Fra Andalucia til verdens ende

Helt fra jeg i gamle dager hørte Edmund Bakken og hans vidløftige tur til De Andalusiske Sletter med motorsykkel og sidevogn har jeg hatt lyst til å oppleve dette området. Nå var tiden inne.

Jeg forlot Torre del Mar på lørdag morgen, og satte kursen opp mot Sevilla og de berømte slettene jeg husket fra Reiseradioen på 70-tallet. Etter å ha forsert et område med kupert terreng kom jeg inn på det åpne landskapet. Helt flatt så langt øyet kunne se. Området ligger på mellom 5-600 meter over havet og består av et frodig jordbruksareal. Store jorder med dyrking av både grønnsaker og vindruer såvidt jeg kunne se. Allerede nå i mdten av April var det grønt og frodig, og voksten var godt i gang.

Ved Sevilla møtte jeg et kraftig regnvær, men det roet seg heldigvis ned til jeg nærmet meg grensen til Portugal. Der kjørte jeg inn i den første lille landsbyen som heter Castro Marim. Der ligger det en bobilparkering som tydeligvis var meget populær. Det var én ledig plass, og den tok jeg.

Castro Marim er en liten landsby, men trolig strategisk viktig mot grensen til Spania, rett ved grenseelven Guadiana. På høyden ved landsbyen tronet en diger borg, så her har det nok vært aktivitet i lange tider.

Fra Castro Marim kjørte jeg langs kysten vestover. Det er tydelig at Portugal er et fattig land sammenlignet med Spania. Veiene er dårlige, og husene så stusselige ut. Jeg kjørte til en by som heter Olhao, der mange nordmenn tilbringer vinteren. Jeg tok en runde på campingen, og den så helt grei ut, men ikke samme standard som jeg var vant til på La Colina. Sikkert greit nok for en kortere periode, men jeg hadde nok ikke villet overvintre her.

Neste stopp var Sagres, som ligger helt ute på det sørvestre hjørnet av Portugal. Her trodde man lenge at det var verdens ende. Naturlig nok siden klippeveggene stuper seg rett ned i havet, og det er ikke land i sikte så langt man ser. Etterhvert fant man jo som kjent ut at jorden er rund, men jeg forstår godt de gamle portugiserne

Rett ut for byen Sagres er det en landtunge som strekker seg ut. Der er det et stort festningsanlegg fra 1500-tallet som er delvis intakt og restaurert. Et fint område som tydeligvis er mye brukt til rekreasjon

Mange folk gikk turer rundt på det store området, og noen dristige sjeler utfordret skjebnen ved å fiske fra ute på kanten av stupet. Jeg så ingen som tok fisk, så om det var for matauk, eller for å tøffe seg er jeg usikker på.

Ytterst på området er det flere grotter, trolig skapt på samme måte som jettegrytene vi kjenner fra Norge. De gikk helt ned til sjøen, og når bølgene slo kjente man tydelig lufttrykket som kom opp.

Det helt ytterste punktet er fyret St. VIncent. Det er også mye besøkt, og mange souvenirselgere har boder der. Noen driftige tyskere har også stilt seg opp med en pølsevogn, og tilbyr den siste Bratwürst før Amerika.

Fra «Verdens ende» kjørte jeg oppover langs en mindre trafikkert vei. Mye skog og landbruksarelaer, men ellers et kjedelig landskap.

Jeg kjørte oppover til kystbyen Sines, og satte kursen innover i landet. Det var meldt dårlig vær i Portugal, så da tenkte jeg det var like godt å komme seg til Spania igjen. Overnattet i en by som heter Evora like ved grensen.

Inne i Spania ble jeg møtt av den velkjente oksen. Som jeg har skrevet tidligere var dette et reklameskilt for Brandymerket Veterano. De ble forsøkt fjernet for noen år siden, men en folkebevegelse satte seg opp og det endte med at de ble fredet som kulturminner. Så derfor pryder de fortsatt mang en bakketopp i Spania, og etikketen på brandyflaskene. Et vellykket eksempel på varemerkebygging.

Det var godt å komme på Spanske veier igjen. Selv om det er liten trafikk og forholdsvis gode veier bygges det nye veier i høyt tempo. Som her i et flott naturområde sørvest for Madrid

Nå er det stopp på en liten campingplass nord for Salamanca, og i morgen har jeg avtale med en spennende dame. Følg med.