På campingtur i Amerika

Som jeg nevnte i forrige innlegg var det bobiltur i Amerika som sto som neste punkt på programmet. Nå er vi i gang «over there»

Med meg på turen har jeg Sigmund, som jeg har blitt god venn med siden vi første gang møttes i Spania høsten 2015. Når jeg nevnte at jeg hadde muligheten til å ta en slik tur men gjerne ville ha med meg reisefølge, var det umiddelbar respons fra SIgmund. Han hadde lenge drømt om en slik tur, og drømmen hadde ikke blitt svakere etter at han var over en tur for fem år siden.

Avreise var søndag morgen 30. April, så det var to trøtte typer som ankom Gardermoen litt over klokka seks på morgenen. Etter en kaffekopp og litt skravling kom vi oss om bord i flyet med første stopp i London. Selv på en søndag morgen er Heathrow en travel flyplass og det ble mye køståing før vi endelig kom oss gjennom sikkerhetskontrollen og ut til gaten. Ja så tregt gikk det at vi et øyeblikk tvilte på om vi rakk frem. Og når vi kom til gaten var det bare å gå rett inn på flyet. Dette var en diger Boeing 777, så det var godt med plass, og vi hadde en tre-seter for oss selv. Flyturen tok over 8 timer, så det var lenge å sitte stille. Men med litt lesestoff og en liten blund gikk det greit. Fremme i Chicago var det bedre tid, selv om vi måtte gjennom en ganske grundig grensekontroll med et skikkelig kryssforhør om vårt besøk i landet. Vi fikk oss en solid middag og strekte litt på bena før det siste flyet skulle ta oss til Minneapolis.

En stor grunn til at jeg ville ta denne turen var å finne tilbake til den delen av slekta som utvandret til USA for over hundre år siden. Fem av min oldemors søsken og fire av min bestemors søsken tok turen over Atlanteren for å søke lykken i det store landet i vest. De fleste av dem kom med båt til Quebec, så det var en spesiell følelse når flyet kom inn over bukta de seilte på den gangen. Jeg har ofte tenkt på hva de tenkte de som bestemte seg for å dra den gangen. De første av min bestemors søsken som dro var Petter og Kari. 17 og 15 år gamle. De forlot foreldre, søsken og venner i Norge og visste at de mest trolig ikke ville se dem igjen. De hadde noen onkler og tanter de reiste til, men ellers visste de nok svært lite om hva som ventet dem. Det skal bli interessant å møte etterkommerne, og få høre hva de har å fortelle om sine forfedre.

Etter en natt på hotell gikk turen tilbake til flyplassen i Minneapolis, der en buss skulle hente oss og frakte oss til Forest City i Iowa, der Winnebago har sin bobilfabrikk. Der skulle vi få utlevert en bobil som vi skal levere hos et utleiefirma i Las Vegas. Etter en briefing om bruken av bilene og utfylling av papirer fikk vi utlevert bilen. En 32 fot (ca 10 meter) lang bamse med en Ford V10 bensinmotor på 305 hk. Nå skulle gutta på tur. Etter å ha gjort oss kjent med bilen og proviantert på Walmart la vi kursen østover. Jeg så et gammelt TV-program med Erik Bye i vinter, der han besøkte Norskedalen – Coon Walley i Wisconsin. Så det måtte vi sjekke ut. Litt av hensikten med turen er jo å sette seg inn i emigrantenes situasjon. Men før vi kom til Coon Valley ble det en stopp i Decorah. Der ligger Vesterheim museum med mye historie om dem som kom over fra Norge. Blant annet var det en avdeling med historie fra Decorahposten, der heidølen Kristian Prestgard var redaktør.

Vi kom til Coon Valley senere på kvelden og parkerte ved kirken. Den ble i stor grad befolket av folk fra Sør i Gudbrandsdalen, men også en del fra Telemark. Vi ruslet en tur på kirkegården, og der var det en rekke kjente navn. Skogstad, Galstad, Sveum, Hoff og Blihovde. Det fikk meg til å tenke på Otto Blihovde, som sang om gamalost, og ble ofte spilt på Norddalsradioen på 90-tallet. Vi fant graven til Otto, og traff også en kar fra Bjørnstad på Tretten som husket godt at Otto spilte trekkspill og sang.

i Norskedalen er det også et museum, der et par innvandrerfamilier har donert sine eiendommer til en stiftelse. Der er det gjenreist og restaurert en rekke bygninger som viser hvordan man levde mot slutten av 1800-tallet. Blant annet «the Bakkum Homestead», med flere hus plassert i en hesteskoform, slik det ofte ble gjort på den tiden.

Etter å ha ruslet rundt der en stund satte vi kursen nordover. Vi kjørte til La Crosse og krysset Missisippi igjen og fortsatte nordover på Minnesota-siden av elva. Ei imponerende elv, mange steder så bred at vi knapt så over på andre siden. Til selskap måtte vi selvsagt ha musikk av vår venn Otto Blihovde.

Vi overnattet en stubb nord for Minneapolis, og kjørte oppover forbi Mille Lacs Lake og til Ironton, der vi skulle besøke noen venner av Sigmund, som han besøkte for fem år siden. Vonda og Bill tok godt imot oss, og har tatt oss med på turer rundt i området. Vist oss mye interessant og foret oss med god mat. I morgen skal vi dra videre til Fergus Falls, der vi skal møte noen av mine slektninger. Det skal bli spennende.

Her er noen flere bilder fra turen:

Vi besøkte også en annen gruve som også er en innsjø nå. Der var det en stygg ulykke i 1924 der en gruve kollapset og ble oversvømt. Der er det nå lagd et minnested, med blant annet en bro der navnene på alle de 41 som omkom og de 7 som overlevde er frest inn i plankene. Vi traff et søskenpar der som mistet sin bestefar i ulykken. Det var en spesiell opplevelse for dem å være tilbake på stedet der bestfaren fikk en brå og brutal død.