i god form.

Som en følge av EØS-avtalen har vi Nordmenn fulle helserettigheter i det offentlige helsevesenet her i Spania. Det holder også god standard, men det byr likevel på utfordringer. Jeg fikk også oppleve det offentlige sykehuset på nært hold, da jeg bisto en annen gjest på campingen som ikke hadde forsikring. Det faglige med behandling var det ikke noe å si på, men utfordringen var først og fremst språket. Nesten ingen av pleierne kunne noe annet enn Spansk, og blant legene var det også få som snakket engelsk. Det er også en annen kultur i Spania med at de pårørende i større grad deltar i pleien. De fleste spanjolene hadde en pårørende som satt hos dem det meste av tiden, og bisto med både mating og stell. Men den største utfordringen blir om du av ulike grunner skal sendes tilbake til hjemlandet. Min bekjente måtte leie egen ambulanse med to sjåfører og lege for å komme seg hjem. Det ble en meget kostbar tur. Så å gamble med reiseforsikring er risikosport.
De fleste reiseforsikringer gjelder kun for reiser av en begrenset varighet, normalt 6-7 uker.For min del er jeg hjemme i Norge igjen i perioder, men mange velger å betale ekstra for å for å ha dekning gjennom hele vinteren uten hjemreise.

Det har vært mye vær på Costa Blanca i vinter. En avis meldte at det hadde ikke vært en så våt vinter siden 1864, så får vi da håpe det blir 150 år til neste gang. Etter en svært varm September og Oktober ble det brått kaldere i November. Helga før Jul satte det inn med et voldsomt regnvær, noe som førte til store oversvømmelser. Vannet rant i gatene, og flere omkom i vannmassene, blant annet i Cala Finestrat, noen kilometer sør for oss. Drikkevannet ble forurenset, og vi ble til og med frarådet å bruke vannet til personlig hygiene. I løpet av en helg kom det godt over 200 milimeter nedbør, noe som er tett opp til årsnormalen. I julen var det bra vær, men rundt midten av januar fikk vi igjen kjenne på værgudenes vrede. Først kom det snø. Faktisk lå det over 10-15 cm snø helt nede ved kysten litt lengre nord. Også her så vi den krøp godt nedover fjellsidene.

Så satte det på med tordenvær og kraftig regn. Denne gangen kom det minst like mye regn som før jul, og i tillegg blåste det kraftig. Opp i orkan i kastene. Nå var bakken så bløt at pluggene til forteltet som vi måtte bore ned i bakken i høst, kom opp igjen. Ene endeveggen på teltet var helt løs, og jeg fryktet at teltet skulle forsvinne. Til slutt fikk jeg stroppet det fast til gjerdet, og da berget jeg det. Men det ble ikke mye søvn den natten. Ødeleggelsene var store. Flere fortelt på plassen her ble ødelagt, og greiner på trærne falt ned. Langs stranda så det ikke ut. Sjøen slo inn over stranda og helt inn mot promenaden og restaurantene. Mot Altea brøt en støttemur sammen, og sjøen gravde ut halve veien. Den flotte stranden i Altea som var restaurert for flere millioner Euro og åpnet nå i høst var ødelagt igjen. Store grus- og steinmasser hadde blitt skylt langt innover.

Men aldri så galt at det ikke er godt for noe. Det har vært veldig tørt her i flere år, og vannreservoaret oppe ved Guadelest var nesten tørt. Den store dammen på 86 hektar var nesten tørr når jeg var oppe der en tur før jul. Etter det siste uværet i januar var dammen full, og for første gang på mange år ble det tappet av overløpet. Dammen rommer cirka 16 millioner kubikkmeter, så nå har vi nok vann en stund. Bøndene er nok også fornøyde. Det er frodigere enn på mange år, og det meldes allerede om gode avlinger. Det er også mye blomstring og riktig vakkert her for tiden.

Jeg har ofte fremhevet det sosiale ved å være på camping. Vi er nå godt over 40 Nordmenn som tilbringer hele vinteren her. I tillegg er det et tilsvarende tall innom i korte eller lengre perioder. Det sier seg selv at man kan ikke omgås alle. Noen finner man lett tonen med, mens med andre blir det mer overfladisk. Det er folk med svært ulik bakgrunn som samles slik, og det har vært mange interessante og hyggelige samtaler gjennom vinteren. Noen ganger samles vi også til lystig lag med god mat og drikke. Spesielt folk fra  vest og nord i Norge har gode tradisjoner med fisk, og det har vært spist mye god mat her i vinter.

Skalldyr, Boknafisk og gammelsalta sei er noe av delikatessene vi har mesket oss med. I tillegg har vi grillfestene som vår kjære Anki arrangerer for oss. Men selv om det kan se slik ut på det som postes i sosiale medier er det langt fra bare fyll og fest her. Tvert om er jeg overrasket over hvor lite det drikkes her. Man har jo hørt skrekkhistorier om nordmenn og fyll i syden, men det stemmer i hvert fall ikke her. Det er svært sjelden man ser overstadig berusede folk, verken på campingen eller nede i byen.

I skrivende stund er det en halv uke igjen til hjemreise, og det føles helt greit. Jeg har hatt en fin vinter, men de siste ukene har rastløsheten meldt seg. Den skal nok kureres greit de nærmeste månedene. Om en uke setter jeg meg på flyet til USA sammen med en kamerat. Vi skal kjøre bobil i tre uker, og lage reportasje for Bobil og Caravan Magasinet. Så blir det fly ned til Spania igjen for å hente bilen min og kjøre hjem igjen med stopp i Tyskland for et par pressekonferanser hos campingvogn- og bobilprodusenter. Et par turer nedover igjen til Tyskland og Frankrike for nye pressekonferanser før det blir ”ferie” i Norge. Den skal brukes til å lage reportasjer for bladet Bilklassikere som vi prøver å lansere igjen. Jeg har også et håp om å komme meg til Nord-Norge denne sommeren, noe som var planen sist sommer. Og før man vet ordet av det har vi kommet til høsten, og kursen settes til Spania igjen.

Det kommer nok noen rapporter fra min tilværelse utover sommeren, men foreløpig settet jeg sluttstrek fra Spaniaoppholdet med noen bildeglimt fra vinteren.